Overskriften på Facebook-posten til Agderposten var som følger:
«Fikk millionbudsjett til kunst ved legevakta».
– Det er helt utrolig, var en kommentar.
– Hva med flere hender på legevakta, skrev en annen.
Noen synes til og med at dette var Krækslig!
En skrev det rett ut – sånn her: Djiissess. En annen syntes derimot det var en av de fineste steinene han hadde sett, og gledet seg til å «se den IRL».
– Selvfølgelig skal et så viktig hus for mange brukere og ansatte ha noe utsmykning, var også en av kommentarene som prydet kommentarfeltet.
Nye Arendal legevakt var endelig åpnet, men det var ikke innsiden av huset som skapte debatt. Det var det verket «Stein, Dydensvei», som var plassert på legevaktens utside som gjorde – i jubileumsåret 2023.
Det var kunstnerduoen Linn Lervik og Farhad Kalantray som imponerte utsmykkingskomiteen mest blant de 80 håpefulle kandidatene som hadde sendt inn sine utsmykningsforslag. Verket var en replika av en stein fra massene som ble gravd opp helt i begynnelsen av byggeprosessen, fortalte kunstnerduoen i et intervju med Agderposten. For dem var det viktig at kunstprosjektet skulle ha en forankring i lokalsamfunnet, områdets natur og lokale historie.
– Steinen lyser opp i mørket, og skal invitere folk inn, uttalte kunstfaglig prosjektleder Martin Woll Godal til Agderposten.
At kunst skaper debatt, er langt fra noe nytt. Groteske, latterlige og tegn på et fordrevet sinn, var kommentar fra publikum som besøkte Edvard Munch sin utstilling i Berlin høsten 1892. Flere følte seg rett og slett støtt, og avisen Frankfurter Zeitung var ikke snauere enn at de mente nordmannen forgiftet kunsten. Så alvorlig var dette at keiser Wilhelm selv kom på banen, og kalte inn til ekstraordinært møte i kunstforeningen. Etter hans syn skulle kunstens rolle være å fremelske allment aksepterte verdier, noe denne utstillingen på ingen måte gjorde. Etter en knapp uke ble det exit for Munch i Berlin.
I en tråd på Facebook om «Legevakt-debatten», skriver daværende kultursjef Linda Sætra: – Vil vi leve livene våre uten kunst, uten musikk, uten litteratur, uten noe som tar oss med på en reise i tid og sted, som gir oss noe å reflektere over, som gir nyanser til følelsene våre? Er ikke det et fattig samfunn? Hun blir godt støttet av en rapport fra Verdens helseorganisasjon fra 2020 (WHO) under tittelen «What is the evidence on the role of arts in improving health and wellbeing». Den konkluderer med at kunst spiller en betydelig rolle for menneskers fysiske og psykiske helse. Definisjonen av kunst er bred i rapporten, og omfatter kulturelle aktiviteter som konserter, teaterforestillinger, museumsbesøk og kulturfestivaler av ulikt slag. Og de positive helseeffektene som beskrives er mange. Viste du for eksempel at immunforsvaret kan dra nytte av at du spiller et instrument, og at lytting til musikk bidrar til å regulere glukose i blodet?
Gudskjelov ble ikke all stedsspesifikk kunst skjelt ut i jubileumsåret. Bomuldsfabriken kunsthall inviterte i et samarbeid med Kuben museum 11 billedkunstnere til å utføre stedsspesifikke verk i dialog med Arendals historie, for å rette oppmerksomheten mot hendelser eller steder som har formet byens identitet. På Bomuldsfabriken ble også bymaler Fred. Terkelsen (f. 1887) hedret for sin penselføring, sitt blikk og sine detaljerte skildringer fra Arendals pulserende torgliv, pittoreske trearkitektur og kanaler. Terkelsen vokste opp i et Agder med et blomstrende kulturliv, blant kjente figurer i regionen som Gabriel Scott, Vilhelm Kragh og Knut Hamsun. I en alder av 31 år ble bysbarnet fra Tyholmen antatt på Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen i Oslo, med maleriet «Sjømand». Senere ble det utdannelse i både Oslo og København. I jubileumsåret året ble han også hedret med en bok med tittelen: «Arendals-historie gjennom kunstnerens blikk», ført i pennen av den lokale forfatteren Kristin Bae Mysen.
Arendal kunstforening, en av landets eldste kunstforeninger, arrangerte også en hyllest til byen. Og jammen ble det ikke litt av en dobbel salutt når kunstforeningen fylte 150 år og Arendal 300 år – i ett og samme år. Denne gangen ble folk i Arendal invitert til å sende inn sine glimt av byen, slik vi kanskje vanligvis ikke ser den. Femten arbeider ble plukket ut, og de ble montert sammen med femten verk fra foreningens samling. Også Agderposten ble invitert til utstillingen, som både samarbeidspartner og utstiller. De leverte femten mindre fotografier fra avisens arkiv, som også fikk en plass i utstillingens lokaler. I utstillingen fikk vi se Arendal møter Paris. Vi fikk se kanaler. Vi fikk historier fra Jomfruholmen. Og fra landsmøtet til Folkebevegelsen mot innvandring i 1989.
De siste årene er også kunstnere i større og større grad trukket inn i arbeidet med byutvikling, sammen med oppdragsgivere, byutviklere, kulturplanleggere og andre sentrale aktører innen kunst i det offentlige rom. Slik også gatekunstner Ane B. Skjævestad ble da hun sammen med kunstnerkollektivet CoolArt rett og slett sprayet tilbake kanalen i hjertet av Arendal – på Kanalplassen. Før frykten for lårhalsbrudd gjorde at den glatte overflaten til gatekunsten ble vedtatt å være helsefarlig, fikk vi smykket vi oss med kanaler som i Venezia – og gjennom kunsten fikk vi en nydelig påminnelse om hvem vi er her i Arendal og hva vi kommer fra.
Nå har rabalderet med den lysende steinskulpturen lagt seg. Gatekunstverket av kanalen lever som minne, selv om ryktene sier at det finnes en liten Berlinmuraktig levning fra det i en hage et sted på Skibberheia. Kunstforeningens jubileumsutstilling er tatt ned, men utstillingene på Bomuldsfabriken – både utstillingen av stedsspesifikke verk og av Terkelsens malerier – står til like over nyttår.
Kunsten kommer ikke med fasitsvar, men kan på en unik måte utfordre våre perspektiver, gi oss retning for verdivalg og gjennom dens tilstedeværelse bidra til å bygge inkluderende, opplyste og gode samfunn. Derfor har også kunst- og kulturinstitusjoner en særlig viktig oppgave med å nå ut til et enda bredere publikum, og også speile samfunnets mangfold i det de velger å vise frem. Men kunst kan virke både fremmed, ukjent og skremmende på folk, og en av utfordringene i feltet er at fagspråket kan drive mennesker vekk fra prosjekter og opplevelser som de kunne hatt glede av å bidra i og erfare. Derfor er det også gledelig hvordan min gamle arbeidsplass, Bomuldsfabriken kunsthall, for få år siden opprettet et eget visningssted for barn og unge på fabrikken, og at de iverksatte nybrottsarbeid sammen med sin nabo, Sørlandet sykehus, der kunsten er et verktøy i møte med feltet psykisk helse.
Så lakker og lir det mot jul, og med det er det fristende å si som dama på Facebook, Djiissess.
Men jeg vil legge til: jaggu har ikke kunstnerduoen skapt gull av gråstein der utenfor legevakten. Der steinen står og skinner for seg selv – og oss som er til stede.
