Ali Hayder er poet, forfatter og journalist fra Mosul i Irak. Fra 2017-2019 var han Fribyforfatter i en norsk by. I 2021 gjestet han Arendal, og satte varige spor hos meg.
Og mens du knepper skjorta om kvelden,
husker du at livet ditt har blitt for trangt.
Du fører knappene inn i knapphullet
og vet
at hjertet ditt ikke sitter der det skal
og at moren
du holder fast i så lenge
aldri kommer tilbake på plass.
Ingenting har vært på plass
siden du forlot landet
og låste inn lukten av deg selv.
Mitt første minne om politisk konflikt og blodig konfrontasjon mellom aktivister og ordensmakt er fra mitt eget land, og den landsdelen jeg selv vokste opp i, Alta-aksjonen. I Norge, ett av de privilegerte stedene i verden som har en fri presse. Slik kunne jeg, også som barn, forholde meg til den brutaliteten som skjedde bortenfor hverdagen min, og jeg fikk muligheten til å vokse opp som en aktør i et demokrati. Jeg husker sort/hvitt-bilder i lokalavisa av demonstranter som hadde lenket seg sammen med kjetting, og politifolk som forsøkte å løsne dem fra hverandre med smergelskiver.
Med den nylig lanserte spillefilmen «Ellos eatnu – La elva leve», ble jeg påminnet historien om vannkraftutbyggingen i Alta-Kautokeino og kampen for å stanse stortingsvedtaket om utbygging av Altavassdraget. Jeg ble minnet på den muligheten filmskapere har til å fortelle historier uten sensur fra sentrale myndigheter. Jeg ble minnet på aksjonen som forente naturvernere og det samiske folket og mobiliserte tusenvis av mennesker over hele landet. Jeg ble påminnet sultestreik som virkemiddel, inspirert av andre urfolk som kjempet for sine rettigheter.
Selv ikke på Eidsvollsplass var det fred å få for politikerne som sto bak vedtaket. 14. januar 1981 var omkring 1.000 demonstranter på plass i Stilla der kraftutbyggingen skulle starte, og i en politiaksjon marsjerte 600 politifolk inn for å fjerne og bøtelegge demonstrantene som ifølge norsk lov bedrev sivil ulydighet. Hendelsen kom til å bli et sentralt vendepunkt i kampen for samiske rettigheter i Norge. Selv Gro Harlem Brundtland, som var statsminister og miljøvernminister mens saken sto på som verst, stått frem og angret på utbyggingen.
Historiene om Alta-aksjonen, eller protestene som pågår mot dumping av giftig gruveavfall i Repparfjorden, viser at det å ha et levende demokrati ikke alltid er en dans på roser. Tvert imot, demokrati handler om å kunne romme uenighet og konflikt. Det handler om måter der dette kan utspille seg uten at en side – som oftest de som sitter på maktmidlene – tramper ned sine meningsmotstandere. Det å ha en fri presse som dekker det som skjer, er noe av det mest avgjørende for å sikre at demokratiet lever. En fri presse krever et fritt folk. Altså ytringsfrihet.
Våren 2022 la journalistorganisasjonen Reportere uten grenser frem en dyster statistikk som viser at kun 48 av 180 land har god eller tilfredsstillende pressefrihet. I rapporten står det at demokratiet i et internasjonalt perspektiv svekkes av det økende gapet mellom åpne samfunn og regimer som kontrollerer sine medier. Dette mens de samtidig driver propagandakriger mot demokratier. I demokratiske land ser man en splittelse gjennom at medier opererer med en agenda, og at spredningen av desinformasjon forsterkes gjennom sosiale medier.
Rekordmange journalister er fengslet i 2022. På bare ett år har antallet steget fra 488 til 533. Fredsprisvinner Maria Ressa sier det slik i et intervju med NRK: - Du vet ikke hvem du er før du settes på prøve. Når man er i en krig om fakta, blir journalistikk aktivisme. Jeg tenker fredsprisen er en anerkjennelse av journalistens rolle i å reparere det som har blitt ødelagt.
Kunstnerisk frihet er også ytringsfrihet, og at denne friheten er under press viser en nylig lansert rapport fra organisasjonen Freemuse. 39 kunstnere ble drept i 2021 og mer enn 500 kunstnere ble straffeforfulgt for å kritisere politikere, religiøse ledere eller sitt lands tradisjonelle verdier. At land som Afghanistan, Belarus, Russland, Iran, Israel, Myanmar og Yemen kommer på lista er ikke overraskende.
