Jeg er ikke en døyt interessert i sport, unntatt verdensmesterskapet i piperøyking. Det foregår i Polen, og mannen der med 3 gram tobakk, kan holde fyr i pipa si i 3 timer og 17 minutter.

Det er faktisk interessant å se hvor lang tid man kan holde fyr i noe. Holde fyr i en partner, holde fyr i et vennskap. Det krever en innsats, det er et arbeid, en viljesbeslutning.

Det sier den danske presten Poul Joachim Stender, en ikke hvem som helst prest forresten. Han ble i sin tid blant annet kjent for å ha betalt 9. klasseungdommer 50 kr hver gang de gikk i kirken. Nå ja, mest av alt vil han ha oss til å reflektere over livet vårt, og ikke la det bare suse forbi.

Jeg jobber litt med det nå, hvor jeg pakker opp, (noe jeg pakka ned for tyve år siden!) kaster og pakker ned i forbindelse med flytting. Så er det jo bare ikke ting; det er kanskje det minste. Men det er også alt som har verdi på et annet plan. Er jeg klar til å kaste hilsenen fra Mont-Saint-Michel, denne tidevannsøya i regionen Normandie som blant annet var kjent for sitt fengsel under den franske revolusjonen? I kasser finner jeg oppmuntrende kort og hilsener foran viktige eksamener, julehilsener, dagbøker og et bilde jeg selv tok fra et av mine besøk i Vence i sin tid. Byen som er plassert på et høydedrag mot Baou-fjellene med utsikt over Middelhavet. Byen med intakte bymurer, grunnlagt lenge før romerne erobret byen år 16. før Kr.

Ingen romerske soldater som klapper hælene hardt i brosteiner på bildet jeg tok. Men fred og ro og noen pensjonister (menn) som hver morgen klokken åtte kommer sammen på torget og drikker sin kaffe. Ikke mange ord blir vekslet, de ser på bilene (en av få sentrumsgater der biler kan kjøre) som passerer og sitter godt beskyttet av lindetrærne i alleen. Klokka 11 går de hjem, for nå er det tid for å hvile etter den «anstrengende» formiddagen.

Jeg finner et bilde av Nicholas, (vi ble kjent etter hvert) en ung mann med en lovende fremtid og ble regnet som geni innen matematikk og fysikk. En trist kjærlighetsaffære gjorde han syk, i et nu ble livet hans snudd opp ned, og nå møter han fremmede og turister som han aldri har sett før på en litt skremmende måte. Heldigvis vet jeg at det er han som er mest redd første gang jeg støter på han i gatene i byen.

Minner; kan vi «kaste» et helt liv? Kanskje noen kjenner seg igjen og har vært i samme situasjon?

Er vi blitt gamle? spurte en venninne meg forleden dag. Hun klarte ikke gjøre så mye som hun hadde gjort før.

Jeg vet ikke, kanskje? sa jeg, vel vitende om at de fleste mennesker vil ha et langt liv, men vil ikke bli definert som gamle!

Men det å flytte, det å akseptere at en er ferdig i arbeidslivet (i alle fall i fast 100 prosent stilling) og kanskje flytte for siste gang, kan være en krevende prosess og setter i gang mange refleksjoner.

Det meste av livet er forbi. Det er bare å erkjenne. Vi får det også prenta inn fra samfunnstopper og politikere nesten hver dag; Vi skjønner vi kan bli til bry (og de sier det uten å skamme seg; vi må bære den..) og at samfunnet ikke har penger, dere er så mange, klar dere selv! Takk, takk, vi har hørt det nå.

Det er oppbrudd. Og kanskje enda mer er det tid for en oppsummering av hva vi gjorde og ikke gjorde. Jeg har en bekjent som ble degradert som professor fordi han hadde vært svært unøyaktig med kildehenvisninger (det burde han ikke ha gjort og burde visst bedre).

Selv om det er mange, mange år siden, er dette traumet sterkt fremdeles, han kommer aldri over det. Det kan minne oss om noe vi selv gjorde eller ikke gjorde. Kanskje var det noe uopprettelig. Noen vi sviktet, eller noen som sviktet oss; som fikk store uanede konsekvenser både for oss selv og andre.

