Skitne vinduer i vintermørket er det som skal til for at folket her sør mister fatningen – og juletiden er en ekstra trigger, later det til. Jeg hører det aldri ellers i landet; at vinduene er en så viktig post på listen over hva som skal til for å få en fin jul.
Julen er den fagre Juli sin søte lillebror. De har klare familietrekk, de to søsknene. Begge er godt likt av mange – et naturlig midtpunkt og særs sosiale. Men de kommer også med utfordringer i form av skyhøye forventninger til både seg selv og til sine omgivelser – inkludert naboen. Alt skal være på stell, det har lillebror lært av sin sommerlige storesøster.
Sommerens vakre blomster er byttet ut med frostroser og snøkrystaller, mens duften av appelsiner og kanel har tatt over etter at lukten av lune sommerkvelder i hagen la seg.
Når sommeren er over pakker vi hagemøblene inn i presenning, rydder bort grillen og stenger verandadøren mens vi snur nesen mot en ny, roligere og mindre selskapelig sesong. Så kommer denne fine juletiden som mange av oss gleder oss til, om vi klarer å unngå en god dose kav. Det tar meg tilbake til dette med vinduer: Hva er det med sørlendingens hang til skinnende vinduer? For all del, jeg nyter når vinduene er nyvaskede – men det er noe som heter alt til sin tid. I desember opplever mange at vi har for mye å gjøre.
Det jeg undres over i disse dager er: Hvorfor er jeg en av de få som ikke snakker om hvor skitne vinduene er, nå når solen i beste fall får skinne i noen få timer midtvinters? Hvorfor skal vi strebe etter å få til alt? Betyr det virkelig så mye hva andre synes? Blir livet bedre av at forbipasserende slipper å se litt sjøsprøyt på ruten vår – eller av at naboen rakk å vaske sine sprossekledde glass?
Strategien er for meg enkel og ukomplisert: Heng opp digre julestjerner i vinduene. De tar oppmerksomheten bort fra at rutene ikke er nypussede. Husk også på at det ofte er mørkt både når vi går til skole og jobb, og når vi kommer hjem igjen.
Om det gjelder vindusvasken, julebaksten eller perfekt innpakkede gaver: Jeg tror vi får flere lyse sinn og færre mennesker som putrer av stress om vi våger å senke listen – og dermed skuldrene – i denne tiden.
Selv om mange sørlendinger ser sindige ut, koker det godt på innsiden når vi streber etter å få alt på stell. Mens det i noen andre deler av landet er kultur for å få utløp for frustrasjon, pakker vi her sør pent inn følelsene våre og setter en gyllen julesløyfe på. Vi holder på fasaden i frykt for å skuffe, eller for hva andre vil si.
Husk da at dem vi skuffer mest er våre nærmeste, om vi knuser juleroen ved å kave med julekuler og perfekt kompott. Det er kanskje vanskelig å tro for en innflytter, men selv en sindig sørlending kan bli riktig så stri.
Er det virkelig verdt å bli julestri, for å få et plettfritt julehjem? Jeg synes ikke det. Gjennom årene har jeg derfor utviklet et ganske så avslappet syn på førjulstiden og – forberedelsene. For meg handler det om hvilke minner jeg vil gi – både til meg selv, og ikke minst til barna mine, til familien vår, til våre nære og kjære.
Sist helg skrotet sjefredaktør Katrine Lia selveste rampenissen på beste spalteplass, og jeg tipper hun fikk stående applaus fra mang en leser – meg selv inkludert. Jeg vil ta redaktørens oppfordring enda lengre, selv om det kanskje er å kaste julekuler i glasshus. Hva med å la de vinduene være – både praten om dem og vasken – om det gjør oss mindre julestrie? Dessuten; julen er tiden for sjenerøsitet – mens praten om naboens vinduer fort kan virke smålig.
Husk også at det vi oppnår med nypussede vinduer i desember, er at småfuglene forveksler det med fritt luftrom og dermed krasjer i dem, skader seg, og slutter å være småfugl. Så, nypussede vinduer – det får blir når vi går inn i lysere tider, sammen med et nytt, blankt 2024. Nå før jul derimot, er målet å få øynene våre til å skinne mer enn all verdens blanke julekuler kan veie opp for.
God juletid!