Lekser er oppgaver elevene er pålagt å gjøre utenom selve skoletiden.
Debatten om leksefri grunnskole dukker opp med jevne mellomrom i Kommune-Norge. I Arendal ble et forslag om leksefri skole behandlet i bystyret i begynnelsen av september i år. Det hadde da vært på høring i de kommunale skolene og noen foreldreutvalg. Verken lærerne eller foreldrene ønsket å være piloter i et forsøk med leksefri skole.
Leksefri skole diskuteres i to varianter. I den ene varianten blir leksene avskaffet uten at skoledagen blir forlenget. Hvis vi antar at elevene gjør lekser en time per dag 4 dager i uken i 40 uker i året, oppstår det da et læringstap på 160 timer per år.
I den andre varianten blir skoledagen forlenget med en til to timer og leksene gjort på skolen med veiledning fra lærer. Velger man denne varianten, oppstår det betydelige merkostnader for kommunene. Interessant er at elever som deltar i organiserte fritidsaktiviteter, ikke ønsker lengre skoledag. De ønsker å prioritere og organisere tidsbruken på ettermiddagen selv. Ifølge Ungdata deltar ca. 60 % av de yngste og 40 % av de eldste tenåringene i slike aktiviteter.
Tilhengerne av leksefri skole henter sine argumenter fra to kilder. Den ene er forestillingen om at grunnskolen skal være sosialt utjevnende. Da vil lekser føre til større sosial ulikhet fordi elever fra hjem med lav sosioøkonomisk status ikke vil få den hjelpen med å gjøre leksene som flertallet får. De blir hengende etter de øvrige elevene i sin læring.
Den andre kilden er FNs barnekonvensjon. I Artikkel 31 1 står det: Partene anerkjenner barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Spørsmålet blir da i hvilken grad denne rettigheten skal trumfe en annen rettighet i den samme konvensjonen: Retten til utdanning i artikkel 28 og 29.
I Norge bruker ca. 90 % av de kommunale grunnskolene lekser. En oversikt fra Utdanningsdirektoratet fra 2018 viser at 48 % av jentene og 31 % av guttene på ungdomstrinnet brukte mer enn en time daglig på lekser. Lekser brukes til læring gjennom repetisjon, forberedelse av stoff som skal gjennomgås på skolen og trening i grunnferdigheter som regning og skriving.
Både elever og lærere mener nytten av lekser øker med stigende klassetrinn. Forklaringen på dette er at det tar lang tid for elevene å utvikle de ferdighetene og egenskapene som følger av leksepraksis over tid. Lekser gir gode arbeidsvaner, evne til organisering av egen tidsbruk, evne til selvstendig problemløsing, evne til å ta ansvar for egen læring og konsentrasjonsevne. Disse egenskapene er svært viktige både for gjennomføring av studier og deltakelse i et moderne arbeidsliv.
Prøveprosjekt feilet: Ingen skoler vil droppe leksene
Hva så med ulikheten? Opplæringslovens § 1–3 foreskriver at opplæringen skal tilpasses den enkelte elevens evner og forutsetninger. Ikke bare skal dette kravet innfris i klasserommet, det skal også tas hensyn til ved tildeling av lekser. Leksene må tilpasses den enkelte elevens kapasitet både i mengde og vanskelighetsgrad. Så blir spørsmålet om dette gjøres i praksis. Sannsynligvis er det mulig å forbedre leksepraksisen. Utdanningsdirektoratet anfører i en studie at noen lærere har en leksepraksis som baserer seg på vane–altså ikke inngår i et reflektert pedagogisk opplegg. Videre slår det fast at elever som får tilbakemelding på leksene fra lærer, har størst læringsutbytte av leksene. Ifølge direktoratet varierer imidlertid tilbakemeldingen både i omfang og kvalitet.
I sin store metastudie av hvilke metoder som fremmer læring, finner John Hattie at forutsetningen for at elevene skal lære av lekser, er at de forstår hva de skal lære slik at de kan vurdere sin egen læring og velge egnede læringsstrategier. Det er lærernes ansvar å skape denne forståelsen. Konklusjonen blir at det er rom for betydelige forbedringer i læreres og skolers leksepraksis og at disse forbedringene kan virke sosialt utjevnende.
Her spør Arendals-elevene stortingspresidenten om å få leksefri skole – sjekk svaret de fikk
Sluttproduktet fra utdanningssystemet er arbeidstakere i et moderne arbeidsliv. I dag er evnen til selvledelse en høyt etterspurt kompetanse i arbeidslivet. Selvledelse er evnen til å sette seg mål, lage gjennomføringsplaner og belønne seg selv når målene er nådd.
Medarbeidere som aktivt bruker selvledelse, har høyere mestringstro og jobbtilfredshet og opplever en sterkere lojalitet og forpliktelse overfor organisasjonen enn de som ikke gjør det. De er også gode på å lese seg selv og er utforskende og lærelystne i sin tilnærming til oppgaver og spesielt gode til å tenke konstruktivt og motivere seg selv.
Lekser i skolen bidrar i høy grad til utvikling av evnen til selvledelse og dermed dyktige og tilfredse medarbeidere i arbeidslivet.