Men på lista seiler også USA og Frankrike opp. Bak overskriftene er det mennesker. Drept, fengslet, straffeforfulgt, bortført, truet og trakassert. Noen har fått sin kunst ødelagt, andre har fått reiseforbud eller blitt møtt med andre former for sanksjoner og sensur. Uttrykkene deres er fordelt innenfor områdene musikk, film, visuell kunst, litteratur, teater, tverrfaglige kunstuttrykk og dans.
Som rapperen Kea Sokun fra Kambodsja. Den palestinske skuespilleren Maisa Abd Elhadi. Den kurdiske kurdiske poeten og forfatteren Yılmaz Odabaşı. Musikeren Nadezhda Kalach fra Belarus. Uyghur-poet og forfatter Haji Mirzahid Kerimi. Den Cubanske kunstneren Osmani Pardo Guerra. Vitali Maembe, musiker fra Tanzania. Den russiske gatekunstneren Tima Radya. Den polske aktivisten Elżbieta Podleśna. Skuespiller og modell, Entesar Al-Hammadi fra Yemen. Og mange flere.
I en kronikk i Aftenposten under tittelen «Hvorfor demokrati?» som sto på trykk ved årsskiftet, hevder professor Bernt Hagtvet at vi nå, for første gang på flere tiår, må minne oss selv på hvorfor demokratiske styreformer har fortrinn som andre styreformer mangler. - Demokratiet er den styreformen som gir undertrykkede grupper rom for å organisere og protestere, og dermed muligheten til å forbedre sine livsvilkår.
Så hva med oss som huser Norges største demokratifestival, og som i over 10 år har vi invitert til en svingom på demokratiets dansegulv? Demokrati handler om mer enn å invitere til dans, og kanskje det aller viktigste vi kan gjøre er å rette fokus på å gjøre demokrati sammen. I Arendal diskuterer ledere i den lokale kultursektoren ytringsfrihet, kunstneriske rettigheter og internasjonalisering i et nyopprettet forum, der også Friby-konseptet er oppe til debatt.
Fribyordningen handler om å tilby en trygg havn for truede og forfulgte ytrere, og gir forfattere, journalister eller kunstnere som flykter fra hjemlandet sitt beskyttelse til å gjenoppta sitt arbeid. I Norge finnes det 24 fribyer, og internasjonalt mer enn 70 fribyer. Felles for fribyene er at de som trenger en trygg havn er invitert av en av byene i fribynettverket.
Hilde Mjøs
Sosiolog og pedagog. Jobbet som kunstpedagog ved Bomuldsfabriken kunsthall og informasjonsrådgiver i Strømmestiftelsen. Jobber ved Arendal voksenopplæring som samfunnskontakt og leder dialogprosjektet Folk møter folk. Tromsøværing og arendalitt.
Ifølge nettsiden til PEN Norge (en del av verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon), er det til enhver tid langt flere som søker om beskyttelse gjennom fribyordningen enn det er kapasitet til å hjelpe. I tillegg står flere hundre forfulgte ytrere som har blitt godkjent som kommende fribyforfattere/-kunstnere, på venteliste for å bli invitert til en friby. Fribyene er medlemmer av den uavhengige, internasjonale medlemsorganisasjonen ICORN, International Cities of Refuge Network. Det er ICORN som foretar en bakgrunnssjekk av vedkommende og vurderer beskyttelsesbehovet.
Forlegger Anders Heger, som har vært formann i Norsk PEN, skrev følgende bidragsord i Stéphane Hessels bok Bli Sint!: «Vi blir gående og tro at de store kampene tilhører mennesker, andre steder, andre tider. Derfor kan vi komme til å tro at det ikke egentlig er så viktig hva vi gjør. Men det er vi som bebor historien.» Derfor er også tiden inne for at Arendal blir en trygg havn på helårsbasis for dem som setter kunst, kultur og det frie ord høyere enn sitt eget liv.
I 2008 deltok den kamerunske journalisten Philip Njaru på en internasjonal konferanse om gravende og kritisk journalistikk på Lillehammer. På grunn av kritiske reportasjer om forholdene i hjemlandet, var han blitt utsatt for tortur, forfulgt og trakassert. Njaru søkte asyl i Norge og bodde på asylmottaket på Hove. Siden ble også Arendal hans nye hjemby. I 2022 gikk han bort etter sykdom. Beskjeden og stille, men en kraftig forkjemper for menneskerettigheter, var ord som ble sagt om ham. Derfor er denne teksten også til deg, Philip.