Oppløsningen av Jugoslavia på begynnelsen av 1990-tallet, og Balkan-krigene som spredte seg til Bosnia-Hercegovina i første halvdelen av 1992, førte til at om lag 2 millioner mennesker flyktet fra landet. Til Norge og Agder kom de aller fleste bosniske krigsflyktningene for ganske nøyaktig 30 år siden. Hvordan gikk det med dem, og hva kan vi lære av det i dagens situasjon, hvor Europa igjen opplever krig og store flyktningstrømmer?
Midlertidig beskyttelse
Betingelsene for å ta imot så mange bosniske flyktninger på kort tid var at de skulle reise hjem når forholdene i hjemlandet ble bedre.
Allerede i 1992 ble det besluttet at bosniere skulle få midlertidig beskyttelse på kollektivt grunnlag. Dette ligner på dagens situasjon, hvor ukrainske flyktninger også gis midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge. Ordningen innebærer at asylsøkere gis en tillatelse basert på gruppetilhørighet, og ikke etter en individuell vurdering av behov for beskyttelse. Tillatelsen gis for ett år av gangen, og gir rett til å arbeide og å få nærmeste familie til Norge. Den danner ikke grunnlag for permanent opphold, men kan fornyes dersom situasjon i Ukraina vedvarer.
De fleste ble i Norge
Like før jul i 1995 ble det undertegnet en avtale i Paris, framforhandlet i Dayton, Ohio i USA. Dayton-avtalen gjorde offisielt slutt på Bosnia-krigen, og la rammene for separasjon og demilitarisering av de stridende partene. Norske myndigheter forsøkte midt på 1990-tallet å stimulere flyktningene til å reise tilbake til Bosnia-Hercegovina. I løpet av 1996 og 1997 utvandret om lag 1500 bosniske statsborgere fra Norge. Men de aller fleste ble værende.
For bosniske flyktninger i Norge var denne perioden preget av usikkerhet. På den ene siden hadde de kun midlertidig oppholdsstatus i Norge, men på den andre siden var de bekymret for utviklingen i sitt krigsherjede hjemland. Fredsavtalen i Bosnia var skjør, og mange flyktninger hadde i realiteten ikke noe hjem å vende tilbake til på grunn av nye grenser fastsatt i Dayton-avtalen. Høsten 1996 besluttet norske myndigheter å gi de bosniske flyktningene permanent oppholdstillatelse, og retur ble da frivillig.
Ligner den norske befolkningen
Per i dag bor det om lag 200 personer med bosnisk bakgrunn i Arendal, 1200 i Agder og nær 20.000 i hele Norge. Bosniere i Norge skiller seg fra mange andre flyktninggrupper, også ukrainere, med hensyn til alder og kjønnssammensetning.
Mange bosniere kom samlet med hele familien, noe som gjør at deres befolkningsfordeling ligner mer på den norske befolkningen. Bosnierne ble bosatt over hele landet, og de bor fremdeles mer spredt enn mange andre innvandrergrupper. Et annet kjennetegn ved bosniske flyktninger var at mange hadde utdanning på videregående nivå eller høyere. Det gjorde at de hadde kvalifikasjoner og arbeidserfaring som var etterspurt i det norske arbeidsmarkedet, og de har per i dag høy sysselsetting.
For barna til de bosniske flyktningene som er vokst opp i Norge, viser tall fra Statistisk sentralbyrå, at de deltar mer i høyere utdanning enn andre unge i Norge. Integreringen over tid og mellom generasjoner peker altså i riktig retning for bosnierne.
Hva kan vi lære?
Siden mars 2022 har det kommet om lag 65.000 ukrainske flyktninger til Norge, de fleste er allerede bosatt i en kommune. Omfanget er altså langt større enn for 30 år siden, og situasjonen vedvarer. Hver dag kommer det nesten 200 nye flyktninger.
Sammensetningen av flyktningene som kommer nå er vesentlig forskjellig fra for 30 år siden. Flesteparten er kvinner, mange med barn. Mange har riktignok høy utdanning og arbeidserfaring, men ingen snakker norsk og mange har eneomsorg for små barn. Vil de bli værende i Norge når krigen en dag tar slutt? Vil familiene på sikt gjenforenes i Norge? Det vet vi ikke ennå.
Det vi vet, er at flyktninger som bosettes i en periode med økonomisk lavkonjunktur eller i et regionalt arbeidsmarked med høy arbeidsledighet, har mye mindre sjanse for å komme i jobb. De har også en dårligere lønnsutvikling.
Ved inngangen til 1990-tallet var norsk økonomi inne i den kraftigste lavkonjunkturen siden andre verdenskrig, med markert økning i renta, økt arbeidsledighet og fallende boligpriser. Det burde gi et dårlig utgangspunkt for bosnierne i Norge.
Kan hende mange blir
I starten var også mange av dem arbeidsledige, men den økonomiske nedgangsperioden snudde etter ett år, og ble etterfulgt av en langvarig økonomisk oppgangsperiode. Fra 1993 til 1998 kom nesten 250.000 flere i jobb i Norge, og en god del av dem var bosniske flyktninger.
I dag er arbeidsledigheten i Norge fremdeles lav, men med vinterens høye strømpriser, matvarepriser og gjentatte rentehevinger friskt i minne, er nordmenns økonomiske framtidsutsikter dystrere enn på lenge. Det kan være dårlig nytt for ukrainerne.
Om framtida er det vanskelig å spå, men erfaringen med de bosniske flyktningene kan gi viktig lærdom til dagens situasjon. Det kan hende mange blir.
For flyktningene er det, i dag som for 30 år siden, stor usikkerhet. Men erfaringen tilsier at det er viktig å ta i bruk den kompetansen flyktningene har, gi dem tid til å lære seg norsk og på sikt få et solid fotfeste i norsk samfunns- og arbeidsliv. For arendalitter bør det ikke være overraske om det bor hundrevis av ukrainere i Arendalsregionen også om 30 år.