Det skjedde på et møte for noen uker siden. Et sånt møte vi har for få av, der kolleger fra samme fagfelt kommer sammen uten noen spesiell timeplan, bare for å snakke om ulike faglige spørsmål. Diskutere og utveksle erfaringer. Det var akkurat det vi gjorde også. Men det var ikke det eneste vi brukte tiden til.
For så var det en av oss som begynte å si noe om hvor travelt han hadde det der han jobbet. Det var så mye å gjøre at det ikke var mulig å rekke over det. En annen meldte seg på og sa at på arbeidsstedet hennes, der var det forferdelig travelt nå. Og jammen kunne ikke den tredje og den fjerde fortelle om helt utrolig travle tider, med stress og elendighet. Det ble nikket og mumlet rundt bordet, og etter hvert kom det lignende bidrag fra alle kanter. Det ville liksom aldri gi seg.
Jeg satt og hørte på, og da jeg syntes jeg hadde hørt nok, satte jeg på meg et uskyldig smil og sa: «Den som nå tør å innrømme at den har god tid, den er modig!» Alle småhumret. Så gikk det fem sekunder, og så snakket de videre om hvor travelt de hadde det. Da ga jeg stille opp, lente meg tilbake og tenkte på onkel Kurt.
Det er ikke sikkert han heter Kurt. Det er ikke sikkert han akkurat er onkelen min heller. Men historien er sann og fortjener å bli fortalt.
Onkel Kurt er elektriker og har jobbet med mye i løpet av karrieren sin. For en del år siden var han ansatt på et stort tunnelprosjekt. Han var ikke helt fornøyd med den jobben, enten det nå handlet om sjefen, lønna, arbeidsoppgavene eller noe annet. En dag han holdt på med noe innerst i en gang et stykke unna de andre arbeiderne, oppdaget han tilfeldigvis ei luke i gulvet. Onkel Kurt er en nysgjerrig mann, så han åpnet luka og kikket ned. Der nede var det et helt tomt rom. Det må ha vært en trapp eller stige der også, for onkel Kurt klatret ned og så seg om. Han bestemte seg straks for at dette rommet var altfor godt til å ikke bruke til noe.
Neste dag tok han med seg en leselampe ned i rommet. Og siden onkel Kurt altså er elektriker, var det en enkel sak for ham å få strukket noen ledninger og gjort det som ellers skulle til for å få lys der nede. Dagen etter hadde han med en hagestol. Og dagen etter der en pose med bøker og helt sikkert mat og kaffe.
Fra da av fikk arbeidsdagene hans en ny rytme. Han kom på jobb som vanlig, sa hei og hallo og lot som om han begynte å jobbe. Men så snart ingen så ham, forsvant han inn i gangen og ned luka til det hemmelige rommet. Så tente han leselampa, satte seg i godstolen og ga seg til å lese.
Det gjorde han hver dag i tre måneder.
Til slutt var tunnelen ferdig. Eller han gikk lei og byttet jobb – det er jeg ikke sikker på. Men avslørt ble han aldri.
Dette kan selvfølgelig leses som en forargelig historie om en latsabb og unnasluntrer, men onkel Kurt er ikke lat. Det kan også leses som en trist historie om å bli oversett på jobben, men onkel Kurt er verken trist eller særlig lett å overse. For meg er dette en stashistorie om familiens luring, som i tre måneder bestemte seg for at han ikke skulle ha det travelt med noe som helst.
Selvfølgelig – av og til må en skynde seg. Skal du rekke et fly eller en fødsel, stopper du ikke opp for å lukte på blomstene i veikanten. Og alle de travle kollegene mine får helt sikkert gjort mye nyttig på jobbene sine, og noen ganger er det jo lov å klage litt.
Men det går an å vri litt på travelheten også. Her er to vrier jeg har hørt i årenes løp, og som jeg prøver å ta med meg i hverdagen. Jeg husker ikke hvem jeg har dem fra, så jeg får bare si takk til to ukjente smartinger.
Først til ham som sa at han øvde seg på å stå, sitte eller kjøre i kø uten å bli irritert. Knepet hans var å tenke på ventingen som hvile. Mens venting kan være irriterende og stressende, er hvile noe sunt og godt. Da kunne han si til en hektisk småbarnsmor i kassakøen: «Gå foran, du. Jeg hviler meg litt så lenge.»
Så en takk til henne som sa at dårlig tid ville hun bare ikke ha, like lite som hun ville ha dårlig kjøtt. Skulle hun ha kjøtt, skulle det være godt kjøtt, og skulle hun ha tid, skulle det være god tid. Dermed basta.
Og hvis du nå, kjære leser, har sittet behagelig og hatt godt lys mens du har lest denne kronikken, da har du også fått en smak av onkel Kurts metode.
God helg!
