75 år tok det før vi fikk et standardverk om kvinners innsats under 2. verdenskrig i Norge. I mellomtiden ble også mange glemt. Men kvinnene deltok i motstandskampen på lik linje med menn, om ikke i samme antall. Som skribenter. Som stenografer. Som kurérer i distribusjonen av ulovlige nyheter, enkelte også som redaktører.
Det var kvinnene som sto opp mot indoktrineringen av nazistiske holdninger i Norge. Noen var også aktive i etterretning. Og kvinner hadde hovedansvaret for å skaffe mat på bordet og klær til kropper i en vanskelig tid med matmangel og rasjonering.
Selv en norsk Oscar-nominasjon om tematikken kom raskere, gjennom animasjonsfilmskaperen Torill Kove og hennes historie «Min bestemor strøk kongens skjorter». Sentrum i historien er en skjortestrykende, handlekraftig bestemor, og filmen viser hvordan vanlige folk også gjorde motstand mot den tyske okkupasjonen. Bestemoren har i mange år arbeidet med å stryke skjorter for selveste Kong Haakon, og når tyskerne invaderer får hun i oppdrag av okkupasjonsmyndighetene å stryke tyske uniformer. Hun bestemmer seg for å sabotere uniformene med klø- og svipulver, insekter og brennmerker. Det blir starten på en «skjortegerilja» som mobiliserer alle skjortestrykere rundt omkring i hele Norges land. Til slutt finnes det knapt en tysk soldat igjen med hel uniform.
I 2022 er kvinner på post igjen. Mens ektefeller, fedre, sønner og brødre kjemper for fedrelandet, syr kvinner fra Ukraina klær til sårede soldater. Det første initiativet ble organisert i byen Dnipro i Ukraina, like etter at Russland invaderte landet. Uten elektrisitet og under svært vanskelige forhold satt kvinnene hjemme – og sydde. Bukser, skjorter, truser og underskjorter. Alt spesialdesignet med borrelås og bånd, for å avlaste mest mulig smerte ved av og påkledning for sårede kropper. Puter og ryggsekker er også kommet på produksjonslisten.
Siden krigen startet har kvinnene produsert 20.000 produkter, på frivillig basis. I hovedsak laget av gamle dynetrekk og laken som er donert til prosjektet. Nå syr de i Polen. De syr i Sverige. De syr i Canada. De syr i Norge. De syr i Grimstad. Og de syr i Arendal. Alle med et ønske om å bidra, og forent i den samme organisasjonen. De kaller seg «Shveina rota», på norsk betyr det syselskapet. For disse kvinnene er det symaskinen som er våpenet.
Logoen deres er en symaskin som lener seg på et omriss av et kart over Ukraina. Hjemlandet har de pakket inn i det ukrainske flagget. En bred blå stripe. En bred gul stripe. Samtlige produkter merkes med organisasjonens navn og logo. Igjen og igjen. 20.000 ganger. Og det kommer mer. Det er frivillige hjelpere som tar med seg det meste av forsendelsene til Ukraina. Pakkene er merket med organisasjonens navn, og hvilket land forsendelsen kommer fra. «Shveina rota Norge».
Det første initiativet utenfor Ukraina var i Norge og på Sørlandet, gjennom Inna Harska, som er utdannet lærer i informatikk, bygning, landskap og interiørdesign. Nå er hun flyktning. Hun er bosatt i Arendal. Hun går på norskkurs. For Inna har søm vært en hobby gjennom hele barndommen. Det var også Inna som sørget for å få brosjyren til organisasjonen oversatt til norsk. – Hvorfor kan vi ikke også sy her? – tenkte hun.
I Arendal har de siden mars produsert 85 bukser, 73 skjorter, 45 kirurgiske truser, 26 underskjorter, 824 puter og 413 ryggsekker. Tilholdsstedet deres er på Munkehaugen, i Folkeverkstedet/Det Urbane Grendehuset, som er et flerbrukslokale og fellesskap for samskaping. Her finnes det symaskiner, vever og annet utstyr, for dem som har søm og annet håndarbeid som en felles interesse. Av og til organiserer de ukrainske kvinnene marked hvor de selger håndarbeid, slik at de kan kjøpe inn utstyr som borrelås, buksestrikk og sytråd. De er også dypt takknemlige for pengedonasjoner.
