Noen søndager i året er jeg klokker i Barbu menighet, og det betyr blant annet at jeg leser en del bibeltekster i kirken. Nå i påsken fikk jeg være med på å lese opp langfredagsteksten – den lange og dramatiske historien om hvordan Jesus dømmes til døden og dør. Jeg gikk gjennom den på forhånd, og da fikk jeg en idé om hvordan jeg kunne gjøre teksten enda mer dramatisk. Og en god del morsommere.
Hva om jeg lot de forskjellige menneskene som er med i historien, snakke ulike dialekter?
Jeg begynte å leke meg. Og det var lett å velge hvem som skulle få hvilken dialekt.
Først var det dem som satt rundt bålet med Peter og beskyldte ham for å ha vært en av disiplene til Jesus. De ble noen innfule og ekle trøndere med skadefro blikk: «Æ såg dæ med hainn derran Jæsus. Johoho, det gjord’ æ, det nøtt itj’ å prottester!» Og den fornektende Peter ble en måpende, langfjeset bergenser: «Eg?! Nei, gå mann, eg kjænner han ikkje!»
Pontius Pilatus ble en dvask og velmenende rogalending: «Dokker, han Jesus – sko mi ikkje gje han fri? Hadd’kje det vore løye? Ja, om dokker ikkje vil, så … ja, så vaska eg hendane! Begge to!»
Så til de to mest opplagte valgene:
Jesus selv måtte jo være en stødig arendalitt: «Ja, det seier du, men altså, riget mitt, det e’kje av den herre verdenen.» Og selvfølgelig – folket som krevde ham dømt, kunne jo ikke være noe annet enn en gjeng blærete kristiansandere: «Å, det og da, vi kan’kke ha han der Jesus! Nei, han passer’ke her på Lundsia. Vi vil ha Barabbas!» Og ordet ‘Barrrrrrabbas’ fikk så mange vemmelige kristiansandske r-er som det var mulig å få plass til i halsen.
Så … gjorde jeg det? Nei da, jeg leste et pyntelig bokmål. Langfredag er ikke dagen for tull og fjas. Og det spørs vel om jeg hadde sluppet til på lesepulten en annen gang hvis jeg hadde slått meg altfor mye løs.
Vi lever i en tid med økt bevissthet rundt hva og ikke minst hvem det er greit å tøyse med. Bevisstheten går på kjønn, hudfarge, nasjonalitet, kroppsfasong eller seksuell orientering – for bare å nevne noe. Bøker sensitivitetsleses, sangtekster skrives om, og «n-ordet» har seilt opp som det mest forbudte ordboka har å by på, langt foran banning av alle slag.
For oss som driver med humor, har det blitt en god del mer å passe på. Jeg sikter ikke til det å komme med truende vitser i fylla om unge kvinner med hijab og mørk hud – det har aldri vært innafor. Men når jeg for eksempel leser mine egne gamle sketsjer og revysanger, dukker det av og til opp ting der jeg må tenke at dette kunne jeg neppe gått på scenen med nå. Jeg tilstår at jeg har sminket noen blackface også, og det vil nok aldri skje igjen. Og ikke sjelden må jeg spørre døtrene mine om det er greit å formulere seg sånn og sånn. – Det er nemlig sånt mennesker i 20-årene vet bedre enn oss på oversiden av 60.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om det. På den ene siden er det sunt å tenke seg om før en slenger ut av seg hva som helst om hvem som helst. Mye som ser ut som uskyldig moro, bidrar til å rive opp sår eller tråkke på mennesker som allerede har fått noen føtter i fjeset. I juni 2011 spilte jeg en rolle i en kabaret, der jeg stormet inn på scenen i politiuniform og viftet med en pistol mens jeg truet med å plaffe løs på publikum. Folk lo, og det var bare moro. Da vi spilte den samme kabareten to måneder senere, tonet vi rollen ned og lot pistolen ligge i kulissene. 22. juli hadde kommet imellom, og scenen var ikke morsom lenger.
På den andre siden er det trist både for humoren og kreativiteten hvis vi ikke skal tørre noen ting. Og viktigere: Det sender ut et signal om at det og det eller den og den ikke tåler å bli spøkt med eller lekt med. Å f. eks. bli parodiert betyr også å bli tatt på alvor og regnet med. Jeg er instruktør for Vikarevyen i Kolbjørnsvik, og i fjor satt jeg foran noen som i pausen hvisket indignert om at vi hadde vært for slemme med en bestemt person. Da var det ganske gøy å kunne snu meg og fortelle dem at akkurat den personen hadde moret seg stort over dette revynummeret.
Så altså tja – på den ene siden og på den andre siden.
Og da er jeg kanskje omtrent der jeg skal være. I og med at jeg kan se at saken har to sider. For det har den. Og hvis vi både kan huske det og bære over med hverandre når vi tråkker feil, behøver ikke verden eller humoren være så skumle.
Men hva har det med påske og dialekter å gjøre? Ikke så mye med påsken, kanskje, men alle dialektgruppene våre er jo noe av det som er så fantastisk med Norge. Naturligvis på grunn av kultur og identitet, men også fordi det fremdeles er helt innafor å tøyse med dem av hjertens lyst. Derfor skrev jeg med vilje om ekle trøndere, langfjesete bergensere, dvaske rogalendinger, stødige arendalitter (selvfølgelig!) og blærete kristiansandere. Her er det bare å ta for seg, om ikke akkurat i kirken langfredag.
For den dagen det ikke er lov å gjøre narr av kristiansanderne, håper jeg jeg ligger under torva.
