Elnett og brutte forventninger

Det er sommer og slutten av 1970-tallet. Bagasjerommet og takgrinda på den tivolirøde Opel Record Coupeèn er fullpakket for bilferie. Mor har fortalt at målet for reisen er De Samiske samlinger på Maihaugen.

Far ved rattet, mor i passasjersetet og min lillebror og jeg i baksetet - alle uten bilbelte.

Forventningene er til å ta og føle på. Som 11-åring har jeg aldri i mitt korte liv sett en levende same – ikke en livløs en heller for den saks skyld.

Den brunbarkede karen ved rattet ruller Eventyrblanding mens han styrer med knærne. Mor tar, med korte intervaller, fram Elnetten og gir permanentkrøllene en skikkelig dusj. Veien er svingete – svært svingete, for OPS er enda ikke oppfunnet. Det går som det må gå. Vi er ikke passert Cinderella før lillebror skifter ansiktskulør og gårsdagens orientalske gryte tar plass mellom oss i baksetet.

Etter elleve uutholdelige timer, inkludert obligatoriske tissepauser, svinger vi endelig inn på tunet på Maihaugen. Bilen koker, pappa banner og mor drar nok en runde med hårsprayen. Selv har jeg plassert meg et stykke bortenfor resten av den dysfunksjonelle treenighet.

Stabbur! Stabbur så langt øyet kan skue. Ikke er de særlig annerledes enn stabbur jeg kunne tatt bussen til Hynnekleiv for å beskue, heller. Hvor er reinsdyra, koftene og joiken? (her skal det legges til at mange 11-åringer led av stereotypiske holdninger på 70-tallet)

Jeg mener - reiser man til Legoland så forventer man LEGO!

Mine polare, eksotiske forventninger var blitt spolert av min mors ørlille talefeil som hadde fått meg til å forveksle samiske og Sandvigske samlinger

En sliten familie Evensen inni en Opel Record sammen med familien Carter på repeat fra åttesporeren, vender hjem. En skuffet guttunge på 11 år vet med seg selv at dette skal han aldri skryte av i skolegården første dag etter skoleferien.

For det hele handler om å oppfylle lengsler, en forestilling eller en forventning.

Tilreisende til Arendal har også forventninger. De vil se små hvitmalte, pittoreske uthavner i kapp med holmene som tar av for det frådende hav – ikke små Cessna som tar av fra Gullknapp.

Gå en sommerdag opp på den høyeste topp dersom du ønsker å skue et syn over land, over bryn - eller du kan rett og slett ta heisen fra tunnelen på Torvet. For øvrig vil du ikke skue en meter kyststripe dersom du ankommer Arendal langs riksveien inn til byen. Her har store, moderne og stedløse bygninger tatt plass helt nede ved vannkanten og effektivt dekket for ethvert utsyn. Derfor anbefaler jeg enhver turist å ankomme byen vår svømmende. Vi tar oss best ut fra den kanten.

Vi som bor her, har en forpliktelse til å oppfylle forestillingen om Arendal. Om ikke annet bør alle arendalitter, i perioden 1. juni til 31. august, være pålagt å gå rundt med en kurv under armen, selv om dette kan virke noe uhygienisk.

Hva så med denne hvite sjøfuglen som kommer flaksene hit i midten av mai hvert år? Dessverre er «liten terne så hvit» ikke bare liten, men også lite hekkelysten. På lik linje med oss andre tilårskomne arendalitter, har mange av dens naturlige hekkeplasser forsvunnet med årene. Noen og enhver vil vel betakke seg hekkeutfoldelser i en nyanlagt badetrapp. Gjenbyggingen av strandsonen har tiltatt i samme tempo som diskotekene i byen er blitt nedlagt. Dispensasjon fra reglene er blitt regelen og regelen er blitt unntaket.

Men noe bra kan vel sies om byen vår? Absolutt – vi har sluttet å banke hverandre. Og når andre sørlandsbyer har måtte slite med småkriminelle urmakere på flyttefot fra Mandal, har til og med optikerne begynt å skikke seg vel i vår by. Ingen skal føle seg truet hos oss - foruten den nevnte makrellterna da.

Selv om jeg i minst mulig grad befatter meg med halvtomme eller halvfulle glass, føler jeg på optimisme for de kommende 300 år. Jeg elsker jo byen min og er så stolt av den at jeg ivrer etter å vise den fram til alle som finner veien hit. Jeg har ukuelig tro på at innbyggere og politikere i Arendal vil byen sin vel og at de nå har skjønt betydningen av å ta vare på den gudegitte natur og egenart som vi har arvet.

Naturen og historien er vårt fortrinn som sørlandsby og begge deler må forvaltes med omhu. Naturvern burde være greit nok, men lokalhistorie er jo ikke alltid like lett å forstå seg på. Selv har jeg store hull i forhold til fortellingen om den store krakken eller arendalskrakken som den også blir omtalt som. Antar dette er den samme krakken som Alf Prøysen omtaler i julekveldsvisa og at forbindelsen ligger i hytta han disponerte på Tromøya, men det skal jeg la ligge nå.

Gratulerer med dagen, Arendal og til lykke med de 300 neste!

Øistein Evensen, Kolbjørnsvik