Hånden i været, alle som er gamle nok til å ha pugget Luthers lille katekisme. Og ganske sikkert glemt alt sammen etterpå.
– Eller er det noe derfra som har festet seg likevel? For min egen del trodde jeg ikke det var noe særlig igjen, men joda.
Hånden i været, alle som er gamle nok til å ha pugget Luthers lille katekisme. Og ganske sikkert glemt alt sammen etterpå. – Eller er det noe derfra som har festet seg likevel? For min egen del trodde jeg ikke det var noe særlig igjen, men joda.
Det er en liten remse med ord som har spøkt i hodet mitt i det siste, og siden det meste kan googles, tok jeg en sjekk på hvor jeg hadde dem fra. Og de var jammen fra gamle Martin selv.
Kirkereformatoren Martin Luther utga sin lille katekisme i 1529, for å bidra til folks religiøse oppdragelse. Boken inneholder forklaringer på sentrale deler av kristendommen, blant annet de ti bud. Og der fant jeg ordene jeg lette etter, i forklaringen på det åttende budet.
Budet lyder «Du skal ikke lyve» og er tilsynelatende et av de greieste på lista. Bortsett fra de små hvite løgnene av typen «Tusen takk for det nydelige bildet du hadde malt av deg selv; det var akkurat det jeg ønsket meg», klarer vi så noenlunde å holde det. Men så er det altså at Luther har hektet på en forklaring som krever atskillig mer av oss:
«Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.»
Det var de siste ordene jeg hadde gått rundt og tenkt på: Ta alt i beste mening. Jeg hadde nemlig lest en del avisinnlegg og sett flere debatter der folk nettopp ikke gjorde det. Det var politikere som sto på hver sin talerstol og hvert sitt partiprogram og snakket som om motpartens høyeste ønske var å kjøre samfunnet i grøfta. Det var religiøse ledere, der det virket som om den ene trodde den andre bare ville plage folk, og som om den andre trodde den ene hadde alliert seg med djevelen selv. Og det var de som ville bygge, og de som ville rive, og som alle var overbevist om at de andre prøvde å skape mest mulig kaos og elendighet.
Det minnet om advokater som står i en rettssal og prøver å hakke i stykker det motparten, advokaten og vitnene på den andre siden sier, og gjerne også å gi inntrykk av at alle sammen er noen fæle typer med de usleste motiver.
Når vi hører så mange harde debatter og så mange som tar hverandre i verste mening, er det lett å tro at det skal være sånn. Og da blir vi nesten litt satt ut når det er annerledes. Selv er jeg veldig glad i Arendalsuka, og mest av alt på grunn av samtalene jeg får høre der. Jeg har vært på opptil flere arrangementer der deltakerne oppriktig lytter til hverandre og konkluderer med at dagens tema er noe de kan samarbeide om – enten de er politikere, næringslivsledere, kulturfolk eller hva det måtte være. Og når jeg går derfra, har jeg sikkert også lært noe om matproduksjon, helse, digitalisering eller tysk kultur. Men det viktigste er at jeg har opplevd et godt møte mellom mennesker.
Og når vi snakker om rettsvesenet: Det klisjéfylte filmbildet av rasende protester og følelsestunge prosedyrer er bare en bitte liten del av helheten. Kanskje til og med en stadig mindre del, for rettsmekling er på vei inn i mange typer saker. Dommere kurses i metoden, og flere og flere saker behandles ved at parter, advokater og dommere hører på hverandre og prøver å finne løsninger sammen. Det brukes i nabokonflikter, skilsmisseoppgjør, erstatningssaker, byggesaker og flere andre konflikter. Det gjelder blant annet å få fram hva som er viktig for de ulike partene. Og når en har sittet og lyttet litt til dette, slutter en kanskje å tenke at den andre er en fiende en skal vinne over, og en blir i stand å ta hverandre i litt bedre mening.
Det handler nemlig om avstand og nærhet også. Det er lett å tenke at noen som er ukjente og langt borte, er onde og ikke vil en noe godt. Det kan være vanskelig å forstå og stole på mennesker som befinner seg på den andre siden av en grense, en språkbarriere eller en politisk, religiøs eller kulturell skillelinje. Men når jeg synger i kor sammen med noen fra en gruppe jeg ikke kjenner, barna mine begynner å leke med barna deres, og de hjelper meg å dytte i gang bilen på glatta, kan det altså komme til å skje spennende ting mellom oss.
Hvis vi skal få sånt til å hende, er vi nødt til å ha som utgangspunkt at mennesker er bra folk som vil oss vel, og som vi bør ville vel. Da kan vi kanskje unnskylde dem, snakke vel om dem og altså ta alt i beste mening.
Men Luther selv, da? Levde han opp til dette? Absolutt ikke. Han la seg blant annet ut med diverse andre reformatorer og argumenterte hardt mot jøder og jødedom. Og så rundet han like godt av livet og karrieren med skrivet «Mot pavedømmet, som er innstiftet av djevelen», illustrert med groteske karikaturer han neppe ville fått på trykk i dag.
Men bud og katekismeforklaringer er kanskje først og fremst idealer å strekke seg mot og påminnelser om at vi har en vei å gå, nå som for 500 år siden. Og sånn står det seg godt, det Luther sa.