Jeg hadde reportervakt da jentene forsvant. Jeg husker ennå den rastløse uroen

For veldig mange av oss kom torsdagens nyhet om at Baneheia-dømte Viggo Kristiansen får saken sin gjenopptatt som en stor overraskelse. Tross fire tidligere forsøk, to klager og et sivilt søksmål mot gjenopptakelseskommisjonen, har det ikke lykkes Viggo Kristiansen å bli hørt i kravet om gjenopptakelse. Gjennom avisartikler, podkaster, bøker og TV-serier har det vært satt søkelys på svakhetene i bevisene mot Kristiansen uten at det har gjort tilstrekkelig inntrykk på gjenopptakelseskommisjonene. Før nå.

Det har blitt hevdet at Baneheia-drapene i all sin grusomhet, tok dyden på Sørlandet. Selv hadde jeg reportervakt i Fædrelandsvennen den helga jentene forsvant. Jeg husker ennå den rastløse uroen i redaksjonen da både lørdagen og store deler av søndagen gikk uten at de ble funnet. Søndag kveld var tragedien et faktum. To små jenter ble funnet voldtatt og drept i en bergsprekk – ikke langt fra badeidyllen i 3. Stampe. Åstedet var ryddet, og det skulle gå måneder før de mistenkte, senere domfelte, ble pågrepet.

Jan Helge Andersen innrømmet ugjerningen, men så ble det da også funnet DNA fra sædrester som stammet fra ham på begge ofrene. Viggo Kristiansen har hele tiden hevdet sin uskyld. Likevel ble de begge, etter en samlet bevisvurdering, dømt til svært strenge straffer. For det er slik det norske rettssystemet fungerer – det er en samlet bevisvurdering som gir grunnlag for dom. Enkeltbevis kan være svake. Eller sterke. Det kan settes spørsmålstegn ved dem. Men samlet sett kan det likevel være nok til domfellelse, selv uten tilståelse, vitner eller direkte fellende bevis.

På samme måte er det nå etter en samlet bevisvurdering at gjenopptakelseskommisjonen har kommet til at det er tilstrekkelig usikkerhet rundt sentrale bevis at saken bør behandles på nytt. Det er særlig tre momenter flertallet på tre (av fem) i kommisjonen peker på. Det viktigste er DNA-beviset. Under lagmannsrettsbehandlingen ble det lagt til grunn at det var funnet DNA fra to mannspersoner på åstedet. Den ene var Jan Helge Andersen. Den andre kunne ikke identifiseres. Profilen kunne passe til over halvparten av den mannlige befolkningen, også Viggo Kristiansen. Nyere forskning sår tvil om det virkelig er DNA fra to personer.

Det andre «uromomentet» er det såkalte mobilbeviset. Det har vært hevdet at målinger viser at Kristiansens mobiltelefon, som både sendte og mottok meldinger i det aktuelle tidsrommet, ikke kunne ha befunnet seg i nærheten av åstedet. Dette beviset hersker det imidlertid stor usikkerhet rundt siden de nøyaktige meteorologiske og atmosfæriske forholdene den 19. mai 2000 aldri kan gjenskapes.

Til slutt peker gjenopptakelseskommisjonen på Andersens forklaring og hvordan den fremkom. Avhørsmetodene som ble brukt overfor Andersen med presentasjon av hypoteser og forslag, har blitt sterkt kritisert. Tilsvarende metode ble også brukt i Birgitte Tengs-saken der fetteren først tilsto ugjerningen, for senere å trekke tilståelsen. Etter Birgitte-saken har avhørsmetoden blitt kastet på skraphaugen og kun brukt som skrekkeksempel ved politiutdanningen.

Samlet sett vurderer et knapt flertall at dette sår tilstrekkelig tvil om Kristiansens skyld til at rettssystemet på nytt må behandle saken. Påtalemyndigheten ved Riksadvokaten kan gi sitt samtykke til at det blir avsagt frifinnelsesdom uten at det blir gjennomført ny rettssak. Eller det avholdes en helt ny og fullverdig rettssak. Riksadvokaten bør falle ned på den siste løsningen. Det er flere årsaker til det. For det første hersker det også betydelig tvil om skyldspørsmålet. Kommisjonen var delt i gjenopptakelseskjennelsen. Det er med andre ord ikke åpenbart at Viggo Kristiansen vil bli frikjent i en eventuell ny rettssak.

