Innholdet på en MP3 spiller rystet hele Norge i 2005. En datter kjemper for sin mors ve og vel på et sykehjem i Harstad. Datteren er bekymret for forsvarligheten og den faglige omsorgen moren opplever på sykehjemmet. Hun går såkalt tjenestevei, klager først til sykehjemmet, deretter kommunelege og fylkeslege.
Ingen steder får hun støtte. I fortvilelse går hun til et uvanlig skritt. Hun tar mange bilder, og ender opp med å plassere en MP3-spiller i nattbordskuffen til moren for selv å dokumentere hva som skjer på rommet. Moren dør ikke lenger etterpå, i juni 2005, og lydopptakene avslører på dramatisk vis morens siste måltid.
Hva lydbåndopptaket viser;
«Det er en lang stabil situasjon hvor pasienten hoster og harker litt, men har fin respirasjon. Pleiere kommer inn, snakker i hovedsak om pasienten, ikke til pasienten eller med pasienten. De ser pasienten er blek og har endret seg, og kommenterer det. Verken lege eller pårørende varsles. Pasienten mates, og det høres stønning og gurgling fra pasienten. Det er ingen kommunikasjon mellom pleier og pasient. Det er ingen tilstedeværelse hos eller omtanke med en hjelpeløs kvinne som senere harker, stønner og hoster seg inn i døden, helt alene. Deretter går det lang tid før en pleier kommer inn, og registrerer at pasienten er død. Det høres noe senere at to pleiere drøfter hva de skal si til datteren, og de blir enige om å oppgi feil dødstidspunkt. Det er påfallende kulde og mangel på empati gjennom hele opptaket».
Rådet for sykepleieetikk engasjerte seg i saken (noe som ikke var populært hos makthaverne). I sin rapport beskriver de sykepleiers pliktbrudd hvor faglige og etiske føringer ikke ble ivaretatt; og at pasientens sårbarhet ble krenket på dødsleiet. Rådet kom også med flengende kritikk av sykehjemmet og kommunen, og av helsetilsynet i Troms, som ikke tok affære overfor sykehjemmet etter klage fra kvinnens datter.
Rådet skriver videre at «saken gir grunn til bekymring for tilsynsmyndighetens betraktninger i sykepleiefaglig karakter.» Og at helsetilsynet (i Troms) undergraver manges velbegrunnede kamp for styrket faglighet og kvalitet i dagens eldreomsorg, og begrunner dette med den uforsvarlige sykepleiefaglige hjelpen, og viser også til at nære pårørende heller ikke ble møtt med respekt og omsorg, verken før død eller under sorgprosessen.
Saken ble offentliggjort og publisert i NRK Brennpunkt, (!)) og saken ble også reist i Stortinget hvor helseminister den gang var Sylvia Brustad. Hun svarte som politikere gjør; de fleste får den hjelpen de trenger, og at en slik tragisk hendelse som Harstadsaken, ikke bør skje i norske sykehjem.
Datteren kjempet i tre år (!) mot sykehjemmet, kommunen, politiet og fylkesmyndigheter før saken til sist kom til Statens helsetilsyn, som gir datteren medhold i klagen. Sykepleieren som hadde ansvaret for pasienten fikk refs. Hun hadde handlet grovt i strid med kravet til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp lovgivningen.
Sykepleieren hadde eksempelvis fortsatt å gi pasienten mat mens hun hostet og hadde vanskelig for å puste, for deretter å forlate henne med betydelige pusteproblemer. Videre påpeker Statens helsetilsyn av sykepleieren manglet rolleforståelse og ikke hadde tatt innover seg sitt sykepleiefaglige ansvar, og skriver at hun handlet uaktsomt.
Det ble også vurdert om sykepleieren skulle miste autorisasjonen, noe som ikke skjedde fordi sykepleieren valgte å ta videreutdannelse og sluttet ved institusjonen. Kommunen fikk refs på grunn av manglende rutiner journalsystem, manglende tiltak for prosedyrer, rutiner for konflikthåndtering, uklare ansvarsforhold og mangelfull internkontroll.
