Under kunstnernavnet «Laila B» er Laila Bertheussen plukket ut til å stille ut sin kunst under Arendalsuka. Det har vakt reaksjoner på flere plan. Noen trekker i tvil hennes kunstneriske kvalifikasjoner. Noen mener hennes kriminelle fortid er provoserende. Mens andre igjen mener det er et paradoks at hun som så sterkt angrep kunststykket «Ways of seeing» og den frie ytring, nå selv skal anerkjennes som kunstner.

Laila Bertheussen er straffedømt fem ganger. Senest i januar 2021 da hun ble dømt til ett år og åtte måneders ubetinget fengsel for angrep på demokratiet, brannstiftelse og trusler mot den sittende justisministeren, samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde og ektemannen hennes, stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Dommen er ferdig sonet.

Det er trist at Bertheussens kriminelle handlinger trekkes fram i debatten om hvorvidt hun er «verdig» til å være utstiller under Arendalsuka.

Hun har sonet sin dom. Vår strafferettspleie har rehabilitering som en kjerneverdi. Hennes rulleblad er i denne sammenheng fullstendig irrelevant. Ikke diskvalifiserende. Like lite som det er kvalifiserende.

Når Vigdis Hjorth blir invitert til litteraturfestivaler, er det på bakgrunn av hennes litterære kvaliteter, ikke fordi hun har sittet inne for fyllekjøring. Oscar Wilde ble dømt for homoseksuelle handlinger.

Det gjør ikke bøkene hans mindre verdifulle eller mindre relevante. Hamsuns landssvikdom bør ikke påvirke hvordan vi bedømmer hans litterære egenskaper.

Det er kunstneren Morten Traavik som i samarbeid med Agder kunstsenter står bak Bertheussens utstilling «PUBLIC ENEMY». Traavik er kjent for å være «notorisk politisk ukorrekt» i sine kunstprosjekter. Derfor er det noen som hevder at det er Bertheussens bakgrunn, ikke hennes kunstneriske kvaliteter, som har vært avgjørende.

Av kommentator og tidligere kulturredaktør i Dagbladet, Sigrid Hvidsten, ble Traavik presentert på følgende måte i en kommentar tidligere i år: «Morten Traavik. Ubehagets kunstner og iscenesetter. En slags Puck, hvis vi holder oss til Shakespeare-metaforer.

For vanlige folk er han kanskje best kjent som «han som samarbeidet med Nord-Korea» og hans såkalte «hyperteater» som utforsker gråsonene mellom iscenesettelse og realitet. Morten Traavik er en provokatør som pirker der det gjør vondt, som river av plasteret med hud, hår og skammen som følger».

Traavik er en god iscenesetter. Allerede et par måneder før utstillingen åpner er den på sett og vis en suksess. Den har skapt debatt. Men Traavik gjør mer enn bare å gi Bertheussen et ytringsrom gjennom sine bilder. Han inviterer også til debatt i forkant av utstillingsåpningen.

I invitasjonen skriver han: «Kunsten fremsnakkes ofte som et verktøy til utforskning både av individets og samfunnets grenser. Men hva ligger bak festtaleklisjéene om å utfordre konvensjoner? Hvor går grensen for når noe slutter å være kunst og blir noe annet og kanskje farligere? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet/kunstnerisk frihet og ansvar/respekt for andre?»

Høyst relevante problemstillinger. Kunsten beveger seg noen ganger i ytringsfrihetens grenseland. Det er dens privilegium. Kunstkritikere, kunstnere og «folk flest» må gjerne kritisere Bertheussens kunst. Men ikke hennes selvfølgelige rett til å vise dem fram.

Hun må selvsagt tåle å få sine verker vurdert og dissekert. Hun må tåle å få sine kunstneriske kvaliteter vurdert. Men da fortrinnsvis av folk som har sett det hun skal stille ut. Noe av den debatt som foregår nå, minner ubehagelig mye om uakseptabel forhåndssensur.

Velkommen til Arendal og Arendalsuka, Laila B.