10.01.23 skrev Arne Johann Vetlesen, professor i filosofi, en kronikk i Klassekampen med tittelen: «Ekstremsport lesing». Hans påstand er at studentene er blitt mye dårligere til å lese fordi de har lest mindre og mer overfladisk enn før. Nå får han som underviser ofte spørsmål fra studentene om de virkelig må lese denne boken og klager på at pensumet er for langt. Om han har rett, må man stille spørsmålet om hvordan vi er kommet dit vi er.
Vetlesen mener endringene har foregått over en tyveårsperiode og gradvis gjennom små tilpasninger til studentenes forventninger og faglige nivå. Dette er en prosessbeskrivelse og ikke et forsøk på å forklare hvorfor det er blitt slik. Jeg vil hevde at det er fire faktorer som er hovedårsakene, ikke bare til at leseferdigheten blir dårligere, men også til at kvaliteten i all undervisning er blitt dårligere de siste 20 årene: Ungdomskulturen, digitaliseringen av undervisningen, skolenes angst for omdømmetap og § 9A i opplæringsloven.
I en stor studie fastslo det svenske Skolverket i 2009 at lesing var den av de tre grunnleggende ferdighetene (de to andre er engelsk og regning) som var mest avgjørende for hvordan det går med den enkelte i samfunns- og arbeidslivet. Leseferdigheten er en forutsetning for å tilegne seg all mulig annen kunnskap.
Etter den første PISA-undersøkelsen som viste at Norge lå omtrent på midten i leseferdighet blant OECD-landene, ble det satt i gang en rekke tiltak og prosjekter for å forbedre leseferdighetene i grunnskolen.
I 2004 ble nasjonale prøver i grunnferdighetene innført. De gjennomføres i dag på trinnene 5, 8 og 9 i grunnskolen. Motstanden blant lærerne har til dels vært sterk, men har per dato lagt seg.
Prøvene er delt inn i 5 mestringsnivåer hvor 1 står for det laveste nivået og 5 for det høyeste. Bruker man mestringsnivå som et mål på hvordan det står til med leseferdigheten i grunnskolen, ser det ikke ut til at den er i ferd med å bedre seg. For landet som helhet økte andelen elever på nivå 1 fra 5,8 % til 6,2 % fra skoleåret 2018/19 til 2022/23, og på nivå 2 fra 11,1 % til 12,1 %. Ved skolene i Arendal økte andelen på nivå 1 i det samme tidsintervallet fra 5,8 % til 8,9 %, og på nivå 2 sank andelen fra 12,8 % til 12,6 %. På begge nivåene har følgelig skolene i Arendal et dårligere resultat enn gjennomsnittet for landet.
Det har i den senere tid vært formulert noen bekymringer i forhold til at mange elever går ut av videregående skole uten å kunne lese og også mangler mange andre ferdigheter og kunnskaper de trenger i studier og yrkesutdanning.
Noen tar utgangspunkt i situasjonen i klasserommene. Den er i mange tilfeller så kaotisk at det ikke er mulig å undervise. Lektoren Simon Malkenes var først ute i dagsnytt 18 i mars 2018. Der beskrev han forløpet i en klassetime på følgende måte: «Vi er i gang her. R kommer 7 minutter for sent. B kom 8.30. K. er borte. P har ikke bok. M har ikke bok. R og M jobber ikke, sitter på telefon. Nå krangler R og S høyt. D synger. S kaller R for tulling og jævla inder. B lager prompelyd…….Nå må jeg avslutte timen».
Malkenes holdt på å miste jobben fordi han hadde brukt forbokstavene til elevene i sin framstilling. De følte seg krenket og formulerte et leserinnlegg i Aftenposten. Den beryktede § 9A i opplæringsloven gir elevene et formidabelt våpen mot lærerne. Det er tilstrekkelig at de føler seg krenket for å få utløst sanksjoner mot lærerne, og det har vært mange sanksjoner mot lærere uten at de selv har blitt hørt. Malkenes fikk Fritt Ords pris.
Men han klarte ikke å få i gang en åpen diskusjon om lærernes arbeidsforhold og hvilke rammer de trenger for å kunne gjøre en god jobb.
