Tom var fast medhjelper på lunsjmessene i Trefoldighetskirken, og var med å lese tekster og dele ut nattverd. Jeg sier «var», fordi han dessverre døde, helt plutselig, for tre uker siden.
En fredag bare noen dager før, satt vi i sakristiet for å gå gjennom oppgavene. Siden vi hadde god tid, reflekterte vi høyt omkring både det ene og det andre, blant annet om alle julekonsertene som skulle spilles rundt omkring i kirkene i adventstiden.
«Det kan synes som om mange ønsker å bruke kirken som kulisse og stemningsskaper,» sa jeg, « – uten at konserten akkurat reflekterer så mye av rommets meningsinnhold.»
Jeg så for meg «Bjelleklang» og «Rudolf the reindeer» foran alterbildet i Trefoldighet, der Jesus ruver høyt over det hele, med utstrakte armer.
Jeg skjønte fort på Tom at han ikke var enig med meg. Det hører til historien at Tom var en del av Kirkens Bymisjons Enter Fri-tilbud, for mennesker som har kommet seg ut av rus og inn i nye oppgaver og relasjoner. Tom var gjennom mange tøffe faser i livet. Det har han fortalt, og jeg har fått lov av hans nærmeste å gjengi det her. Derfor var det også så ekstra sterkt å høre hans stemme i kirkerommet, og nå i sakristiet, da han sa på sin rolige, faste måte:
«Jeg tror at ganske mange mennesker som kanskje ikke er innom kirken så ofte, opplever noe mer enn bare en kulisse når de kommer på konsert. I hvert fall var det sånn for meg.»
Sterkt sagt, Tom, takk for at du satte meg på plass; du har helt rett. Det samme tenker professor Lars Johan Danbolt, som er forsker i religionspsykologi. «Julen er rikere på indre opplevelse enn vi kanskje tør å vise,» sier han. «For mange vil julen være en tid hvor folk bærer med seg stress, bekymringer, kriser og vanskelig relasjoner. Så oppstår et samspill mellom hva folk bærer med seg, og det som skjer i rommet.»
Grundtvig var opptatt av nettopp dette samspillet. All kommunikasjon er i dialog med skaperordet, mente han, som om alt som blir uttrykt, taust eller talt, er et slags ekko av gudsordene som skapte verden: «Bli lys.» «Jorden skal bli grønn!» «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss.»
I kristen tradisjon er skaperordet også Jesus selv, ofte betegnet som Logos, som betyr ord, skaperord, fornuft eller verdensorden og som man til alle tider har forsøkt å finne dybden i. Når Jesus blir født som menneske på jorden, er det Gud selv og skaperordet som tar bolig blant oss.
Derfor, når vi lager lyd, er det som «gjenlyd» av skaperordene, sier Grundtvig. Når vi går på konsert i kirken, er akustikken formet av alt som befinner seg der. Klangen kan ikke nå oss uten å være kastet fram og tilbake mellom alterbord og alterbilde, takhvelving og kirkegulv, kunst og arkitektur, kors og lys.
Jeg tenker at dette var Toms poeng: Det er ingen motsetning mellom «Bjelleklang» og Kristusalterbildet. Det klinger riktignok «over heien», men også og mellom søylerader, som gjenklang.
Slik er det heller ingen motsetning mellom hva folk bærer med seg og det som skjer i rommet; det er et samspill, som Danbolt sier. Et samspill med skaperordet, gudsnærværet, Kristusbildet, eller hvordan man vil definere det.
Hva tar vi med oss inn? Vi tar med oss oss selv, selvfølgelig, med alt vi er og kjenner på; vår identitet, den familiære, den seksuelle, den etniske, den faglige. Først og fremst er vi selv i samspill med rommet. Hva som skjer der, kan kjennes både godt og vondt. For noen bærer kirkerommet med seg vanskelige minner og klanger. Kanskje grunnet mennesker som ikke unner oss å høre gjenklangen?
Inn rommet tar vi med oss julen. I hvert fall om vi legger til grunn Agderpostens rapport fra tirsdag denne uken, om at julen i Mykland er avlyst fordi julegudstjenesten må utgå på grunn av sykdom og vikarmangel. Det vil altså ikke bli jul dersom gudstjenesten ikke finner sted. Det må man virkelige kalle «samklang» og «gjenlyd» mellom kirkerom og julefeiring. Nå blir det heldigvis likevel gudstjeneste, og også jul håper jeg!
Inn i rommet tar vi også med oss musikken og arrangementene. Danbolt kaller julekonserter «et slags pakketilbud med religion, underholdning, feelgood, og viktige temaer som artistene tar tak i.» Jeg var altså innom tanken om at Jesusbarnet inngikk i pakketilbudet, som kulisse. – Men da har du jo helt glemt samspillet, ville nok Tom ha sagt; samspillet mellom skaperordet og det vi bærer på av menneskelig erfaring. Var det noen som ikke var opptatt av kulisser og stæsj, var det Tom. Han ville fram til det som var ærlig og ekte; det var gjenklangen og samspillet i rommet for ham.
I år oppstår dette samspillet på en helt spesiell måte, når vi tar bildene fra krig og angrep i Palestina og Israel med oss inn i kirkens julefeiring, til teksten fra Lukasevangeliet. Barnet som blir født mens de er på reise; Herodes som frykter for sin makt og status; soldatene han sender for å drepe alle guttebarn; den lille familien som blir flyktninger.
Derfor har den luthersk-evangeliske kirken i Betlehem byttet ut krybbe, engler, esler og stall – med stein. Betlehem ligger på Vestbredden, 10 km sør for Jerusalem, med en stor, kristen minoritet blant de 25.000 innbyggerne. «Var Jesus født i dag, ville det skjedd i ruinene,» forteller pastor Munther Isaac når han viser fram årets julekrybbe, «derfor hviler Jesusbarnet på en ruinhaug.» Noen kirker her til lands har gjort det samme.
Det understreker så ettertrykkelig samklangen mellom oss og skaperordet i kirkerommet. Alt menneskelig hører til der. Sorgen som gleden. Forferdelsen som jubelen. Ensomheten som fellesskapet. Vår innerste krise som vår frimodighet. Jeg taler selvfølgelig ut fra mitt eget livssyn og ståsted når jeg sier dette. Men jeg taler også ut fra mitt sterke ønske om at dere alle skal kjenne kirken som et rom som livet kan få plass i, uansett ståsted, tvil, identitet og liv. Et rom som er noe mer enn bare en kulisse når vi går på konsert.
«I hvert fall var det sånn for meg.»