Kronikkforfatteren
Hilde Mjøs er sosiolog og pedagog. Tromsøværing og arendalitt.
For de ukrainske kvinnene i Arendal betyr det mye å tilhøre en inkluderende møteplass i lokalsamfunnet, og med lett tilgjengelig kvalitetsutstyr er det også enkelt ha høy produksjon. Samtidig er dette et sted hvor kvinnene får muligheten til å praktisere norsk og får utvidet nettverket sitt. I Grimstad har de hatt produksjon siden november i Triangelhuset Grimstad KFUK-KFUM. Der har også butikker donert bomullsstoff til produksjon.
Nå er de til sammen 12 kvinner på Sørlandet som produserer fast på frivillig basis. Hver gang det kommer nye flyktninger fra Ukraina til Sørlandet spør de dem: kan du sy? For det ser ikke ut til at krigen vil avta med det første. Behov og ønsker fra sykehusene i hele Ukraina meldes inn via frivillige på digitale plattformer. Nå har de fått forespørsel om medisinske bårer, men har ikke nok penger til stoff og slynger. Inna og de andre kvinnenes største håp er at de snart kan slutte å sy.
Fra tirsdag 15. mars til mandag til 28. mars i 2022, foregikk det en gjendiktningsdugnad til støtte for Ukraina, etter et initiativ fra lokalbibliotekene i Deichman. «Fjorten poeter på fjorten dager» var prosjektets navn, som ble støttet av Fritt Ord. To uker, hver dag klokka to, ble ett eller flere dikt av ukrainske poeter presentert. En av dem var Julia.
Krigen som du bærer i brystlommen,
er en revevalp som har gnagd en grop i deg,
hjertet faller ut gang på gang.
Taust syr jeg gropen igjen, klemmer kantene sammen
med numne, stive fingre –
og håper at sømmene denne gangen holder litt lenger.
Byen sovner, arret våkner – som en svart larve,
og hvis det blir sommerfugler av den – så er det bare dødninghoder.
Byen slipper ut damp fra neseborene, setter opp fjell som horn.
På innsjøens bunn skimtes ansiktene til dine kamerater –
et dystert barndomseventyr som har gått i oppfyllelse.
Selv om du var snill, respekterte eldre, nøyde deg med lite –
finnes det ingen rettferdighet i verden.
Det ripete metallkruset som du aldri skiller deg fra.
Urolig søvn og voldsomt hat for fyrverkeri.
Du kunne ha mistet så mye mer, du er så heldig som er nesten hel.
Du har valgt meg fordi jeg har dyktige, følsomme fingre
som er flinke til å holde små gjenstander – for eksempel en nål.
Den røde snuten titter ut av lommen, slikker seg om munnen,
minnes smaken av min egen fredens fugl.
Inna drømmer om å jobbe som landskapsdesigner i Norge. Hun drømmer om å gjøre verden vakrere. Men nå er det andre behov som kaller. Kvinnene sier de trenger flere hender til å være med på det livsviktige oppdraget. De trenger bomullsstoffer. De trenger donasjoner.
– Vi kan gjøre det, og vi gjør det, sier Inna. For sine ektefeller. For sine barns fedre. For sine sønner. For sine brødre. For de som kjemper for fedrelandet. For de som risikerer sitt liv på slagmarken.
Fotnote:
Julia Musakovska ble født i 1982 i Lviv. Hun er forfatter og oversetter og har gitt ut fem diktsamlinger. Seneste bok: "Frihetens gud" 2021. Diktene er oversatt til engelsk, tysk, polsk, spansk, hebraisk og en rekke andre språk. Musakovska bor i Lviv. Marina Hobbel er forfatter, oversetter, litteraturviter, redaktør og kritiker.