INNSENDT KRONIKK: Første månelanding med Apollo 11 fant sted 19. juli 1969. Etter det fulgte fem bemannede landinger på månen, den siste 14. desember 1972. Siden den gang har ikke noe menneske satt sin fot på månens overflate, men det skal snart endre seg.

Artemis er NASAs nye måneprogram, hvor en skal utforske månen både med mennesker og roboter. Navnet Artemis er ikke tilfeldig – det er nemlig søsteren til Apollo i gresk mytologi.

Prosjektet er et samarbeid med European Space Agency, og de kanadiske og japanske romorganisasjonene CSA og JAXA.

Måneferden skal skje med det nye romfartøyet Orion – en kapsel som ligner mye på Apollo-kapselen, men er en god del større og har plass til fire astronauter. Bak kapselen sitter service-modulen som gir strøm, vann, varme og luft til astronautene.

Orion skal skytes opp med den nye store bæreraketten Space Launch System. Raketten er ca 100 meter høy, omtrent like høy som Oslo Plaza. Skyvkraften til raketten er som 40 firemotors jumbojeter, og den bruker 5700 liter drivstoff i sekundet. Teknologien og motorene er basert på den gamle romfergeteknologien til NASA.

Den første oppskytingen av Orion kalles Artemis-1og har ingen astronauter med på turen. Under denne testferden er det systemer, instrumenter, motorer, og annet teknisk som skal prøves ut. Turen går til månen, en ferd som tar cirka fire dager. Her blir Orion i minst 17 dager og vil gjøre ulike banemanøvrer og tester i løpet av den tiden. Når dette er unnagjort, setter Orion kursen tilbake til jorda, for så å lande i havet. Den vil da ha vært minimum 25 dager i rommet.

Med på ferden er fire avanserte dukker som inneholder avanserte sensorer som skal overvåke kreftene astronautene vil bli utsatt for. To av dukkene er laget av stoff som simulerer menneskelig vev med kunstig hud. De skal måle hvor mye stråling dukkene utsettes for. Kosmisk stråling og partikler fra solstormer er noen av de største truslene mot astronauter i rommet.

På vei hjem til jorda skal Orion gå inn i atmosfæren raskere enn noe fartøy tidligere, og temperaturen vil bli svært høy. Derfor er det viktig at varmeskjoldet fingerer som det skal.

Kapselen skal også komme gjennom atmosfæren på vei tilbake på en ny måte - det NASA kaller «skip entry». Apollo kom på skrått rett inn gjennom atmosfæren, mens Orion skal sprette ut igjen før den så raser videre gjennom atmosfæren. Litt som når en kaster en flat stein på vannet som så spretter bortover.

På vei mot månen skal 10 småsatellitter, hver på størrelse med en skoeske, slippes ut fra andresteget etter at Orion er sluppet fri. Disse er bygget av en rekke ulike forskningsgrupper fra både USA, Italia, Japan og ESAs medlemsland.  Småsatellittene skal utføre ulike forskningsprosjekter rundt og på månen.

Hvorfor drar vi tilbake til månen?

Det er flere grunner til at NASA skal tilbake til månen, og at ESA og andre romorganisasjoner er med på samarbeidet.

Man ønsker å utforske månen og dens nærmiljø, og samspillet med jorda. Enda er det mye vi ikke vet om månen, spesielt om hva slags ressurser som finnes der i form av vann, mineraler og gasser.

Videre vil man trene på, og utvikle teknologi til, romferder lenger ut i solsystemet. På månen kan en lære å bygge og bo og utvinne ressursene på et annet himmellegeme. Utvikling av ny teknologi for slike lange opphold på månen vil stimulere industri på jorda, inkludert norske rombedrifter.

Startproblemer for Artemis

Den første oppskytingen i Artemis skulle funnet sted i september, men ble utsatt flere ganger grunnet tekniske problemer. Særlig utfordrende har det vært med lekkasjer av hydrogen under fylling av drivstoff. NASA skal gjøre nye forsøk senere i høst.

Hvis alt går bra med denne testferden, kan astronauter sendes ut for en runde rundt månen allerede i 2024. Målet er å sende to mennesker til måneoverflaten i slutten av 2025.

Med tanke på at det er nesten 50 år siden sist USA skjøt opp en månerakett er dette et stort steg for å få mennesker tilbake til månen. Det være svært viktig for NASA at alt går som planlagt, siden lengere utsettelser vil koste store summer og forsinke hele Artemis-programmet.

Prisen for denne ene testreisen er mer enn 4 milliarder dollar. Regner man sammen alt fra prosjektets begynnelse for ti år siden, til mennesker lander på månen i 2025, anslår man at prisen vil være hele 98 milliarder dollar. Til sammenligning kan det nevnes at NASA brukte 28 milliarder dollar på Apolloprogrammet fra 1960 til 1973. Dette tilsvarer svimlende 280 milliarder dollar i dagens pengeverdi. .

Utfordrende prosjekt

Når vi nå skal sende mennesker tilbake til månen, er søkelyset rettet mot månens sydlige polområder. Her har mennesker aldri vært, og man vet at det finnes frossent vann i disse områdene som er svært nyttig om en skal bosette mennesker der.

Landing i dette området vil kreve en helt annen teknologi enn det som ble brukt under Apollo-landingene. Apollo-astronautene var alltid på månens dagside under sine korte opphold.

Et "månedøgn" tilsvarer ca. 28 døgn på jorda. Under lengere opphold vil en også oppleve månenatt. Da vil temperaturen falle fra pluss 120 C til – 170 C. Det krever både infrastruktur og utstyr som tåler slike ekstreme forhold.

I tillegg er stråling fra solen og universet en utfordring, siden månen ikke har et beskyttende magnetfelt slik jorden har.

Norske leveranser

Servicemodulen til Orion-kapselen er utviklet og levert av European Space Agency (ESA). Denne inneholder det elektriske systemet, samt systemene for vann, luft og varme til Orion-kapselen. Rakettmotorene og drivstoff til disse er og en del av servicemodulen.

Måneferden skal skje med det nye romfartøyet Orion – en kapsel som ligner mye på Apollo-kapselen, men er en god del større og har plass til fire astronauter. Bak kapselen sitter service-modulen som gir strøm, vann, varme og luft til astronautene. Foto: NASA

Bergensfirmaet Clara Venture Labs (tidligere Prototech) har levert hydrofobiske filtre til denne servicemodulen. Claras filtre er laget for å forhindre vann fra å trenge gjennom filteret, mens det lar gass passere. De keramiske membranene i dette filtersystemet er levert av det norske firmaet Keranor.

Kongsberg Satellite Services (KSAT) vil videreformidle viktige data mellom Orion og NASAs bakkekontroll. Når Orion er på veil til månen, vil man få informasjon om hvor langt den er fra jorda via KSAT sine antenner i Tromsø og på Svalbard.

På senere ferder med Artemis vil Orion også ha med seg solpaneler. Her vil Kongsberg-gruppen levere utstyr som skal dreie solpanelene i riktig retning i forhold til sola.

Et annet område vi undersøker for norsk industri er utvinning av ressurser på månen slik at astronautene kan bruke disse. Dette er teknologi og løsninger som vil komme til nytte også på jorda.

For eksempel utvikler Nammo en rakettmotor til bruk for ESAs nye månelandingsfartøy. Clara Venture Labs holder på å utvikle brenselceller til bruk på månen. Månen kan bli et nytt norsk industrieventyr.