At det fortsatt ulmer i mange skoler, er kommet fram i flere avisinnlegg omkring det siste årsskiftet. 22.11. 2022 skrev en anonym lektor en kronikk i Aftenposten: «Jeg starter timen på klokkeslettet, mens elevene sakte sildrer inn. Bussen er alltid forsinket, og ofte får jeg melding fra mor om at den håpefulle ikke rakk bussen den morgenen. I løpet av timen fortsetter jeg med å be elevene ta ut øreproppene (de hører ofte på musikk når jeg snakker) og legge vekk telefonen. Jeg tar også et par på fersken i å se ferdig en film eller spille på PC. Gjennom timen har flere gjespet åpenlyst, noen har lagt seg ned på pulten for å sove og kanskje også fortalt meg at det vi holder på med, er kjedelig. En tydelig tilbakemelding til en elev kan føre til en opplevelse av krenking. Da kan den utløse den fryktede paragraf 9A. Foresatte eller eleven selv tar kontakt med ledelsen som plikter å undersøke saken».
I dette tilfellet kommer det fram at kronikkforfatteren ikke tør å skrive dårlige karakterer, anmerkninger eller gi tydelige tilbakemeldinger.
I Klassekampen 12.01.23 forteller en bidragsyter om hva hun opplevde da hun skulle holde skrivekurs på trinn 10 i ungdomsskolen. Tittelen på innlegget er Kaosrommet. «Pultene var dekket av jakker, mobiler og mat. Elevene satt i gjenger. Tjue minutter inn i timen fant de pultene sine. Da jeg ga elevene skriveøvelse, raknet alt. De skravla, gikk ut og inn, stappet airpods i ørene, og sank inn i skjermene sine. Læreren ba dem følge med mens jeg ropte ut skriveøvelser. Til slutt resignerte jeg».
Dette var tre beskrivelser av tilstanden i tre forskjellige skoler- både fra grunnskolen og videregående. Under slike omstendigheter er det nærmest et under at barn og unge lærer noe som helst. Spørsmålet er om eksemplene er resultater av spesielle skolekulturer eller av en mer generell ungdomskultur i landet.
Selv om det sikkert er mange skoler som fungerer mye bedre enn skolene i våre eksempler, så er det ingen tvil om at det for tiden finnes en spesifikk ungdomskultur. Den er i hovedsak skapt av generasjon X, som igjen var barn av 68-generasjonen. 68-generasjonen skulle realisere seg selv, og mange i denne generasjonen forsømte barna sine.
Det ønsket ikke generasjon X å gjøre med sine barn. De ble curling-foreldre som gjorde alt for at barna deres skulle gå fremover i livet uten hindringer. Resultatet ble snow-flake generasjonen eller snøfnugg-generasjonen. Barn og unge i denne generasjonen tror de er unike, har ubegrensede rettigheter og blir lett såret. Med krenkelsesparagrafen 9A i ryggen blir de nærmest umulige å kontrollere i klasserommet.
Mange eksperter mener bruken av dataskjermer i undervisningen svekker elevenes evne til å lese lengre tekster og dybdelesing. Den svenske undervisningsministeren har kalt bruken av skjermer for en pedagogisk fiasko og vedtatt å avskaffe bruken av dem. Våre eksempler har vist at skjermer og mobiltelefoner i klasserommet kan bidra sterkt til å kaotisere undervisningen.
Eksempelet Malkenes viser at skolenes angst for omdømmetap svekker lærernes status i klasserommet og især når kommunen har fritt skolevalg. Utdanningsforbundet i Oslo har nå saksøkt Oslo kommune på grunn av trakassering av lærere fra ledelsen ved Ammerud skole. 20 lærere har sluttet ved skolen.
De eksemplene jeg har behandlet i denne kronikken, viser til nærmest umulige arbeidsforhold for lærerne. Skal skolen reddes, må lærerne få faste og trygge rammer for sitt pedagogiske virke. Da bør § 9A i opplæringsloven avskaffes. Ifølge SSB manglet vi i 2022 18.200 lærere i grunnskolen og 6250 i videregående skole. 20 % av de lærerutdannede var i jobb utenfor skolen. Om det ikke handles, kan situasjonen fort bli verre.
