Sommeren står for tur, og vi skal nyte denne lyse, sosiale sesongen. Sesongen hvor smilene sitter ekstra løst hos forfrosne nordboere, som tiner raskt i takt med blomstringen rundt oss.

Nå er det tid for å vaske duken fra 17. mai-feiringen og dekke til nye, fine sammenkomster med familie, venner og kollegaer. Det gledes til sommerfester, ferietid og florlette linklær som fint foreviges på kamerarullen og deles på digitale flater.

Vi lar oss fascinere eller frustrere ved å bla oss gjennom vakre bilder fra andres vellykkede liv. Kanskje vil noen av oss leve som dem – være en av dem – mens vi rusler forbi uterestauranter som er proppfulle av (tilsynelatende) lykkelige mennesker. De ler mot hverandre i solen mens de deler sjenerøst på Snap og Instagram. Snart skal de sikkert bare en liten svipp hjemom, plukke en blomsterkvast fra egen, bugnende hage og ta turen over til naboen for grilling og latter langt inn i den lyse sommernatten. Tanken om at den lystige jobblunsjen kan være sommerens eneste sosiale sammenkomst for noen, streifer oss ikke.

Hvorfor lar vi oss så lett lure av fasade og det vi ser? Hvordan kan vi fortsatt tro at sosiale medier viser et riktig bilde av virkeligheten? Vi burde vite bedre – for vi leser jo artikler og ser TV-innslag om at mange er ensomme, gjerne med overskrifter som «Ring en venn» og «Livet er ikke slik det ser ut på sosiale medier». Det er lett å være enig i det – i teorien. I praksis, derimot, er det en utfordring å se bak andres fine fasade: Hvem føler seg ensom? Hvem skal vi ringe til? Hvem trenger en venn? Ensomhet forbindes ofte gjerne med at noen er ufrivillig mye alene, har lite nettverk og en begrenset omgangskrets. Dermed går de fort under radaren vår; vi ser dem ikke. Ensomheten blir usynlig, med mindre vi leter med lupe. Dessverre lar vi lupen ligge, i en hverdag fylt opp med egne aktiviteter.

En annen form for ensomhet er minst like vanskelig å avdekke, synes jeg – fordi den er minst like lite synlig som hos dem med lite nettverk. Jeg tenker på dem vi ser på som sosiale og utadvendte; de har gjerne en anerkjent jobb, er aktive i digitale kanaler og ser ut til å leve et godt og spennende liv. Dette er «de vellykkede», dem som ser ut som om de får til alt. Hvordan klare å se forbi dette, slik at vi forstår at de trenger deg eller meg? Nylig har flere godt synlige profiler vært i media og fortalt om egen ensomhet. En av dem er en kvinne i 20-årene, som gjestet God morgen Norge i april. Hun fortalte om hvordan hun gruet seg til 17. mai. Hun hadde et stort nettverk digitalt, men ingen venn å ringe til, eller feire dagen med. Det var til å sette morgenkaffen i halsen av: Hvordan kan en ung og ressurssterk person med hundretusenvis av digitale følgere være ensom?

Det er dessverre fort gjort, tenker jeg, fordi:

Vi mennesker trenger trygghet og forutsigbarhet, og deler derfor (oftest ubevisst) hverandre inn i kategorier. Ved å ha ulike assosiasjoner og mentale merkelapper til omgivelsene våre, opplever vi en form for kontroll: «Han er sånn, og hun er slik.»

Vi tenker og handler basert på disse antakelsene – med egne erfaringer og forventninger som nærmeste referanseramme.

Det er lett å ta feil, når vi danner oss et bilde av andre. Kategorier som selvsikker, vellykket og populær klinger dårlig sammen med ensom, usikker og trist. Naturlig nok er det vanskelig å forestille seg at bildet vi har av en person kan være så til de grader misforstått. Dermed lar vi være å ta kontakt, eller å si hei om vi ser vedkommende på butikken – for de har sikkert nok med sitt spennende, vellykkede liv. Kanskje er det akkurat den personen som trenger vårt vennlige smil?

Så gjør vi likevel det motsatte, og trekker oss litt bort fra dem som fremstår som så vellykkede – dem som «har alt». Kanskje skulle vi ønske at vi hadde det som dem, eller rettere sagt: Slik vi tror at de har det.

Når det er så til de grader disharmoni mellom det bildet omgivelsene har og det som er realiteten for den enkelte, kan det være fort gjort å trekke feil slutninger.

Hvorfor ta kontakt med en som ser ut til å ha det bra? «Det går greit», sier vi jo her på Sørlandet – uansett om det går greit eller ei. Mange av oss kvier oss, forståelig nok, for å oppsøke en perifer bekjent eller en vi kun kjenner digitalt – vi kan jo risikere å få et nei. Dessuten ser det jo ut som om vedkommende har alt på stell. Det skal så lite til: et vennlig hei, en kaffeinvitasjon, et forslag om å gå tur. Jeg håper at flere av oss våger å ta slike initiativ, denne sommeren. Ikke alle drømmer om å bli bedt på den store sommerfesten eller være i en stor flokk. Men alle trenger noen – og vi skal ikke undervurdere verdien av å ha en hverdagsvenn eller to. Det er forsket mye på hvordan det å ha gode relasjoner påvirker hvordan vi har det. Selvbildet og selvfølelsen er naturlig nok oftere god hos dem som vet at de har noen som ser dem, enn hos dem som føler seg alene.

Cecilie Thunem-Saanum

Foredragsholder, forfatter og rådgiver. Jobber med kommunikasjon og tidsbruk i firmaet CecilieTS.no.

Det aner meg at utfordringen – det som hindrer oss i å strekke ut en hånd – ligger rett foran nesen vår, når jeg skriver at «det skal så lite til». Jeg tror at det er kjernen: «Lite» er ikke lite. Det koster mot å være den som tar initiativ til et nytt bekjentskap, eller som spør hun hyggelige på treningen om vi skal ta en kaffe etterpå. Frykten for å bli avvist ligger dypt i mange av oss, og så glemmer vi at det kan gjelde for dem rundt oss også. Dermed lar vi det bli med tanken. Jeg kjenner meg godt igjen i det bildet; at det er så mye lettere å la være å ta kontakt, enn å risikere å bli avvist, eller enda verre – være til bry for andre. La oss våge å åpne opp litt oftere, og være litt mer slepphendt med invitasjonene.

La oss slutte å tro på at visuell vellykkethet automatisk betyr at en person har det bra.

La oss bruke denne lyse, sosiale tiden på å være den som løfter noens dag.

Det kan fort gi økt livskvalitet for både den ene og den andre. God sommer. PS. Skal vi gå tur sammen?