For de etterlatte vil en ny rettsprosess være en påkjenning. Men det vil være en større påkjenning om Kristiansen nå ble frikjent «uten videre». Kommisjonens kjennelse er svært grundig. Den er på 369 sider og går i dybden på flere aspekter av saken, men det er likevel ingen dom – og gjenopptakelseskommisjonen er ingen domstol.

Baneheia-saken handler om en av de verste ugjerningene i norsk kriminalhistorie. Saken har vært et nasjonalt traume. Ikke minst derfor må alle sider av den belyses på nytt med den åpenhet og kontradiksjon en rettssak gir garanti for.

Å gjennomføre en ny rettssak om en over 20 år gammel forbrytelse er langt fra problemfritt. Vitner husker ikke lenger like godt og vitner kan være døde. Forklaringer fra foregående rettsrunder er tilgjengelige. Vitenskapen har utviklet seg. Men påtalemyndigheten vil ha større utfordringer enn vitner med dårlig husk. Deres hovedbevis var – og vil også være nå – Jan Helge Andersens forklaring.

En kriminelles forklaring er neppe det mest troverdige bevis påtalemyndigheten kan ønske seg. Men at Andersen er en domfelt drapsmann utelukker ikke at han snakker sant. I saken mot politimannen Eirik Jensen ble den notorisk kriminelle Gjermund Cappelen for det alt vesentligste trodd på sin forklaring. Men en interessant tvist i forhold til forrige gang Andersen forklarte seg for retten, er at han denne gangen i så fall skal forklare seg som vitne, ikke som medtiltalt. Altså vil han bli avkrevd forsikring om å forklare seg sannferdig, og kan ikke snakke usant uten at det får konsekvenser.

Pressen har åpenbart spilt en rolle i gjenopptakelsesprosessen. Om ikke annet så i det minste som leverandør av ammunisjon til advokat Arvid Sjødins prosesskriv. Flere journalister og forfattere har gått svært grundig gjennom politiets arbeid. Men det har de først kunnet gjøre etter fellende dom var avsagt. Nå skal jeg være forsiktig med å påstå at saken ville fått et annet utfall dersom norsk påtalemyndighet var underlagt de samme åpenhetsregler som den svenske, men åpenhet bidrar til en styrket rettssikkerhet.

I Sverige er alle saksdokumenter, med noen personvernunntak, tilgjengelig for offentligheten i det tiltale er tatt ut. Det vil si at mange av de problemstillingene journalister har påpekt i Baneheia-saken kunne vært avdekket før saken kom for retten og dermed adressert (og muligens avvist) under rettsprosessen.

Det er – og skal være – vanskelig å få en sak gjenopptatt i Norge. Samfunnet er ikke tjent med uendelige ankemuligheter og at traumatiske saker trekker ut i det uendelige. Alle, samfunnet, tiltalte, fornærmede og etterlatte, har et behov for muligheten til å legge saker bak oss. Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2004, blant annet som en følge av Bjugn-saken der flere menn feilaktig ble anklaget for flere titalls overgrep mot barn. En gjennomgang NRK gjorde i 2016 viste at bare én av fem saker gjenåpnes på grunnlag av nye bevis. Med et slikt bakteppe er vil en åpenhet i straffeprosessen à la Sverige bidra til økt rettssikkerhet.

Vi må legge Baneheia-saken bak oss, hevdet flere som kommenterte kommisjonens kjennelse. Ja, vi må legge den bak oss. Ikke minst må de etterlatte få lov til å legge den bak seg. Og Viggo Kristiansen få prøve sin sak på nytt.

Slik saken ligger an nå, kan vi først bli ferdige etter en ny rettskraftig dom foreligger. At saken til Viggo Kristiansen nå blir gjenopptatt betyr ikke at det må ha skjedd et justismord. Det betyr heller ikke at Viggo Kristiansen nødvendigvis må bli frifunnet. Det betyr bare en ny rettssak. Bare det.