Jeg var så heldig å bli kjent med Walther første gang på golfbanen i 2002, måtte spørre hvor gammel han var, og svaret var, jeg er 82 år.

En sprek høyreist mann med rask gange med ett flott smil og vennligheten lyste ut fra ansiktet hans.

Slik vil jeg bli når jeg blir 82 tenkte jeg. Spilte 10–12 runder golf med ham, tross hans alder spilte han meget godt og jeg ble imponert over mange ting han pratet om.

Det tok mange år før jeg igjen traff Walther, denne gang i forbindelse med at jeg som leder i Arendal Frp besøkte han 5–6 ganger, første gang jeg besøkte ham var en ukes tid etter at han ble 100 år.

Han satt med sitt gode smil i stolen i sin silke slåbrok foran en stor TV, hvor golfprogrammet rullet. Jeg hadde med kake og en liten gave fra partiet.

Han viste meg en del bilder og fortalte om sitt liv, og fortalte at han hadde vært medlem hos oss i en årrekke, og satt utrolig pris på at jeg kom på besøk, besøket tok 3–4 timer hvor han fortalte en unik historie om hva som skjedde han bla. under 2. verdenskrig, og det er historien som ikke så mange har hørt om.

Han var sterkt imot Tysklands inntog i Arendal, men som arbeidsfør 18 åring ble han satt i arbeidsleir ute på Sandvigen fort på Hisøy, hardt arbeid i steinbrudd, han protesterte og prøvde å sabotere så godt han kunne, og likte svært dårlig å jobbe der ute. Tvangsarbeiderne ble kjørt hjem på lastebil etter endt arbeidsdag, og en dag bestemte hans seg for at det skulle være hans siste dag der.

Når lastebilen kjørte ut av porten reiste hans seg opp på lasteplanet og ble truffet av inngangsportalen i hodet.

Dette ble hans siste dag der og han ble stadig kontaktet av den tyske kommandøren for å få han tilbake til fortet, men han klagde på store hodesmerter i over 6 måneder, legen støttet han og til slutt fikk han jobb på rasjoneringskontoret i Barbu.

Hans hjemsted var på Villaveien på Hisøy, og hver dag tok han Kolbjørn frem og tilbake til Hisøy, det ikke så mange visste var at i ryggsekken transporterte han ammunisjon, pistoler, maskingeværer i deler, granater og dynamitt. 5–6 unge karer hadde dannet en gruppe som etablerte ett våpenlager i en av Lassen båt buer i Kolbjørnsvik, det ble bygget ett hemmelig rom under gulvet og i mange måneder ble dette lagret bygget opp.

Mangfoldige ganger gikk han rett forbi tyskerne med ryggsekken sin, i den var det våpen etc., skummelt spurte jeg? Nei egentlig ikke de var vant til å se meg og kontrollerte meg aldri.

En tidlig morgen høsten 1944 hørte han at det banket på nede i huset på Villaveien, på utsiden sto det tre tyske soldater, han skjønte hva som var på gang og hoppet ut fra vinduet i 2. etasje og kom seg til familie i Arendal, men ble litt senere arrestert, våpen lageret var blitt oppdaget da noen hadde tystet på gruppen.

Han ble straks sent til Arkivet i Kristiansand, hvor Gestapo avhørte han og ba han om å undertegne en tilståelse, noe han ikke ville gjøre, han ble så hardt torturert i mange timer og kommandanten på Arkivet sa til slutt, se her er tilståelsen undertegnet av alle de andre som var med på dette, så skriv under. Men Walther sa at ikke kjente til dette, etter ytterligere noen spark og slag ble hans sendt til fengslet i Arendal og 3–4 dager senere igjen til Oslo og inn på den beryktede fangeleiren Grini.

Det var høsten 1944 og fanger skulle transporteres til konsentrasjonsleirer i det tyske riket. Han var på Grini under forferdelige forhold, og ble kraftig avmagret 20–30 kilo forsvant fort, planlagt transport med Donau for sabotører og andre fanger var i slutten av januar 1945. Imidlertid ville skjebnen noe annet. Max Manus og hans kompanjonger senket Donau i Drøbak 16. januar, Walther og mange fanger skulle med det skipet, men slik ble det ikke, og snart ble mange med han transportert til en fangeleir nord for Oslo.

Her ble det hardt fysisk arbeid frem til 8. Mai, da krigen endelig tok slutt hadde Walther mistet 30 % av sin vekt og var radmagert og utsultet, 9. mai kom de seg til Oslo, og den 10. mai ble han og 3 andre karer satt på toget til Arendal, de ankom Arendal stasjon litt utpå dagen. Ingen var til å ta imot han og gikk inn til byen, deretter rett inn på politikammeret og meldte seg til tjeneste. Han hadde jobbet 4 år på rasjoneringskontoret fra 1940 til 1944, etter noen timer samtale med politimesteren ble han utstyrt med politi uniform.

Han fortalte at han fort kom til hektene og byen strålte jo av glede, mange ganger sa han at noen av folkene fra distriktet hadde fått litt for mye innabords, så satt han de bare på toget til Froland uten noe mer anmeldelse eller innlosjering i kasjotten.

Jeg spurte Walther om han ikke var hevngjerrig på de som hadde tystet på ham, spesielt Hisøy-mannen som hadde torturert han, og som han kjente han veldig godt; Nei sa han, jeg er ikke det, de får sin straff i sine tanker resten av livet (personene han nevnte ble jo også arrestert og fikk lengre fengselsstraffer).

Walther var i 2024 den siste gjenlevende norske fangen som hadde sittet på Grini, og nå etter hans død er det ingen igjen.

Han var også vårt eldste medlem i Frp.

Som nevnt var jeg flere ganger på besøk hos han, og da jeg besøkte han da han fylte 101 år, hadde jeg med en personlig innrammet hilsen fra vår partileder Sylvi Listhaug (se bilde). Han så lenge på hilsenen og leste den høyt flere ganger, til slutt snudde han seg rundt og tok frem ett kort, det var fra Kong Harald, med rolig stemme sa han, dette fikk jeg på min 100 års dag, men denne hilsenen fra Sylvi Listhaug setter jeg like høyt, tusen takk.

Beklageligvis fikk jeg ikke vært til stede under bisettelsen for noen dager siden da jeg var utenlands, men jeg kunne ikke ha historien ufortalt.

Takk for de gode, inspirerende samtalene som vi hadde, de har satt sterke spor i meg.

Jeg slutter meg til de ordene som var skrevet i dødsannonsen:

Et hjerte av godhet har sluttet å slå.

Med vennlig hilsen

Rolf Gunnar Stanly Jacobsen, leder Arendal Frp