En av yndlingsstripene mine fra tegneserien «Pondus» handler om Pondus’ datter, Frida. Hun er i barnehagen, det er spisetid, og hun får en yoghurt av en av de ansatte.

«Ah, yoghurt!» tenker Frida – hun har ikke lært å snakke ennå, så hun må nøye seg med å tenke. Så river hun av lokket og gir seg selv følgende instruks i neste tankeboble: «Av med lokket og rist!»

I siste rute er både Frida og alt rundt henne, ikke minst den stakkars barnehagearbeideren, grundig innsauset i yoghurt. Og Frida sitter litt etterpåklok og spør seg selv: «Eller var det omvendt?»

Jeg tenker ofte på denne. Faktisk nesten hver gang jeg leser kommentarfelt. Igjen og igjen slår det meg at her har noen vært litt for kjapt av med lokket.

Jeg ser dem for meg, der de har sittet og lest ett eller annet de er uenige i. Eller enige. Hvis en først er i humør til litt yoghurtristing, kan en hisse seg like godt opp av det ene som av det andre. Har noen skrevet et innlegg om rasisme? Om vaksiner? Om Hove? Om regjeringen? Eller den forrige regjeringen? Glassheisen? Sykehuset? Om Russland, USA, kvinner, menn, vær, klima, krenking eller antikrenking eller hvorfor ikke like godt om hele den forbaska gjengen som sitter ett eller annet sted og er så idiotisk dumme hele tiden??? Temperaturen stiger, og så er det å røske av lokket og riste ut en kommentar med så mange sinte ord, så mange utropstegn og så mange store bokstaver som det er mulig å få ut av et tastatur.

Og så, når en har ristet fra seg, og innlegget er på nett, da kan en kanskje finne igjen hvilepulsen mens en leser noe hyggelig, kysser kjæresten eller bare drikker kaffe og ser ut i lufta? Å nei, du. Da er det i beste fall en liten pause mens en tøyer skrivefingrene og venter på hva neste kommentarforfatter kommer med. Og enten det viser seg å være noe fornuftig en kan være høyrøstet enig i, eller noe dumt en kan gjøre like høyrøstet narr av, blir det stort sett bare bråk og yoghurtsøl av det.

Én ting har nemlig aldri noen skrevet i noe kommentarfelt noensinne: «Kjære xx. Jeg har lest grundig gjennom kommentarene dine og innser at her var det du som hadde rett og jeg som tok feil. Takk for nyttig lærdom.» Ingen har sagt det på en opphetet TV-debatt heller. Rett og slett beholdt lokket på litt lenger, altså.

Illustrasjonsfoto av sint jente som foreløpig ser ut til å ha lokket på. Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

I det siste har jeg lurt på om jeg har litt av skylden for at det har blitt sånn. Ikke jeg alene, selvfølgelig, men folk som meg. Psykologer og sånt. Vi har jo i årevis sagt at folk skal kjenne etter hva de føler, og tåle å være åpne om det. Ja, rett og slett at det ikke er bra å legge lokk på følelsene sine. Og vi har ikke tatt feil; det er fremdeles sunt å kunne føle det en føler.

Men jeg kan ikke huske at psykologer & co har sagt at det gjelder å føle mest mulig om hva som helst? At hvis noen kjører for sakte foran oss på E18, eller vi må betale toppskatt eller sortere søppel, skal vi bli rasende? OG skrive en glødende kommentar om det. Og jeg kan i hvert fall ikke huske at vi har anbefalt noen å hate så mye. Nå for tiden hates det i øst og vest. Av med lokket! Og det går inflasjon i det, så vi snart ikke har hat igjen til den dagen det skjer noe vi virkelig burde hate.

Jeg kan nøye meg med å ikke like sild, oliven og eksperimentell jazz. Jeg trenger ikke å hate dem. Jeg trenger heller ikke å hate dem som liker sild, eller å skrive rasende kommentarer om at alle olivenspisende jazzelskere er idioter.

La oss se hva tre kloke karer har sagt om saken. Den første var Jakob, som står bak Jakobs brev i Bibelen. Det var han som skrev at en ikke bare må si gode ting, en må søren meg gjøre noe godt også, skal det være noen vits. – Eller omtrent det. Og om dagens tema skrev han altså:

«Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint.»

En god del år senere laget Knutsen og Ludvigsen en sang med disse tekstlinjene:

«Kan det være nødvendig å være så sint? Må man være det? Må man skjenne så lenge før det har blitt nok? Hva godt kan bli av det?»

Med andre ord omtrent det samme som Jakob sa. Og når Bibelen og Knutsen og Ludvigsen har et felles budskap, da skal vi høre etter.

Så ja, Frida: Det var omvendt. Først skal du rase og riste. Så kan du ta av lokket.

Skriv den kommentaren når du har sovet på det, i dagslys, etter et kyss, en kopp kaffe og litt kikking ut i lufta. – Det øker forresten sjansen for at du har rukket å tenke ut en virkelig god fornærmelse, hvis det var det du ville.

Men det er en annen kronikk.

God advent!

Bjørg Øygarden er nevropsykolog, forfatter, aktiv i revy og teater. Bosatt i Arendal, oppvokst i Risør. Foto: Privat