Etter avsløringa av justismordet mot Viggo Kristiansen kan en lure på hva som er galt. Det er jo ikke et enkeltstående tilfelle. Vi husker justismorda mot Per Liland og Fritz Moen. De litt eldre av oss husker Torgersen-saka. Fredrik Fasting Torgersen døde som dømt morder i 2015, men det meste tyder på at han var utsatt for et justismord. Det finnes flere eksempler.

En tiltalt skal kun dømmes når det er heva over enhver rimelig tvil at vedkommende er skyldig. Hvor var tvilen da tingretten og lagretten i 2002 dømte Viggo Kristiansen på grunnlag av kameratens vitnemål? Hvorfor skapte ikke mobiltelefonens utelukkelsesbevis tvil hos juryen i lagmannsretten?

Da sannheta endelig kom fram, måtte heile politi- og rettsvesenet stå fram og beklage. Vi har hørt det før, om enn ikke så uforbeholdent som nå. Men nesten til siste slutt stritta rettsapparatet imot, og bare med knapt flertall bestemte gjenopptakelseskommisjonen at saka skulle åpnes. Hadde det ikke vært for utrettelige forkjempere for de dømte, som Tore Sandberg, Bjørn Olav Jahr og andre, så kunne elendigheta vært fullbrakt.

Hvor var mediene i denne og andre saker? Med enkelte unntak, som Dagbladet i Torgersen-saka, har de ofte slukt rått det politi og rettsvesenet har påstått og dømt. Nå måtte også mediene bøye hodet. Sjelden har jeg lest en mer djuptgripende sjølransakelse enn den en tidligere redaktør i Agderposten gjorde etter fadesen i Baneheia-saka. All ære til ham.

Tengs-saka viser også noe av det dysfunksjonelle innafor rettssystemet. Avhørsmetodene er blitt avslørt og slakta av fagfolk. Den irrasjonelle begrunnelsen for å opprettholde erstatningsdommen etter at fetteren i 1998 var blitt frikjent for mordet på Birgitte Tengs, må en – for å si det stygt – være jurist for å forstå. Først i fjor oppheva Agder lagmannsrett erstatningsdommen.

Så spørs det om påtalemyndigheten, domstolene og øvrigheta for øvrig vil ta rev i seila. Tilfellene referert ovafor er jo ikke enestående. Vi har just vært gjennom ei opprivende sak knytta til et stort antall trygda som blei dømt til bøter og fengsel fordi de reist til utlandet mens de mottok trygd. I 2019 blei det klart at det hadde de full rett til fra 2012, da forordninga om dette spørsmålet blei gjort til en del av EØS-avtalen, kanskje fra 1994, etter ESAs meining, da Norge godkjente EØS-avtalen. EUs fire friheter gjelder som kjent fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer innafor EU.

Også den gang kledde øvrigheta seg i sekk og aske. Men botsøvelsene tagna hen, riksadvokaten gikk av for aldersgrensa, Nav-sjefen trakk seg før åremålets utgang og arbeids- og sosialministeren fant seg ny jobb i NHO. Så forsvant nesten heile saka i skyggen av pandemien. Innimellom kom det fram at staten vil avspise de dømte – og vanæra – med smuler. Så et generaloppgjør i kjølvannet av botsøvelsene blir det nok ikke.

Det er sjølsagt ikke tilfeldig. Det er ikke først og fremst enkeltpersoner eller enkeltinstitusjoner som har begått disse overgrepa mot noen av de mest sårbare av våre medborgere. Det er heile systemet som står bak – staten med sitt voldsapparat, som har en lei tendens til å gå til angrep på noen av de svakeste blant oss. Denne nedvurderinga av folk som trenger hjelp lå allerede innebakt i Folketrygdloven av 1967. Bli du ramma av sjukdom, arbeidsledighet eller anna elendighet og har behov for hjelp, så er du ikke lenger en fullverdig borger, men kan herses med av rettsapparatet, NAV, politikere og folk flest. Trygdehetsen, nedvurderinga av trengende mennesker som snyltere og latsabber, som ikke minst framstående stortingsrepresentanter i visse partier har gitt føde til.

