Strømprisen handler ikke bare om kroner og øre, men også et dysfunksjonelt marked

Åtte-ni kroner koster hver kilowattime du bruker enkelte timer denne uka, når nettleie og alle avgifter og påslag er lagt til. Verre kan det bli, spår ekspertene.

Fratrukket strømstøtte fra november, med et langt lavere prisnivå, gjør strømregningen et brutalt innhogg i inntekten til «vanlige folk» like før jul.

Strømstøtten til husholdninger omfatter 90 prosent av prisen på strømmen som koster mellom 70 øre per kilowattime og opp til gjennomsnittsprisen for måneden. Gjennomsnittsprisen på strøm i november var 141 øre/kWt. I desember er den spådd til å bli opp mot tre ganger så høy, rundt 400 øre/kWh. Det er bare halvparten av de pristoppene vi ser enkelte perioder i disse dager. Vi må stålsette oss for at regningen som kommer i januar neppe blir særlig hyggeligere lesing.

For hytteeiere uten strømstøtte, er utfordringene enda større.

– Det må vi leve med, i hvert fall denne vinteren, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) i et intervju med VG tirsdag. Støre er full av forståelse for hvordan disse prisene rammer forbrukerne, men har ikke noe annet svar enn at vær og vind avgjør. Og selvsagt at vi har «den mest omfattende strømstøtteordningen i Europa».

Uviljen mot å diskutere strømstøttens innretning er nedslående. Det handler selvsagt mye om kroner og øre, selv om mange også har forståelse for at prisen øker og at vi ikke kan være upåvirket av krigen og energikrisen i Europa. Men velviljen tar brått slutt med de elleville pristoppene vi nå ser, skapt ikke bare av krig og krise, men også av normalt vintervær. Det vitner om et marked helt ute av kontroll, laget for kommersielle aktører, ikke for husholdninger som ikke har en kilowattime å selge. Det må også debatten rundt strømprisen handle om.

Friske oljepenger som strøs utover et dysfunksjonelt marked, er ikke en langsiktig løsning. Det trengs en strukturell reform som sikrer forbrukerne og næringslivet en minimumskvote elektrisitet til en forutsigbar pris, slik vi betaler for annen infrastruktur. Så får vi heller betale mer for luksusforbruk, slik at vår motivasjon for å spare strøm og utvikle ny fornybar energi ikke svekkes.

At Norge ser ut til å vende det døve øret til EUs ønske om maksimumspriser på gass, som er nært knyttet til prisdannelsen på strøm, begynner å bli pinlig. Den norske stat tjener anslagsvis over 1.000 milliarder kroner mer enn forventet på olje og gass i år. I tillegg kommer energiprodusentenes ekstrainntekter. Det er slett ikke rart at Europa reagerer.

Når EU inviterer til diskusjon om en prisregulering, kan ikke Regjeringen fortsette å skyve dette ansvaret over på produsentene. Det var neppe en så blind tro på markedskreftene velgerne forventet da Støre og Vedum overtok regjeringskontorene fra Høyre for et drøyt år siden.

Men når statsministeren rekrutterer sine medarbeidere fra konsulentselskapet McKinsey, så er det kanskje ikke råd om prisreguleringer han får.