Med det har en god venn, mentor og forbilde forlatt oss. Som forsker, museumsmann og i det praktisk vernearbeid var Ulf Hamran en av pionerene i det moderne kulturminnevernet i Norge – en pasjonert deltaker, en av disse personer der skillet mellom den interesserte og samfunnsengasjerte privatperson og den profesjonelle fagmann ikke alltid var like til stede, til ergrelse for noen, men til stor glede for mange.
Kunsthistorikeren Hamran var født 9. desember 1932 i Kragerø. Han ble i 1959 mag.art. ved Universitetet i Oslo med en avhandling om Homansbyens arkitekt G.A. Bull. Etter arbeid ved Nasjonalgalleriet og som konservator ved Norsk Folkemuseum ble han i 1964 fylkeskonservator i daværende Aust-Agder fylke, og styrer for det som da het Aust-Agder-Museet i Arendal. Fra 1981 til 1984 ledet han Drammens Museum, før han i 1985 igjen var tilbake i Arendal som museumsleder. Som leder av Aust-Agder Museet hadde han i lang tid også ansvar for Næs Jernverksmuseum, der han spilte en viktig rolle ved etableringen, og ble dets første leder i 1994 etter at Næs Jernverksmuseum ble etablert som en egen museumsstiftelse og institusjon med ansvar for forvaltningen av Næs Jernverk samt norsk jernverkshistorie generelt. Han fortsatte i denne stillingen frem til han ble pensjonist i1999.
For oss er hans innsats og ettermæle først og fremst knyttet til norsk jernverkshistorie og etableringen av Næs Jernverksmuseum. Men aktivisten Ulfs engasjement omfattet også sentrale offentlige bevaringsoppgaver, der hans innsats var avgjørende for det gode resultat; med kampen for bevaring av Tyholmen i Arendal som det fremste eksempel.
Ulfs faglige forfatterskap var preget av entusiasme og holdt alltid et høyt faglig nivå. Det omfatter dels emner av sentral betydning for norsk kunsthistorie, dels studier til belysning av lokale tema, og selvsagt, som innlegg i den offentlige debatt, en rekke tekster over aktuelle og til tider kontroversielle emner. Hans avhandling om G.A. Bull står fremdeles som et grunnleggende verk ved innledningen til det som ble utforskingen her til lands av 1800-årenes historisme i arkitektur og brukskunst. Hans samtidige studier over forholdet mellom Universitetets arkitekt C.H. Grosch og den tyske arkitekt Karl Friedrich Schinkel behandler et sentralt tema fra den periode da det unge Norges arkitekturhistorie ble formet. Hans bøker og artikler til belysning av emner innen gjenstandshistorie og den bredere kulturhistorie sprer seg over vide felt, gjerne med solid lokal forankring. Der stoffet inviterte til det, fornemmer vi også detektivens spesielle glede ved å oppspore, avsløre og klarlegge.
Det faller selvfølgelig mest naturlig for oss å fremheve ett spesiale, nemlig hans studier av de senere faser av norsk ovnsproduksjon – tidsmessig i forlengelse av tidligere riksantikvar Arne Nygård-Nilssens grunnleggende forskning. Det siste Ulf hadde under arbeid helt til siste dag var en artikkel om laftede takkonstruksjoner i 1700-talls bygg på Sørlandet.
Etter Ulf Hamran står et langt og rikt liv med formidabel innsats i kulturlivets og kulturminnets tjeneste. Vår tanker går til Ruth og familien, og vi lyser fred over Ulf Hamrans minne.
Knut Benjamin Aall, direktør Næs Jernverksmuseum
Terje Bodin Larsen, tidligere styreleder Næs Jernverksmuseum