Daværende ordfører i Harstad uttaler til media at saken er tragisk og beklager, men regner med det er et engangstilfelle. Statens helsetilsyn ba også helsetilsynet i Troms (som altså ikke hadde gitt datteren medhold) å følge opp saken med kommune og sykehjemmet.
Kanskje noen spør: Hvorfor må du trekke fram denne saken fra 2005? Det meste er bra!
Det er heldigvis sant at det er mye bra,(!) men det er ikke et holdbart argument for å ikke minne om at ikke alt som skjer er bra. Vi har fått nye Brennpunkt-historier nå i vinter, (og jeg ser ikke bort fra at det kunne vært flere Brennpunkt-reportasjer mellom disse tidsrommene) og det er viktig for læring videre, og å ikke glemme.
Når alle ledd, som i Harstadsaken, både i behandlingskjeden og tilsynskjeden ikke reagerer; er det ikke da viktig at slike saker blir belyst? Med all respekt å melde, er det slik at makta beskytter hverandre?
Hva med å legge en MP3-spiller i nattbordskuffen for å avdekke hva som skjer på rommet, vil mange spørre. Jeg synes ikke det er bra, verken å legge en MP3 spiller i nattbordskuffen eller ha skjulte opptak, la det være sagt.
På den annen side, i Harstadsaken ville ingen fått rede på hva som var skjedd med pasienten om ikke MP3-spilleren hadde vært i nattbordskuffen. Datteren som hadde forsøkt alt, og så dette som en siste utvei, fikk dessverre rett i sin uro. Denne saken, og også de nye sakene som Brennpunkt har fortalt om, reiser mange juridiske og etiske spørsmål, og det finnes noen moralske valgsituasjoner hvor ingen alternativer er ideelle. Såkalte dilemma. Så hva tenker du som leser?
En sak har jeg tenkt mye på: Hvorfor kan det offentlige bryte loven gjentatte ganger uten at det får konsekvenser? Det sterkeste virkemiddelet er refs. Helsepersonelloven er sentral i alt helsearbeid, eksempelvis at arbeidsgivere skal legge til rette for en praksis slik at de ansatte kan utføre arbeidet etter loven. «Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Videre: «helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»
Det er tankevekkende at virksomheter og organisasjoner hver dag bryter loven ved å gi arbeidsbetingelser hvor sykepleiere og annet helsepersonell må bryte loven. Arbeidsgivere lar sine ansatte bryte loven hver dag! Ofte blir det begrunnet med tidspress og svak økonomi, noe som bidrar til at mange helsearbeidere flykter fra jobben. Det er krevende å hele tiden gå på kompromiss med etiske standarder. I Harstadsaken sviktet jo også sykepleierens dømmekraft fullstendig.
Vi mangler modige ledere/politikere som problematiserer en praksis hvor helsearbeidere må bryte loven og etiske standarder for å få det «til å gå rundt». I stedet får vi høre om opptrappingsplaner og at tragiske situasjoner ikke skulle skjedd og at det er et engangstilfelle. Hvis jeg har mangler på min bil og får beskjed om å gå til et verksted fordi jeg vil kunne skade andre ved å kjøre med den, vil jeg få bilen avskilta om jeg ikke etterkommer politiets anmodning. Det vil ikke nytte å si: «Jammen bilen fungerer jo så godt på andre måter!»
Om jeg ber noen bryte loven, vil jeg trolig være medansvarlig for handlingen, og få straff. For det offentlige får lovbrudd lite eller ingen konsekvenser. Det tegner et samfunnsbilde som uroer meg. (Ja, jeg vet det ikke helt kan sammenlignes, men prinsipielt, da) …
I Harstadsaken sviktet alle instanser. Sykehjemmet/kommunen, sykepleieren, og til og med helsetilsynet i Troms. Det måtte en MP3-spiller i en nattbordskuff til for å gi et fellende bevis på en datters uro for sin pleietrengende mor på et sykehjem. Å etterleve lovverk og etiske standarder bør vi kunne forvente, og moralsk dømmekraft burde ikke koste noe.
Mye bra skjer, sier du. Ja, men det skulle vel bare mangle?
