I 2022 utbetalte NAV bare i Agder nær 33 milliarder kroner til ulike mottakere av trygdeytelser. Det tilsvarer 90 millioner kroner hver dag, 3,8 millioner kroner hver time – eller 62.500 kroner pr. minutt. Fordelt på hver innbygger er det over 105.000 kroner i året.
Om lag halvparten av NAV-utbetalingene gikk til alderspensjonister. Det tallet kommer til å øke, uansett hvilke grep man gjør, i årene som kommer. Vi blir flere eldre, og vi blir flere pensjonister. Derfor er det lite man kan gjøre for å hindre en fortsatt vekst i disse trygdeytelsene.
Den nest største posten på NAV-regnskapet i Agder var utbetaling av uføretrygd. Nesten 8,5 milliarder kroner – eller mer enn hver fjerde trygdekrone – gikk til uføre. Det er et resultat av at Agder i nasjonal sammenheng skiller seg klart når det gjelder andelen uføretrygdede i alderen 18–67 år. I Agder er 14,6 prosent av befolkningen i denne aldersgruppen registrert som uføre. Bare Nordland (14,2 prosent) og Innlandet (14,7 prosent). I Bygland, Åmli, Gjerstad og Iveland er over 20 prosent registrert som uføre. Til sammenligning har Bykle (5,9 %) og Sirdal (8,8 %) begge godt under 10 prosent uføretrygdede.
De store geografiske skillene i uføretallene sier neppe veldig mye om folkehelsen, sånn i utgangspunktet. Det er lite som tilsier at det skulle være en større helsebelastning å bo i Agder enn i Oslo. Det er rimelig å anta at de geografiske forskjellene først og fremst avspeiler at arbeidsmarkedet i for eksempel Gjerstad er vesentlig mer utfordrende for den enkelte enn arbeidsmarkedet i Bærum – kommunen som har lavest andel uføretrygdede.
Uføretrygd er ikke noe man kan bestille. Det er en krevende og lang prosess for veldig mange. Det er også slik at ordningen med uføretrygd er en viktig del av vårt sosiale sikkerhetsnett. De aller fleste av oss ønsker å slå ring om et samfunn som fanger opp dem som av ulike årsaker ikke kan jobbe.
Problemet er bare at hvis det er for mange som havner utenfor arbeidslivet, så vil ikke systemet være bærekraftig lenger. I statsbudsjettet for 2024 er folketrygdens utgifter beregnet å bli 651 milliarder kroner, mens statens samlede inntekter fra skatt på formue og inntekter er anslått å bli 418 milliarder kroner. Sammenlignet med statsbudsjettet for 2023 er utgiftene 60 milliarder kroner høyere, mens skatteinntektene bare øker med 10 milliarder kroner. Over tid er ikke dette bærekraftig.
Over tid bidrar heller ikke dette til at det blir færre fattige. Rundt en fjerdedel av husholdninger der hovedforsørgeren mottar uføretrygd, beregnes å ha inntekter under lavinntektsgrensen. Trolig har tallet økt ytterligere etter den høye prisstigningen det siste året.
I et møte med en arbeids- og inkluderingsbedrift for en tid tilbake ble jeg fortalt at de hadde ansatt en ny jobbveileder som skulle hjelpe folk tilbake i arbeidslivet. Vedkommende hadde ikke bakgrunn som sosialarbeider, men hadde tidligere vært bruktbilselger. Det mente lederen som hadde ansatt vedkommende var en god bakgrunn.
– En bruktbilselger er ikke opptatt av den baklykta på bilen som ikke virker. Han er opptatt av alt det andre på bilen som faktisk er bra. Slik må vi også tenke om dem som har falt utenfor arbeidslivet. Ingen av oss er helt perfekte, men de aller fleste av oss har noe å bidra med, var resonnementet.
Det er åpenbart riktig. Ingen av oss er den perfekte arbeidstaker. Vi har alle våre feil og mangler, også i arbeidslivet. Men de fleste av oss vet at det ikke er det perfekte som er idealet. Arbeidslivet trenger hele mennesker med styrker og svakheter. Og vi trenger flere i arbeidslivet. For det er arbeid som skaper verdiene som har gjort Norge til ett av verdens rikeste land.
Får vi flere i jobb, øker verdiskapingen betydelig. Som et eksempel viser beregninger at dersom kvinners sysselsettingsnivå hadde blitt værende på samme nivå som i 1972, så ville den samlede verdiskapningen i Norge vært over 3000 milliarder kroner lavere i denne perioden. Og disse tallene er fra 2016, så man kan sikkert plusse på mange hundre milliarder på dette tallet i dag.
Poenget er: Flere i jobb er alltid god samfunnsøkonomi. Men det er også det mest effektive tiltaket for å løfte dem som har lavest inntekt. Og dersom vi klarer å inkludere flere i arbeidslivet, vil vi også få kontroll på veksten i trygdeutbetalinger. Det vil gjøre det enklere å øke ytelsene for dem som har aller minst i dag.
Derfor er det all mulig grunn til å ønske Tonje Brenna lykke til i jobben som arbeidsminister. Klarer hun å finne grepene som gjør at vi får flere helt eller delvis tilbake til arbeidslivet, så er vi alle mye bedre rustet for fremtiden. Jobbskaperne i privat sektor har over lang tid vist seg å være den beste partneren for å inkludere flere. Derfor er det klokt å sette inn ressursene der resultatene har vært best til nå!
