Det skjedde på et militærhotell i Paris. Første gang jeg så han var i lobbyen. Bestemte skritt, rak i ryggen, fast i blikket, en skreddersydd dress i brunrutete stoff; bukse, dressjakke og vest i samme mønster. En brun hatt satt godt plantet på hodet. Alle som var til stede sperret øyene opp da han dukket opp gjennom svingdøren til hotellet.
Jeg møtte han senere i heisen. Det er mange små heiser på hoteller i Paris. Han luktet whisky.
Neste gang jeg så han var ved frokostbordet. Mens mitt reisefølge og jeg koste oss med café crème og croissant med godt smør og syltetøy, satt mannen og drakk whisky. Klokka ni om morgenen. Det samme skjedde til lunsj og på kvelden. Mannen med whiskyen.
Vi kunne ikke annet enn å undre oss hvem denne mannen var, med en, for oss, merkelig måte å være på. Siden det var et hotell for militære, måtte han ha en slik bakgrunn.
Jeg tippet han var argentiner, og så for meg tango og fotball med historiens mest kjente fotballspillere, Maradona og Messi. Ikke så mye med militære å gjøre det akkurat. Argentina med et militærdiktatur fram til 1983, og fremfor alt Militærjuntaen som kom til makten ved et kupp i 1976. Eva Peron. Don’t cry for mer Argentina … Og Falklandskrigen. En viktig del av Argentinas nyere historie. Kunne han hatt en rolle der, og var han argentiner?
Og hvorfor drikker han whisky hele tiden? Spørsmålene var mange. Vi tippet han hadde kjærlighetssorg. At dama hadde droppa han.
Så fikk vi svaret. En kveld ved peisen og baren. Han snakket med bartenderen, og jeg (alle) lyttet, jeg innrømmer det. «I’ve left my wife»! Bartenderen lyttet oppmerksomt, og det så ut til at de hadde en fin dialog. Først den ene, så den andre.
Mitt reisefølge og jeg hadde rett i at han var fra Argentina, men årsaken til hvorfor han drakk morgen, middag og kveld var tilsynelatende helt motsatt av hva vi tenkte oss! Vi fikk aldri greie på egentlig hvorfor han drakk whisky hele døgnet. Det virket ikke som han feiret sin frihet heller. Det minner meg på at vi mennesker er ganske komplekse, det er mye som spiller inn i våre liv og som påvirker oss.
I ettertid har jeg hatt denne hendelsen i bakhodet selv om det er mange år tilbake i tid. Så mye vi tror vi vet som ikke stemmer. Jeg var i en begravelse for noen år tilbake hvor en norsk pubeier ble begravet. Presten trodde det ville holde med et kapell til begravelsen, men de som kjente denne personen mente at det måtte en stor kirke til, da det ville komme mange folk.
Kirken ble stufull, med blomster langs kirkeradene helt ut til kirketrappa, og i minneordene fikk vi høre hvorfor. Den avdøde hadde hatt en viktig rolle som «sjelesørger» og venn som hørte på de besøkendes fortellinger. Aldri belærende, men empatisk lytting uten å ha svaret klart på forhånd. Historie etter historie ble fortalt om hva det betydde å ha en som ville lytte.
«Samtalen er som vatn for plantene, me kviknar til att. Utan visnar me fort», skriver Sylfest Lomheim i boka Tale er gull. Og forfatter og forskeren Helge Svare skriver det slik i boka Den gode samtalen: «Den gode samtalen – eller dialogen – er ikke en luksus vi kan greie oss uten. Den er en livsbetingelse like viktig som mat, vann, lys og luft og dette gjelder både vennskap og kjærlighet så vel som på arbeidsplassen, i samfunnet generelt og i forholdet mellom ulike nasjoner og kulturer».
Noen ganger blir samtalen klisjéaktig og overfladisk, en slags small talk på butikken eller bryggekanten. Det er noe fint i det også, og ofte må det være slik. Vi «utsetter» oss for å bli berørt, når vi er lyttende til stede.
Det kan være krevende fordi det ligger en slags fordring til oss, vi blir bedt om noe. Men det gir oss noe tilbake, det er flott å kunne anerkjenne noen eller noe rundt oss. Samtalen er på den måten også en kunst, fordi det er mye makt i en samtale. Vi kan få et menneske til å blomstre, men vi kan også stå i fare for å krenke. Det krever mot (og litt klokskap) å gå inn i en samtale.
En samtale kan også være utfordrende hvis vi er mer opptatt av hva vi skal spørre om enn å lytte til den andre. Å være så opptatt av våre egne gode spørsmål kan sette den andre i bås. Vi tror vi har forstått på forhånd.
I den gode samtalen, hvis målet er å forstå den andre, finnes ingen oppskrift, samtalen flyter fritt og godt. Vi trenger ingen spørreskjema, og vi har ikke svaret på forhånd, fordi «vi vet best». Innsikten vi får gir begge kanskje en bedre forståelse som skapes underveis. Dialog og respekt, uten å komme for nær eller krenke den andre, uten å påføre skam eller bebreidelser.
En bekjent fortalte at hvis hun i løpet av dagen ikke hadde snakket med et eneste menneske, følte hun seg mer nedfor enn ellers. «Me visnar fort utan samtalen», som Lomheim skriver. Det høres kanskje merkelig ut for mennesker som er i arbeid, lever i forhold med barn og mange venner. De ønsker seg gjerne noen timer og minutter for seg selv!
Men mange eldre, men også unge mennesker lever alene, noen uten nettverk. Tom stol, tom seng, skrev en pensjonist i et avisinnlegg for en tid tilbake etter å ha blitt alene etter mange år. Nettverket var borte, de fleste var døde og hun savnet fellesskap. Fellesskap gir kraft. «Me kviknar til».
Både pubeieren som jeg var i begravelse til, og bartenderen i Paris hadde evnen og viljen til en lyttende åpenhet. Det er noe fint med dagligspråket, fordi det er en god måte å være til stede på. Alle er unike, men vi har selvfølgelig fellestrekk. Ethvert menneske må ses i kontekst, altså i en sammenheng. Et menneske er så mye mer enn det vi ser, og de fleste mennesker opplever fra tid til annen en eksistensiell smerte som handler om tap, sorg, smerte og ensomhet.
For å være en god samtalepartner trengs ikke superutdannelse med spørreskjemaer. Argentineren med whiskyen ble hørt. Han opplevde en krise i livet og trengte noen å snakke med. Der og da var det en bartender på et militærhotell i Paris som fikk en viktig funksjon, og han var villig til å ta den rollen.
Og vi som «tilskuere» fikk oss en kraftig overraskelse, da vi virkelig tok feil av årsaken til mannens whiskyforbruk disse dagene, og selvfølgelig var mannens situasjon mye mer sammensatt enn at han hadde forlatt sin kone.
Det er interessant og til ettertanke. Vi tror vi vet mer enn vi vet når vi kun ser og bedømmer etter det overfladiske. Likedan pubeieren som var død, og det kunne tenkes at et kapell ville være stort nok til begravelsen. Det var også en vurdering som ikke holdt mål.
Den avdøde pubeieren ble æret av takknemlige mennesker i en fullsatt kirke med blomster til kirketrappa og godord og takknemlighet fra mange. Vanlige mennesker kan gjøre en stor forskjell, fordi den gode samtalen kan vi ikke klare oss uten. «Den er som vann for plantene» og «me kviknar til att» som Sylfest Lomheim sier det så godt.
