Arendal – selve rosinen i det sørlandske perlekjedet.
Seilskutebyen som ble fratatt sine handelsprivilegier av Christian Kvart til fordel for Kristiansand, og måtte betale en særskatt på 750 riksdaler i året. Til Kristiansand.
Og dermed ble jo arendalittene forbannet.
Ikke så mye på Christian Kvart, men på kristiansanderne. Altså blant andre meg. Som ikke gikk helt opp for meg før jeg som 18-åring og dro med en kompisgjeng i en sortlakkert Vauxhall Viva med rødt teddyfor for å sjekke arendalske jenter (som jo var mye finere enn de vi hadde i Kristiansand) på Hotel Fønix i Arendal.
Det ble med forsøket, og vi evakuerte ganske hastig.
Men året etter våget jeg meg tilbake.
Denne gangen for å søke hyre som smører ombord på en av JP Jensens båter.
Det fikk jeg, og seilte under dette arendalske flagget på Statene-Afrika i flere måneder.
I hvert fall tre!
Dette var i 1981, og mannskapet besto i all hovedsak av sjøfolk fra Arendal og omegn.
Dette preget meg såpass mye at min aller første karakter på scenen ble Jan P. Staude fra Froland. Kanskje også inspirert av to av mine søstre som begge ble gift i Arendal, flyttet dit og kom aldri tilbake igjen. Så det har vært en mengde familieselskaper, bursdager og julefeiringer østenfor. Men, altså, som kristiansander føler jeg meg fremdeles ikke helt trygg en sen kveld i Arendal. Men jeg trives for godt der til ikke å ta sjansen.
Og skulle det knipe, så griper jeg til ærendalsken min fra JP Jensens rederi og sier på klingende Alf og Meidel-vis:
«Og ser du ei klyse som ikkje kan seile,-foruden ei ballast på åtte-ti heile, då e han fra Kristiansand.»
Gratulerer med de første 300, Arendal.