Atter skal jødene som folk få unngjelde, slik de har fungert som syndebukker for all verdens elendighet i 2.000 år.
Legenden om den vandrende jøde Ahasverus, også kalt Jerusalems skomaker, kan spores tilbake til Tyskland på 1200-tallet. Skikkelsen kan ha utspring i to av evangelienes fortellinger om at noen jøder mishandla Jesus på veien til Golgata. Ahasverus skal ha nekta Jesus å kvile, og legenden forteller at Jesus dømte ham til evig vandring.
Jødeforfølgelsene er kjent heilt tilbake i antikken og forekom i betydelig omfang i Romerriket. Den kristne jødefiendtligheten, kalt antijudaisme, vokste fram allerede i de første århundrene etter korsfestelsen. Kristendommen gjorde krav på å erstatte jødene som Guds utvalgte folk. Et stadig tilbakevendende motiv hos de kristne teologene, blant anna Augustin, var framstillinga av jødene som kristusmordere. I middelalderens kunst og litteratur blei jødene skildra som gjerrige og griske ågerkarler. På kirker, særlig i Tyskland, blei det satt opp skulpturer av såkalte Judenschwein, som viser jøder som dier ei purke. Også på den gotiske katedralen i Uppsala kan en se et slikt jødesvin.
I løpet av høgmiddelalderen økte de antijødiske fordommene blant folk. Begeistringa for korstoga økte aggresjonen og overgrepa mot jødene. I Mainz, Worms og Köln blei de jødiske busetningene nesten utsletta på 1100-tallet. I Haifa og Jerusalem myrda korsfarerne alle jøder. Jødene blei anklaga for ritualmord og skjending av det kristne nattverdensbrødet. Laterankonsila i 1179 og 1215 vedtok at jødene måtte bære en egen drakt med gult merke og at de skulle bu i eigne jødekvarter, slik som nazistene tvang dem til å bære gule jødestjerner og plasserte dem i gettoer. Forfølgelsene ført til at jødene nesten blei utrydda i det vestlige Tyskland. Mange flykta østover til Polen, Litauen og Ungarn.
På 1300-tallet blei anklagene supplert med konspirasjonsteorier om at de forgifta brønner og spredte pesten. Hundrevis av jødiske menigheter fra Spania til Øst-Europa blei utradert under svartedauden i åra 1347 til 1352. I Strasbourg blei 2 000 jøder drept på én dag. Dette skjedde til tross for at pave Clemens IV i 1348 utstedte en bulle der han advarte mot konspirasjonsmytene og understreka at jødene blei like hardt ramma av pesten som de kristne. I stadig flere land blei jødene forvist.
Reformasjonen tok ikke et oppgjør med den kristne demoniseringa av jødene. I 1520-åra fordømte Martin Luther den katolske kirkas hardhendte politikk mot jødene. Hensikten var ikke å støtte jødedommen som religion, men å få omvendt jødene til kristendommen. Da jødene ikke ville la seg omvende, slo han kontra og i 1643 beskreiv han dem som parasitter, giftslanger og djevelens barn, som næra et intenst hat mot kristne. Nazistene kom seinere til å bruke dette skriftet i sin antijødiske propaganda.
Legenden om den vandrende jøde er blitt tolka forskjellig. På 1600-tallet forklarte kristne teologer og forfattere at den vandrende jøden representerte heile de jødiske folket, som etter korsfestelse av Jesus skulle dømmes til å vandre omkring i verden heilt til dommens dag. Jødene blei med andre ord kollektivt fordømt for å ha drept Jesus og at de ikke anerkjent ham som Messias. Samtid blei jødene tillagt ei rekke negative egenskaper som uærlige, slue, lite tilpasningsdyktige og dekadente. Jødeforfølgelsene kom blant anna som resultat av disse forestillingene.
I Danmark og Norge blei jødene på 1600-tallet nekta adgang til de to landa, med unntak av de såkalte sefardiske jøder, som var dyktige handelsmenn og som kongen kunne ha nytte av. I 1814 vedtok riksforsamlinga på Eidsvoll Lista-bonden Teis Lundegaards forslag om at ingen jøder skulle ha tilgang til Norge. Henrik Wergelands arbeide for jødenes sak førte til at jødeparagrafen i grunnloven blei oppheva av Stortinget i 1851.
Det var relativt få jøder i Russland fram til tida før og etter 1800 da det russiske imperiet blei utvida kraftig sør- og vestover i Europa. På slutten av 1800-tallet levde det om lag 5 millioner jøder i landet. Da tsar Aleksander II blei drept i et attentat i 1881, meinte mange at jødene sto bak. Det blei satt i gang såkalte pogromer i Sør-Russland og Ukraina og i store byer som Kyiv og Odessa. Nye pogromer kom på begynnelsen av 1900-tallet og under borgerkrigen etter revolusjonen i 1917. Ordet pogrom er avleda av verbet gråmítj, som betyr å herje, ødelegge og rive ned med vold. Fra 1881 til 1914 maseutvandra om lag 2 millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske landa til Vest-Europa og USA.
Manga av dem kom fra aska til ilden da nazistene kom til makta i Tyskland og okkuperte store deler av Europa. Om lag 6 millioner jøder blei utrydda i konsentrasjonsleirene. I Norge blei 773 av landets om lag 2 000 jødene arrestert av det ordinære norske politiet og sendt til gasskamrene i Auschwitz. Mange greide likevel å flykte til Sverige. I Danmark blei om lag 7.000 jøder redda over til Sverige i en storstilt aksjon for å redde dem. Bare et fåtall av jødene i Danmark blei drept av nazistene.
Lenge var i folkeopinionen i Vesten neste entydig positivt innstilt til at jødene etter siste verdenskrig fikk sitt eige land. Men etter hvert som palestinernes lidelser har økt, og særlig etter Hamas brutale angrep og Israels enda mer blodige motangrep på Gaza, har opinionen snudd. Igjen kriges det om hvem som har rett til å bu i det geografiske området Palestina, som i dag omfatter staten Israel og de okkuperte områdene på Vestbredden og i Gaza. Konflikten er mer fastlåst enn noensinne og utsiktene for en varig og fredelig løysing blir mer og mer fjern.
Skylda må udugelige ledere på begge sider ta. Så lenge de setter eigne maktinteresser framfor sitt folks ve og vel, kan ikke konflikten løyses. Dessverre er det grunn til å tru at begge parter satser på at motparten skal bli utradert. Hamas anerkjenner ikke Israel som eigen stat, og Netanyahu og hans høgreradikale regjering vil ikke tillate en sjølstendig palestinsk stat mellom elva og havet.
Tostatsløsninga er død. Det er djupt tragisk for begge parter. Jødene har mest å tape på at situasjonen kommer heilt ut av kontroll. Ikke bare jødene som innbyggere i Israel, men jødene som syndebukker for all verdens elendighet.
Det er et nesten «dyrisk» instinkt som kommer fram i menneskene i slike konflikter, en primitivitet som alltid har rammet jødene sterkere enn andre folk. Det skilles ikke lenger mellom Israel som en undertrykkende stat, og jødene som individuelle mennesker. Skylda blir kollektiv uansett hvor i verden de måtte befinne seg, uansett hvilke standpunkt de har til konflikten.