Det er en tung arv som staten og rettsvesenet bærer på, retten til å utøve straff og vold mot sine borgere, en rett som fort går over i sjikane og overgrep dersom den ikke forvaltes med klokskap og sjølransakelse, og vedvarende blir utsatt fra kritikk av mediene – den fjerde statsmakt. Faren ligger ikke minst i det hevnaspektet som ligger i statens reaksjon på faktiske eller innbilte lovbrudd.

Statens voldsmakt har en lang og tung arv å bære på. I løpet av 1600-tallet skjedde det som er blitt kalt den judisielle revolusjon, overgangen fra et integrerende rettssystem til et dømmende rettssystem. Gjennom en disiplineringsprosess skulle landets innbyggere gjøres til lydige og forsakte innbyggere. Sterke drivkrefter i denne prosessen var reformasjonen, en stadig sterkere statsmakt og en mer markedsretta økonomi.

Mens det reintegrerende rettssystemet i hovedsak bygde på at lovbrudd skulle gjøres godt igjen ved bøter og erstatning til de skadelidde, så tok det straffende rettssystemet i bruk langt sterkere lut, nemlig det gammeltestamentlige talionsprinsippet «øye for øye – tann for tann», slik det er beskrevet i 2. Mosebok. Allerede Kristian IVs norske lov fra 1604 understreka hevnaspektet i innleiinga til loven; at «onde og urettferdige mennesker som fortørna Gud måtte dømmes for sine misgjerninger slik at Guds hevn og vrede ikke også skulle ramme uskyldige mennesker». I Kristian Vs norske lov fra 1687 er straffebestemmelsen sterkt påvirka av bibelens mosaisk rettssystem. Guds hevn blei satt i sentrum for straffeutmålinga.

Resultata lot ikke vente på seg. I løpet av 1600-tallet blei om lag 200 mennesker i Agder henretta for drap, hekseri, tjuveri og seksuelt samkvem i forbudte ledd. I tillegg blei tortur tatt i bruk for å tvinge fram tilståelser og redde sjelene fra evig fortapelse. Dødsdømte blei kløpet med glødene tenger, avhogde hoder satt på stake og kropper lemlesta og lagt på steile og hjul til skrekk og advarsel.

Og hvem var det som sterkest blei ramma av dette hevnens rettssystem? De tre kvinnene på Lista som i 1616 blei brent for trolldom, eide kun klærne de hadde på kroppen. Kristian Amundsen, som hadde drept datter si, blei halshogd på Egelands jernverk i 1810, og hodet satt på stake ved Fossbrua, var en fattig stakker. Slik var det jevnt over.

Sjølsagt har mye endra seg fram til vår tid. Men jødene var uønska i landet fram til 1851, og det var det ordinære norske politiet som høsten 1942 arresterte og frakta jødene ned til Akershuskaia for deportasjon til utryddelsesleirene. Går vi gjennom kildene, så vil vi raskt se at den overveiende del av de som blei utsatt for statens voldmonopol, og tidvis sjikanert i tillegg, hørte heime i det nederste sjiktet i samfunnet. Torgersen, Liland, Moen og Kristiansen befinner seg også her.

Det er ikke vanskelig å dokumentere at det er samfunnets elendige som i størst grad opp gjennom tida har vært utsatt for statens voldsmakt. Og når tidene strammer seg til, slik vi har sett i 2022, så er det de som har størst behov for hjelp og beskyttelse det går verst ut over. Da Fredrik Solvang inviterte til diskusjon om dette, hadde ikke maktmenneskene tid til å stille opp. Først da det blei for pinlig, stilte de og hadde lite anna å bringe til torgs enn at de kunne leve seg inn i deres problemer.

Forakten for svakhet ligger som ei tung bør over landet.

Kjell-Olav Masdalen