Hvordan lærer vi å leve som gamle? Med alle de uopprettelige minnene på godt og vondt. For å være gammel er jo noe vi ikke har gjort eller vært før, så det må vel læres? I gamle dager ble man ikke gammel, man døde. Nå lever vi lengre. Spør du noen hva de gjorde i uka som er gått; så får du mange svar, uka den gikk fort, forresten så var jeg på strikkekafé, og så var det to begravelser, sier den ene. Det er nytt; det er litt flere begravelser … Spør du andre, så har de fylt tiden med middagsavtaler, vært på treningsstudio, gått turer, livet er for kort til å bli sløst bort med «ingenting», sier noen.

«Noen ganger sitter jeg bare helt stille. Ser på unge mødre med skrikende barn, og her sitter jeg helt stille for meg selv», synger Odd Børresen. Noen ganger er det fint. Å være en iakttaker er fint. Det er å se byen en vokser opp i endrer seg og samfunnet som endrer seg med nye generasjoner som kommer til. Hva opptar dem?

De unge (dessverre ikke alle, men det er en annen kronikk i så fall) er optimister, de er ikke bitre på tiden. De har ikke så mange fordommer og de har pågangsmot, og de har fyr! De brenner og har evnen til å bli skikkelig engasjert i saker som de er interessert i. Det er gøy å høre de unge snakke om politikk og vitenskapsfilosofi og gjøre seg betraktninger om tenkere opp gjennom tidene, vise til opplysningstiden og kanskje spørre om vi vet når det var?

Da er det fantastisk å være både en iakttaker og lytte, og kanskje komme med en betraktning fra en annen vinkling, eller nikke anerkjennende. Det er med andre ord ikke så trist å bære en alder. Selv om samfunnet med politikerne i spissen i hovedsak gjør det til en problemstilling av dimensjoner. (Jeg har lurt på om byråkrater og politikere tror eldre vil marsjere inn på sykehjemmene og forlange roomservice 24/7 i tyve år? Statistikken sier noe helt annet!)

Det er viktig, tror jeg, å ikke lukke boken eller ens egen livsfortelling for tidlig. Det er mulig med menneskelig vekst selv i godt voksen alder, selv om det ser ut til å være en forskjell mellom samfunnets bilde av eldre mennesker og «oss», slik vi vet og føler vi er. Normal aldring uten sykdom er en godartet prosess. Det er ikke automatikk i å sette likhetstegn mellom alder og sykdom. En rapport under tittelen «The Second Fifty Years,» (NB, også til deg over 50!) ble i sin tid skrevet av et panel forskere som påpekte betydningen av nettopp endring av våre grunnleggende holdninger forbundet med omsorg og eldre. De mente det var nødvendig med et radikalt skifte fra det pessimistiske til det mer realistiske i hvordan man tenkte om eldre mennesker.

Det realistiske er naturligvis også at eldre mennesker kan få mange lidelser, og at det med alderen statistisk er større risiko for det. Det realistiske er også at noen vil trenge hjelp fra samfunnet. Men alderdom er mer enn symptomer, svekkelse og sykdom. Mange lever også godt med sine plager. Man kan ha mange plager og sykdommer, men allikevel fungere godt.

Den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung pekte på flere oppgaver alderdommen har. Han mente det var viktig «å leve når man dør». Det betyr jo at man fokuserer på å leve og akseptere at det en gang tar slutt. Det er en realistisk prosess.

Videre mente han det var viktig å granske, tenke over og oppsummere livet sitt så langt. Hvordan var det, og hvordan ble det, og ikke minst være åpen for neste skritt, fortellingen er ikke over.

Jeg oppsummerer her jeg holder på å pakke opp og pakke ned, både ting og minner i forbindelse med flytting. Jeg tenker litt på Nicholas i Vence. Hvordan er det gått med han? Refleksjonene er dypere, noe med glede, men også kanskje noe vemod. Men det er også spennende å gå de dype spørsmålene i møte. Alderdom gir grunnlag for vekst.

Verdensmesterskapet i piperøyking viser at det går an å holde fyr i en pipe i tre timer og sytten minutter. Forhåpentligvis holder vi fyr i et vennskap, en kjæreste, et engasjement for samfunnet mye lenger. Kanskje et helt liv.

Den dagen jeg ikke brenner for en sak som gjør samfunnet til et bedre sted å være har ilden sluknet, forteller en bekjent meg. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Elisabeth S. Kjølsrud er dr. philos og tidligere leder i Rådet for sykepleieetikk. Kursarrangør/foredragsholder og skribent. Foto: privat