«Jeg har gjort en feil.» Dette var Borchs avskjedsord da hun trakk seg som minister for forskning og høyere utdanning. Hver dag gjør vi feil, og heldigvis er politikere bare mennesker som også gjør feil.
Men grunnen til at Borch gikk av som minister var juks. Hun hadde plagiert andres oppgaver, og spørsmålet er om hun fikk godkjent sin masteroppgave på uriktige premisser. Da er det ikke spesielt smart å pynte på ordene man bruker.
På samme måte har ordet «tekstlikhet» vært hyppig brukt de siste ukene, men de fleste skjønner at det handler om plagiat. Når man pynter på ordene, er det for å gjøre det hele mer spiselig, men plagiat er juks, og feil er feil.
Er det egentlig så nøye hvilke ord man bruker? Vi skjønner jo hva som menes. Ord er makt, og ordene vi velger å bruke kan få uheldige konsekvenser.
I begynnelsen av januar 2024 vedtok Stortinget forslaget om å fjerne ord som «sinnssyk» og «åndssvak» fra lovverket. I begrunnelsen heter det blant annet.: «(...), hvilket språk som anvendes i lovene, vil i seg selv kunne bidra til å opprettholde fordommer, stigmatisering og diskriminering.» Noen vil mene at det ikke var et øyeblikk for tidlig å fjerne disse ordene.
Livet gir oss ulike roller og merkelapper. Vi er elever, ansatt, pasient, foreldre, pårørende osv. Men dette er som oftest i begrensede perioder, eller bare i visse situasjoner.
En type merkelapp er imidlertid både fastlåst og konstant i svært mange sammenhenger; nemlig om du er bruker. Ikke bruker av kommunal skole eller kommunale veier, men bruker av kommunale tjenester. En ung mann på 21 år med nedsatt funksjonsevne er først og fremst sønn, bror, venn, elev og kjæreste, men han omtales som «bruker» i alle sammenhenger hvor kommunen eller andre offentlige instanser er involvert.
Det samme gjør hans venner, og det er tragikomisk når det skrives at den unge mannen har vært på kino med annen bruker. Var han ikke på kino med en venn? Dette er ikke for å pynte på ordene, men det skaper avstand. Mange vil også hevde at ved å konstant omtale mennesker som brukere, skaper man fremmedgjøring og objektivisering.
At nordmenn er glade i ord og i språk, er «Eides språksjov» et godt eksempel på. Siden 2017 har Linda Eide med stor suksess underholdt om ord, uttrykk, dialekter osv. i sine programmer. Det samme gjelder for «Språkteigen» (tidligere kjent som «Språkrøret» og «Språkøret») som var et norsk radioprogram om det norske språk som ble sendt på NRK Radio fra 1974 til 2020. Etter at Språkteigen ble nedlagt i 2020, etablerte NRK et nytt språkprogram, Språksnakk, med Klaus Sonstad som første programleder.
Det er Språkrådet som bestemmer hva som er offisiell rettskriving i Norge, men vi har ingen tilsvarende regler for muntlig tale. Det store dialektmangfoldet viser oss at ett og samme ord kan uttales på en rekke måter, og de aller fleste er stolte av dialekten sin. Da «Lille Lørdag» med Harald Eia og Bård Tufte Johansen gjorde narr av arendalsdialekten på midten av 90-tallet, var det nok enkelte arendalitter som la om dialekten sin i enkelte situasjoner. Det var litt pinlig å snakke arendalsk!
Men selv om det ikke er regler for muntlig tale, er det mange godt voksne som ser rødt hver gang den yngre generasjon uttaler kj-lyden som sj. «Det heter kino, ikke sjino» er refrenget som går igjen. I egen oppvekst var du-formen et gjentakende tema: «Kan jeg komme hjem til du?» var ikke populært hos oss, men i dag hører vi stadig «Jeg er glad i du.» Språket endrer seg hele tiden, og det endres først muntlig, så om få år vil det kanskje være helt greit å både si og skrive sjino?
Når det gjelder skriftspråket, forventer man mer av enkelte yrkesgrupper med hensyn til rettskriving. Forfatter, språkforsker og professor Helene Uri sendte brev til språkjulenissen i januar med flere nyttårsønsker for 2024. Her får både journalister og politikere gjennomgå: «Det hadde vært så fint om vi slapp å se grammatiske uhyrligheter som «hun så de» på trykk. Ønsket går til alle som skriver, men primært til journalister. Det er en skam at det såpass ofte kommer sånne konstruksjoner i aviser.» Og hun fortsetter: «Og kjære julenisse, kan du ikke si til politikere og andre maktmennesker at de må slutte å omgi seg med tåkeprat?»
Mitt ønske er at de samme yrkesgruppene lærer seg forskjellen på et og ett, i tillegg til forskjellen på ovenfor og overfor.
Heldigvis finnes det gode hjelpere: Selv om «Tanums store rettskrivingsordbok» er godt parkert i bokhylla, er både «Bokmålsordboka» og «Nynorskordboka» lett tilgjengelige på ordbokene.no – kun et tastetrykk unna. Denne kronikken ville vært full av skrivefeil uten hyppige oppslag på ordbokene.no og naob.no (Det norske akademis ordbok).
Så er det vel også sånn at en del tante Sofier med hyperaktiv rødblyant kan ta en pause innimellom. Alle gjør feil – hver dag, men er det så nøye, da? Ja! Noen ganger er det nøye!
