Helsepersonellkommisjonen la fram sin innstilling i begynnelsen av februar 2023. Mandatet var å utvikle forslag til hvordan landet skal få dekket behovet for personell i helse – og omsorgssektoren i en befolkning med økende levealder og dermed økende pleiebehov. I sin innstilling åpnet kommisjonen for et helt nytt perspektiv på problemet: Det vil i fremtiden ikke bli mulig å hente inn flere ansatte til helse- og omsorgssektoren uten at andre viktige samfunnsfunksjoner blir skadelidende.
Utgiftene til helse- og omsorgstjenester har i flere tiår økt mer enn verdiskapningen i landet og statens disponible inntekter. Når inntektene fra petroleumsvirksomheten og andelen yrkesaktive skattebetalere etter hvert synker, vil statens inntekter også synke. Da vil det komme vanskelige valg om velferdsstaten. Skal vi øke skattene eller kutte i tjenestene?
Dette utgjør bare det økonomiske perspektivet. Så kommer effektene av den demografiske utviklingen. Lavere fødselsrater og høyere forventet levealder. Den er allerede i gang. Fødselstallene for 2022 lå på et lavmål for de siste 20 årene med litt over 51.000 levendefødte – ned fra litt over 55.000 i 2018. Aldersgruppen 67–79 år økte med 14,5 % fra 2018–2023. Ifølge SSBs hovedalternativ i befolkningsfremskrivingen vil i 2060 andelen i befolkningen fra 67 år utgjøre 46 % av tallet på yrkesaktive. Det vil si at det per alderspensjonist blir ca. 2 yrkesaktive.
I dag jobber mer enn 15 % av de sysselsatte i helse- og omsorgssektoren. Dette er ifølge Eurostat den høyeste andelen i hele EØS–området og klart høyere enn EØS–gjennomsnittet som ligger på ca. 10 %. I NAVs siste arbeidskraftundersøkelse (2022) blir det slått fast at det mangler ca. 15.750 ansatte i helse- og omsorgssektoren dette året. Til sammenligning manglet det 11.500 personer i bygg- og anlegg. Tallene illustrerer på en god måte de valgene vi står overfor. Vi trenger boliger og firmaer som sysselsetter og er finansielle bidragsytere til fellesskapet.
Dagens trend er at det blir stadig færre sysselsatte i næringer som bidrar netto til fellesskapet, mens stadig flere blir sysselsatt i næringer som produserer velferdstjenester og dermed er netto forbrukere av fellesskapets ressurser.
Vårt hovedproblem i fremtiden synes å bli knapphet på arbeidskraft for å få utført nødvendige samfunnsmessige funksjoner. Det vil kreve en strategi for styring av bruken av arbeidskraft gjennom utdanningstilbud og offentlige ansettelser. Så vil det kreve en strategi for å øke andelen yrkesaktive i befolkningen, en omfattende reorganisering av helse- og omsorgssektoren og øyeblikkelig stopp i rettighetsfesting av nye velferdsgoder som krever økt personalbruk.
De yrkesaktives andel av befolkningen kan økes gjennom flere typer tiltak. Andelen uføretrygdede i Norge er den høyeste i hele OECD-området med ca. 365.000 personer eller 12,9 % av de sysselsatte ved utgangen av 2022. Mye av dette er et resultat av manglende oppfølging i grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. Bare ca. 80 % av norske ungdommer fullfører videregående opplæring, mot over 92 % i Tyskland. Særlig bekymringsfullt er den høye økningen av uføretrygdede i aldersgruppen 18–29 år på grunn av nevroser og atferdsproblemer. Med god planlegging og bedre oppfølging kan store andeler av denne ungdommen istandsettes for arbeidslivet
Mobilisering av eldre arbeidstakere er et annet tiltak som kan få effekt. I Tyskland er det nå flere arbeidsgiverinitiativer på gang for å holde lengre på eldre arbeidstakere. De blir tilbudt etter- og videreutdanning, tilpassede oppgaver og tilpassede arbeidstider. Erna Solberg har i sin nye bok tatt til orde for en lignende strategi i Norge.
I pleie- og omsorgssektoren kan vi ikke fortsette å ansette flere som om vi skulle ha rikelig tilgang på arbeidskraft. For å dekke behovet for pleietjenester må vi følgelig prøve med andre typer tiltak og andre måter å organisere pleien på. KS har satt i gang flere prosjekter for å eksperimentere med en bedre arbeidsdeling mellom helse- og pleiepersonell. De har vist seg å gi gode resultater i form av mindre stress på jobben for de ansatte.
I Tyskland og Nederland satses det på boligbygging for de eldre. Det bygges både hele bydeler og sentre med tilpasninger både for vanlige eldre og demente. Særlig blir det satset på kollektiver og omsorgsboliger med felles arealer for sosial omgang. Forskningen der har vist at de eldre holder seg friskere når boformen gir anledning til sosial omgang. Både medikamentering og pleiebehov går ned. Behovet for personell synker også fordi reisetid for hjemmesykepleierne reduseres når de eldre befinner seg i en bygning.
Den tyske familieministeren lanserer for tiden en kampanje: Strategi mot ensomhet. Initiativet blir begrunnet med at svært mange eldre er ensomme, særlig når partneren er død, vennekretsen er skrumpet inn og mobiliteten er blitt svekket. Da trenger de nye fellesskap.
Argumentene ovenfor tyder sterkt på at velferdsstaten har nådd sine grenser, men at en katastrofe kan unngås ved hjelp av konsekvente tiltak og sterkere disiplin blant politikerne. Det må bli øyeblikkelig slutt på rettighetsfesting av tjenester som krever nyansettelser.
Dersom vi i Norge mener noe med «Leve hele livet», synes det å være på høy tid å komme i gang med en konsekvent omlegging av pleie- og omsorgssektoren.
