I et tidligere liv var jeg politiker, og elsket det. Jeg gledet meg hver dag til å gå på jobb, treffe mennesker, debattere og jobbe i Stortinget og parti. Det er nå snart 14 år siden jeg forlot politikken. Til tider savner jeg det, men gjennom jobbene jeg har hatt etterpå har jeg hatt mye med politikere og politikk å gjøre. Det er og har vært en stor glede.
Jeg var politiker i alle nerver av kroppen og brant for politikk døgnet rundt. Det er rart å tenke på i dag, men det har i store deler av mitt liv kun vært plass for familie og politikk, der familien som regel tapte kampen om min tid. Slik er det nok fortsatt hos mange av våre politikere, de lever for politikk døgnet rundt, men må forholde seg til en mer kompleks verden.
Det som særlig har endret seg siden jeg var politiker er mediebildets og de sosiale medienes plass. I min tid var det papiravisene som dominerte og nyhetssendingene var lineære. Intervjuene ble gjort en dag, og sto på trykk dagen etter, eller opptaket ble gjort og kom på TV eller radio om kvelden.
De såkalte sosiale medier fantes ikke, og var ikke noe vi måtte forholde oss til. E-post kom mens jeg satt på Stortinget, og jeg husker godt at jeg ble advart mot å offentliggjøre e-postadressen min, av frykt for at jeg kom til å få så mange henvendelser fra mennesker der ute.
Jeg husker at jeg i en avis inviterte til innspill om en sak jeg jobbet med, men journalisten var så urutinert at når saken sto på trykk var e-post adressen feil. Jeg fikk mange kommentarer om at jeg virkelig ville offentliggjøre e-postadressen min i en avis! Det var stor frykt i starten både om e-post og mobiltelefon – det opplevdes som store endringer man skulle være varsom med.
Jeg fikk min første mobiltelefon, en Motorola med et enormt batteri med liten kapasitet, i 1995 tipper jeg. Etter hvert ble det Nokia som overtok, og jeg husker ennå da jeg fikk en telefon som kunne (på en meget tungvint måte), laste ned e-post. Smarttelefoner fantes ikke før jeg sluttet i politikken, i alle fall ikke i min verden. I en valgkamp i Trøndelag leide vi en mobiltelefon fra Televerket som det het den gangen. Den hadde et bilbatteri og veide mange kilo. Min rådgiver bar seg skakk på den, og det fantes jo knapt dekning noen plass.
Bærbare PC-er, smarttelefon, nettbrett og annet vi i dag tar for en selvfølge var ikke en del av virkeligheten.
Sagt på en annen måte, så var vi ikke tilgjengelig slik våre politikere er i dag.
Det er en utfordring at man forventer svar med en gang, og at medias heseblesende dagsorden smitter over på politikerne.
Så tror jeg debattklima har blitt tøffere og kravene til at politikerne skal kunne løse alle samfunnsutfordringene blitt større. Vi har blitt vant til at vi som samfunn har penger og at velferdsstaten hjelper oss når vi trenger det.
I de krevende tider vi er inne i er også forventningene til våre politikere veldig store, om det er krigen, helsevesenet, strømmen, renta eller inflasjonen. Forventningene er høyere enn våre politikere kan innfri.
Det vet de fleste av oss, mange av utfordringene er importert og kan ikke løses på Stortinget. Og det er fortsatt slik at det er de som er kritiske og som roper høyest om handling og penger som blir intervjuet.
Avisene er blitt digitale, og med dem dukket kommentarfeltene opp. Jeg forbauses av hva noen kan tillate seg å publisere under fullt navn. Politikere bør ikke lese kommentarfeltene, og jeg registrerer at flere og flere medier har tatt dem bort.
I tillegg tror jeg at tonen politikerne imellom har blitt hardere. Polariseringen vi har sett i mange land, har også kommet hit. Jeg satt i mange år i Nordisk råd, og var overrasket over den skarpe tonen særlig danskene hadde mot hverandre, ja også mot politikere fra andre nordiske land.
Jeg er imponert over våre politikere, jeg synes de må stå i langt mer enn de fortjener. De jobber for oss, og selv om vi ofte kan være irritert over at de ikke fikser alt, så gjøres det en imponerende innsats av våre folkevalgte på alle nivå. Det er jo også sånn at ingen partier besitter hele sannheten og har svaret på alt, derfor er kompromisser og framforhandlede løsninger på tvers av partier noe jeg beundrer. Det viser klokskap som jeg er imponert over.
Men, og det er viktig å understreke at politikk dreier seg om uenighet, det er en selvfølgelig del av politikken. Det gjelder i kommunestyret, på Stortinget eller i avisspaltene. Det er selve grunnlaget for demokratiet. Det er en kvalitet at ulike meninger og oppfatninger brynes mot hverandre. At politikere i ulike partier prioriterer forskjellig; det er en grunnleggende god ting.
Det viktigste er at man vil noe. Det er nok det jeg irriterer meg mest over, politikere som ikke vil noe, og dem er det mange av, dessverre. Olof Palme formulerte det enkelt: «Politikk er å ville».
I det store bildet er vi heldige. Våre politikere er, med noen unntak, hederlige og hardtarbeidende. Det har vært noen stygge saker de siste åra, der representanter har lurt til seg penger de ikke skulle hatt. Noen har sågar begått kriminelle handlinger, og havnet i fengsel. Medienes nådeløse søkelys kombinert med Stortingets opprydding gjør at vi får tro alle kort nå er på bordet.
Respons Analyses tillitsundersøkelse som offentliggjøres årlig under Arendalsuka, viser at 7 at 10 har tillit til Stortinget og 6 av 10 har tillit til Regjeringen. Det er høyt, men lavere enn året før. Det er langt over det som vi ser i andre land. Det blir spennende å se hva årets tillitsundersøkelse viser, om de store debattene om energi, inflasjon og helse har påvirket tilliten til politikerne.
I USA er det kun 1 av 10 som har tillit til Kongressen, og meningsmålingsbyrået PEWS tillitsanalyse viser at bare 14 % i en undersøkelse i 36 land tror regjeringen handler i landets beste. Det er jo også riktig å si at politikere i mange land ikke fortjener tillit.
Heldigvis er vi ikke der, og tilliten vi har er limet som holder oss sammen, og er en av de fremste kvalitetene på samfunnet vårt; den er det viktig å ta vare på, både for våre folkevalgte og oss som velgere.