I september skal spillefilmen «Perleporten» ha kinopremiere. Allerede nå vekker den debatt i sosiale medier. Hardest ut går Høyres ordførerkandidat i Kristiansand, som skriver følgende på sinn offisielle politiker-Facebookside:

«Nå må det være nok! Dette er langt under beltestedet. Jeg aner ikke hvilke motiver denne filmskaperen har, men det han har laget her er bare usmakelig, trist og stygt. Det er helt fint å kritisere Einar for han sin rolle i Sørlandsnyhetene. Men å falle ned til dette er lavmål.

Husk også at det står familie rundt. Jeg håper denne type provokasjoner blir tatt dårlig imot av Kristiansands befolkning. Vi kan ikke ha det sånn i vår by. Vi må videre. Vi må få et offentlig ordskifte som går på sak, ikke person.»

Innlegget, som ble postet dagen etter at filmskaperne hadde lagt ut en teaser på YouTube, har fått mange reaksjoner. Flere heier på Bernander. Andre er kritiske.

Kommentaren fortjener begge deler. Ros for å ta til orde for et ryddig og saklig offentlig ordskifte. Men så stokker det seg til for den erfarne politikeren.

Bernanders bekymring for Brandsdal og hans familie forutsetter at det virkelig er mannen som har tjent seg til milliarder på blant annet nettbutikken blivakker.no, som blir karikert i «Perleporten».

Og det har sannsynligvis Bernander rett i. Hovedpersonen har, i det halvannet minutt lange klippet som til nå er offentliggjort, flere likheter med forretningsmannen fra Kristiansand:

Kristent livssyn, tilsynelatende spillavhengighet (Brandsdal har i media fortalt om både langvarig spillavhengighet og selvmordstanker). Underteksten «Basert på en sann historie» understreker dette innrykket.

Men! Og det er et stort men. Brandsdal har gjennom sine økonomiske tilskudd og sitt tidligere engasjement i Sørlandsnyhetene selv i aller høyeste grad bidratt til både personangrep og usaklig debattnivå. Så kan man kanskje være enig med Bernander at mobbing ikke skal møtes med mobbing - eller at personangrep ikke skal møtes med personangrep.

Det er dog vanskelig å avgjøre før et fullstendig produkt foreligger om dette er ondsinnet mobbing eller et kritisk innlegg i samfunnsdebatten. Det er uansett viktig å huske at en spillefilm er fiksjon om den aldri så mye er basert på virkelige personer og/eller hendelser. Den kunstneriske frihet er - og skal være - betydelig.

Erna Solberg var nådeløs i sin dom over teaterstykket «Ways of seeing». Som Bernander var hun bekymret for teaterkarakterenes familie:

«Forestillingen øker belastningen på politikerens familie. Det må de som står bak forestillingen faktisk ta ansvar for og skjønne at de gjør» sa Solberg ifølge VG på pressekonferansen 13. mars 2019. I likhet med partikollega Bernander hadde heller ikke Erna Solberg sett forestillingen.

Det er underlig at sentrale representanter for et liberalt parti som Høyre tar til orde for å begrense kunstneres spillerom og indirekte også ytringsfriheten.

For det mest bekymringsfulle med Bernanders innlegg er at det lett kan leses som et angrep på kunstens autonomi og et forsøk på å påvirke innholdet i kunstneriske uttrykk.

Med utsagnet «Jeg håper denne type provokasjoner blir tatt dårlig i mot av Kristiansands befolkning», kan Bernander lett oppfattes som om han oppfordrer til boikott. Det er i så fall svært bekymringsfullt.

Selvsagt kan det være svært ubehagelig å ufrivillig bli en lett gjenkjennelig karakter i en film eller roman. Det har både Karl Ove Knausgårds og Vigdis Hjorts familie og omgangskrets fått kjenne på. Og forfatterne har da også fått tilsvar i romans form fra sine levende modeller. Det må forfatterne tåle.

Som for virkelighetslitteraturen har også filmen og teateret sine produksjoner basert på mer eller mindre gjenkjennelige personer og hendelser. Jeg har allerede nevnt Ways of seeing.

Selv om filmene har blitt møtt med kritikk fra personene selv eller deres etterkommere, har vi i Norge stort sett unngått sensur og framvisningsforbud.

Da filmen om Kon Tiki-ekspedisjonen hadde premiere i 2012, rykket datteren til flåtens nestkommanderende, Herman Watzinger, Trine Watzinger Narum, ut i Aftenposten og uttalte at:

«Filmskaperne har tatt seg store friheter og gir et sterkt historisk uriktig bilde av min far». I filmen fremstilles Watzinger som en forkommen og nervøs person.

I 1987 var Bente Erichsen regissør for en film basert på den såkalte Feldmann-saken der et jødisk ektepar ble drept av grenselosene som skulle føre dem i sikkerhet i Sverige.

Grenselosene ble frifunnet for drap, men dømt for tyveri fra ekteparet. En rettstvist endte med at Erichsen ikke fikk lov til å kalle filmen «Feldmannsaken». Den fikk i stedet tittelen «Over grensen».

Verre skjebne fikk «To mistenkelige personer» av Tancred Ibsen.

Filmen handlet om lensmannsdrapene på Vågård. To lensmenn ble drept da de forsøkte å pågripe to skapsprengere og ransmenn. Den ene av forbryterne fikk stanset filmen gjennom en dom i Høyesterett.

Retten kom til at personvernet til mannen som hadde sonet sin straff måtte settes høyere enn ytringsfriheten. Dommen er meget omstridt og uten sidestykke i norsk rettshistorie. Filmen er etter drapsmannens død frigitt, og ble sendt på NRK i 2007.

Uten å ha sett produktet vet vi ikke om det er Einar Brandsdal som har gitt inspirasjon til filmens hovedperson.

Men selv om det skulle være tilfelle, bør filmskaperne gis stor frihet. Ikke bare har Brandsdal selv søkt offentlighet gjennom å være ivrig og til dels kontroversiell deltaker i samfunnsdebatten.

Han har eksponert både sin spillavhengighet og sitt kristne livssyn i media. Uavhengig hvor ubehagelig det eventuelt er for Brandsdal å bli karikert, bør ytringsfriheten trumfe personvernet - selvsagt innenfor lovens rammer.

Eller som kunstneren Per Fronth så treffende skriver i tråden under Bernanders innlegg:

«Det er nettopp kunstens oppgave, å speile virkeligheten - og alt annet vi ikke forstår og undres av , eller blir forbannet på. Og det skulle bare mangle at denne selsomme historien, denne merkverdige utveksten av demokratiet, som denne europeiske regionhovedstaden, Kristiansand med sitt hysteriske persongalleri, har skapt og bevitnet for en hel verden - IKKE skulle bli gjenstand for forskning, historie - og fri kunst!»

Ytringsfriheten er under press. Den bør ikke bør ikke begrenses av en liberal ordførerkandidat.