På skolen lærte vi også at vi var nordmenn. Både lærere og skolebøker fortalte oss at vi skulle holde med de tapre birkebeinerne i kampen mot de slemme baglerne. Seinere har jeg lært at nordmennene egentlig budde på Vestlandet og landet nordover, mens de som budde øst for Lindesnes var østmenn. Altså er jeg østmann. Dessuten var birkebeinerhøvdingen Håkon Galen galen, mens baglerkongen Philippus Simonsson var en fredsæl og diplomatisk mann.
Så hvem er jeg egentlig? Kanskje har jeg løyst problemet med å si at jeg er egd. Men for tjuve år sia flytta jeg og min samboer til et småbruk i Åmli i Råbyggelaget, så kanskje er jeg blitt råbygging. Det eneste jeg er heilt sikker på er at sørlending er jeg ikke. Språkforskeren Arne Torp sier at du skal ikke dra lenger inn fra kysten enn til Vegårshei, før du får beskjed om at der er de ikke sørlendinger.
Så hvor har jeg endt? Jeg er blitt europeer, særlig etter trygdeskandalen for få år sia, der de svakeste blant oss blei bøtelagt og fengsla for å ha tatt i bruk én av EUs fire friheter; fri flyt av folk over landegrensene. Så kom ukrainakrigen.
Men kanskje vel så viktig som hvor vi hører til, er hvem vi er. Jeg har nettopp skrevet Ei familiekrønike, der jeg har fulgt noen slektslinjer gjennom 600 år. Her møtte jeg jordbrukere på alle nivå, fra husmenn i Norge og torpare i Sverige, til storbønder og bønder som var skippere på eiga skute. Ikke en eneste gang møtte jeg embetsmenn. Det nærmeste jeg kom var bondelensmenn. I de siste 3–4 generasjoner dukka arbeiderne opp, aldri akademikere. Og slett ikke byborgere. Så fra Risør stammer jeg ikke. Konklusjonen blir: Jeg er ikke bare egd og europeer, jeg er først og fremst bonde.
Nå er jeg glad for det, for på Søndeled har de mista identiteten sin. Iallfall hvis en skal tru en eiendomsutvikler fra Sandefjord. Søndeled har ingen identitet, sier han, og lover å sette stedet på verdenskartet. I Apalvika, der Egeland Verks lagerbu ligger, har kommunen gitt ham tillatelse til å bygge tre sjuetasjes blokker. Inne på sjølve Søndeled er det også skissert blokker i seks og sju etasjer.
Det blei vel for mye identitetsbygging og verdensreklame for sønndølinger flest. Som den tilpasningsdyktige investoren han er, har han nå moderert seg og antyder at det på Ørsmålen skal bygges 12 tre-etasjers hus på rekke i sørlandsk trehusarkitektur. Hva nå det måtte være? For at vi skal forstå det, legger han ved en illustrasjon som viser et bygg med pilastre i både hjørner og på veggflater og med engelske skyvevinduer i andre etasje. Sjøl har jeg aldri sett slike bygg langs kysten av Agder.
I den pågående diskusjonen om hva god arkitektur er, understreker presidenten i Norske arkitekters landsforbund, Adnan Harambasic, at god arkitektur først og fremst handler om stedstilpasning, solide materialer og godt håndverk. Så det kan se ut til at både investoren og Spir Arkitekter har mer å lære.
I tillegg reklamerer eiendomsutvikleren med at bebyggelsen skal være åpen mot sjøen. Det jeg ser er en lokal «berlinmur» mellom «torvet» inn forbi og havnebassenget. Dette er heilt på tvers av det tidligere utredninger om sentrumsutvikling på Søndeled har understreka; viktigheta av at stedet ikke stenges av fra sin nære tilknytning til sjøen.
Om sønndølinger sluker det rått, vet jeg ikke. Men ved siste valg fikk de to nyliberalistiske partia Venstre og Fremskrittspartiet flest stemmer i valgkretsen. Så blir det vel slik da, tenker jeg, for i det nyvalgte kommunestyret i Risør har de flertall sammen med Høyre. Dessuten kan det se ut til at trumpismen har fått rotfeste på Søndeled. Iallfall står det «Make Søndeled great again» på et skilt i den populære kinarestauranten der.
Også navn er identitetsskapende. Søndeled betyr «leia gjennom sunda», meiner navnegranskeren Oluf Rygh. Det passer godt for sønndølinger som er vant til å rekreere i de tre fjordene. Men tolkninga står for fall. Mer sannsynlig er den riktige tolkninga at det betyr «eidet sør i dalen», altså Sunndalseid. Da flyttes fokus fra fjordene til dalføret.
I Risør går jubileumsfeiringa mot slutten. Om den har styrka byboernes identitet og sjølforståelse kan være et åpent spørsmål. Iallfall har den ikke bidratt til forståelse av hva byen er runnen av. I den intense jubileumsveka i mai, med et tettpakka program, var det innpassa en seilas med Risør II på Nordfjorden og Sandnesfjorden for at byfolk skulle oppleve at det fantes noe rundt dem. Det var alt. Riktignok bestemte jubileumskomitéen at fokus i feiringa skulle være byen i dag og i framtida. Det kan ha bidratt til at risørværingene har blitt for sjølsentrerte.
Gjerstads fremste kjenner av bygdas historie og kultur, Olav Ulltveit-Moe, har uttrykt det slik: «Risør er fortsatt opptatt av å være by, og at by er bedre enn land». Han legger til at han håper folk i byen skjønner konsekvensene av at byen ikke slutter ved Frydendal. Sjøl kan jeg føye til: Skjønner de konsekvensene av at byen ligger i enden av en blindvei?
Til så lenge har Risør-folk vært flinke til å ta vare på den vakre seinempirebyen. Men de kan ikke ta vare på alt, sa nylig avgåtte ordfører, og fikk vedtatt at ett av Søndeleds viktigste kulturminner, tremassefabrikken, kunne rives. Det til tross for at kommunestyret samtidig vedtok stedsanalysen, som sier det motsatte.
Så har da vel byen glømt hvorfor den blei by; at den er et produkt av sitt oppland og sitt utland. Den nå avgått ordfører forsto nok at det var et poeng i det Ulltveit-Moe sa, og reagerte med å si at byen burde strekke ut ei hånd til landet inn forbi. Jeg er i tvil om opplandet trenger denne hånda.
På Søndeled ser vi allerede konsekvensene av ordførerens og kommunestyreflertallets politikk i så måte. Investoren har nærmest fått carte blanche til å nyidentifisere Søndeled med stedsfremmed arkitektur, og ei fortetning av boliger som vil gjøre stedet til en soveby, ikke et levende sentrum slik stedsanalysen ønsker.
Det nye sentret i distriktet blir langsomt og sikkert flytta til Brokelandsheia, der E 18 tordner forbi. Her har de dyrehage med eksotiske dyr, som tar seg en utflukt iblant, drivstoff- og ladestasjoner og Burger King, og McDonalds og Elvis’ Graceland er på vei. Her kommer nok kommersen til å utvikle seg videre, sjøl om Vestfoldbanen aldri blir forlenga dit.
Så gjersdølingene skal passe seg. De prater ikke lenger gjersdølsk ungdommen som betjener bilistene som svinger innom for å fylle opp mager, tanker og batterier. Noen gjør det nok fortsatt på Lyngrillen, men helst den utdøende og eldre garde.
