Da velstand og forbruk skjøt fart etter andre verdenskrig, hendte det at han sa: «Før eller seinere må det komme et tilbakeslag». Han hadde sjøl opplevd nedgangstida etter første verdenskrig og den påfølgende jobbetida, og følgene av Wall Street-krakket i 1929. Men etter andre verdenskrig varte det og rakk før noe skjedde, så noen av oss tenkte vel at denne gang tar bestefar feil.
«Det må komme et tilbakeslag», sa han – og sjølsagt hadde han rett. I de gode 1980-åra fant jappene ut av at de kunne tjene raske penger på aksjespekulasjoner. De kjøpte store hus og flotte biler og folk lånte mer enn husholdningene kunne bære. Det hele kulminerte i bankkrisa i begynnelsen av 1990-åra, da flere av de store bankene gikk over ende – og staten måtte redde både dem og oss.
Men hukommelsen er en flyktig ting, særlig når folk ser muligheter for å tjene raske penger og finansbobler gir anledning til det. I 2007/08 blei verdien av gjeldspapirer i boligmarkedet i USA satt altfor høyt, samtidig som risikoen for mislighold blei sterkt undervurdert. Høsten 2008 braut det internasjonale finansmarkedet fullstendig sammen. I Norge var det igjen den søkkrike staten som redda oss.
Nå hadde ikke bestefar særlig god innsikt i hvordan børsen og finansmarkedet fungerte. Men han hadde med seg bondesamfunnets århundrers lange lærdom: Du kan ikke forbruke mer enn du produserer. Det gjaldt i bondesamfunnets viktigste produksjonsenhet, gårdsbruket, og det gjelder i klodens økosystem.
Dette er i bunn og grunn en bunnsolid solidaritet med fellesskapet – også med de svake i samfunnet.
Nå er vi der igjen – og følgende kan i verste fall bli verre enn på lenge. Politikere i mange land advarer mot at vi kan gå en knallhard vinter i møte. Ikke på grunn av japper og finansbobler, men først og fremst på grunn av følgene av Putins aggresjon og angrep på Ukraina. Struping av de russiske gassleveransene til Vest-Europa har ført til skyhøye priser på energi nede i Europa, samtidig som det har ført til rekordhøye strømpriser i Sør-Norge – og inflasjon.
Her i andedammen syter og klager vi naturligvis over det. Det har blant anna ført til at regjeringspartiene raser nedover på meningsmålingene, sjøl om den vanlige strømforbruker får refundert 90 prosent av kilowattpriser over 70 øre. Forrige måned betalte staten 2.900 kroner av strømregninga vår på 3.850. Noen vil stenge strømkablene til Europa.
Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug ber oss til og med slutte å skylde på krigen i Ukraina. I stedet legger ho skylda på strømkablene og regjeringas håndtering av energikrisa. Hvor er det da blitt av solidariteten med Ukraina og Europa? Og hvorfor rømmer velgerne de regjerende partier straks vi møter motbakken? Er vi blitt et folk av egoister, uten snev av ideologisk tankegods i bunn, som ikke engang kan holde fast ved våre meninger et år inn i valgperioden? Ellers pleier det ofte være slik at motgang skaper samhold – slik vi ser i Ukraina.
Sjølsagt forstår jeg at i de siste åra har det blitt vel mye av «det gamle», pandemi i verden og krig i Europa. Det kan tære på humøret for alle og enhver. Men egentlig kan vi takke oss sjøl for at vi har lulla oss inn i ei forestilling om at verden bare går framover.
Den gjør det iblant, og har gjort det mer enn noensinne i vår egen tid. Men ikke nå lenger. Da har vi glemt historias lærdom, og ikke minst har vi glemt at et stadig aukende forbruk har et regnskap som før eller seinere må gjøres opp, slik bestefar sa.
Nå går det nedover, slik det også har gjort gjentatte ganger før i historia. De gamle visste det – at epidemier, krig og anna elendighet var noe de måtte regne med ramma dem en eller flere ganger i livet. Oldemor Rakel Tønnesdatter, som kom til Arendalsområdet i begynnelsen av 1880-åra som barnevandrer, døde av tuberkulose i 1927.
Mannen hennes, oldefar Johannes Carlsson, som omtrent samtidig kom fra et fattigslig torp i Båhuslen, døde av tuberkulose i 1927. To av barna deres, Johanne Emilie og Hilda Sofie, døde av samme sjukdom i 1924 og 1925. Slik var det i mange familier, og slik er det mange steder i verden fortsatt.
Har vi glemt dette når vi syter og bærer oss? Har vi glemt at de aller fleste familier slapp lett unna koronapandemien først og fremst fordi moderne medisin og legevitenskap redda oss – men også fordi folk flest viste ansvar og fulgte de råd og bestemmelser styresmaktene ga under pandemien. Vi kan iallfall ikke allerede ha glemt hvorfor strømprisene er skyhøye – med mindre vi er oss sjøl nok.
Til sjuende og sist er det bare samhold og solidaritet som kan redde oss ut av all denne elendigheten. Er det noe som gjør meg redd, så er det at krefter som er seg sjøl nok vinner fram i Norge og i verden.
Det var en Guds lykke at Trump ikke blei gjenvalgt som president i USA og at Marine Le Pen tapte presidentvalget i Frankrike. Men i Italia truer Giorgia Meloni, som har sin bakgrunn i en nyfascistisk ungdomsbevegelse, samtidig som Putins venn Berlusconi spøker i kulissene.
«He's dead,-but he won't lie down», sang den britiske skuespiller og sanger Gracie Fields. Foreløpig ser det ut til at samholdet i Europa holder, til tross for at høyreradikale krefter har framgang i flere land – og Putin gjør alt for å splitte oss. Dessuten er det grunn til å håpe at Ukraina greier å ri stormen av. Å støtte dem er å trygge vår egen sikkerhet.
Når vi kommer over dette, og jeg sier når fordi vi ikke har noe levelig alternativ, så er det bare å brette opp ermene og ta fatt. «Nå er det slutt på sladder og vas, folk», sa en sønndøling da tyskerne angrep Norge 9. april 1940. Skal vi kunne bøte på de verste følgende av den truende klimakrisa, må de gode krefter stå sammen.
Da må vi også kunne tåle litt mer enn vi har vendt oss til i de siste par generasjoner. All erfaring tilsier at vi, ungdommen med, tåler langt mer enn psykologer ofte uttrykker bekymring for. Dessuten har vi alle godt av at kvalitet i større grad erstatter kvantitet. Samtidig må vi vise solidaritet med dem som har nok å stri med fra før.
Preik, vil noen kanskje si. Men det er ei årsak til at de demokratiske landa i verden stort sett makter å håndtere kriser og utfordringer de møter på en bedre måte enn diktatur og autokratier som Putins Russland. Demokratiene står ansvarlig overfor sine innbyggere – og stort sett er det slik at solidaritet og samhold vokser ut av de nære relasjoner og erfaringer.
Så ansvaret ligger hos oss sjøl. Det er det vi blir minna om nå – kanskje må noen lære det på nytt.