Arendal er mest kjent for båtliv og glade sommerdager. Men like kjent burde byen vært for sitt rike og varierte kulturliv.

Allerede ved innkjøringen, i Langsekrysset, ruver Kuben museum og arkiv. Og følger du Parkveien er du på sporet av Bomuldsfabrikken. I sentrum er Kulturhuset det første du ser og tar du vil venstre inn Strandgaten kommer du til et stort og flott bibliotek. Midt på Kanalplassen ligger Kulturkammeret som sikrer rekruttering til byens og landets kunstnerstand. Legg til konsertscenene og alle festivalene og du har komponentene som fyller kravene til en god kulturby.

Men det var ikke alltid sånn. I min oppvekst var biblioteket knøttlite og Rudebilstasjonen fylte tomta til Kulturhuset. Minnene fra skolebesøk på museet er mer støv enn innhold og politiet holdt til der Kulturkammeret ligger i dag. Så hva har skjedd, og hvordan oppstår en kulturby? Svaret ligger i ildsjeler og infrastruktur og min oppvekst sammenfalt med denne utviklingen.

I 1982 flyttet familien fra Kristiansand til Arendal. Jeg var 10 år og startet i fjerde trinn på Birkenlund. Skolen er som kjent landets største kulturinstitusjon og musikktimene med gitar og blokkfløyte viste vei til skolekorpset.

Jeg marsjerte mange 17-maier med klarinetten og det var mye moro. Et stort talent var jeg derimot ikke. Jeg tok hintet da min kjære bror betalte meg en femmer for å ikke øve hjemme. Sang ble mitt neste prosjekt og på kulturskolen var jeg så heldig å bli elev hos Oddveig Sanstad. Hun var en svært inspirerende pedagog som sendte selvtilliten min til værs, men mitt faktiske talent skulle vise seg å være dans.

Etter å ha sett Beat Street på Arendal kino i 1984 var hip hop det eneste jeg ville drive med. Det nærmeste jeg kom Bronx i Arendal var et break dance kurs på Kilden. Hvem du var som underviste der i 1984 husker jeg ikke, men om du husker meg er det nok fordi jeg var talentløs. Altså virkelig. Redningen ble jazzballett hos Tullen Wettergren og her klaffet alt. Dansen ble alt jeg brydde meg om og miljøet var enestående. Vi hadde vår egen lille gruppe, Shikasta, som fylte hver kveld og alle helger. Ruth Danielsen var også en nøkkelperson i dette miljøet og en av initiativtakerne til å sette opp Chess på det «nye» kulturhuset i Grimstad i 1989.

Det blir ingen kulturby uten kunstnere og disse må inspireres fra ung alder. Jeg er selv et produkt av en slik innsats hvor lokale krefter motiverte til å bryne meg på kunst. I 1991 kom jeg inn på den norske balletthøgskole og vi var flere fra Arendal som kvalifiserte til høyere kunstutdanning på nasjonalt nivå.

Mine veivisere var lærere, korpsfrivillige, Oddveig, Ruth og Tullen. I Arendal finnes det mange slike. Disse har vært med på å legge stein til det byggverket som kulturbyen Arendal er i dag. De har dyrket frem unge talenter og noen av oss har valgt kunsten som retning for våre liv. Rundt alle talentene er det familie og venner som er trofaste tilhørere. I dag utgjør disse et publikum med kulturinteresse, en viktig komponent for at en kulturby skal fungere og utvikles.

Men ildsjeler og publikum er ikke nok. Et levende kulturliv krever en systematisk satsing på kulturell infrastruktur, både offentlig og privat. Kulturhuset, Museet, Biblioteket, Bomuldsfabrikken, Kulturkammeret samt festivaler små og store helårsarrangører må til for at kulturen kan finne sted. Den magiske miksen er altså ildsjeler og initiativtakere som bygger kunstnere, et engasjert publikum og en solid kulturell infrastruktur. Dette har gjort Arendal til den kulturbyen den er i dag. Det er lenge siden vi måtte til Kristiansand for å se profesjonelt teater!

Kulturutviklingen i Arendal er imponerende, men ingen selvfølge. Nå som Arendal skal feire sine 300 år er det derfor en ypperlig anledning til å glede seg over at det skapes og oppleves kunst og kultur på høyt nivå i en by som på landsbasis er ganske liten. Selvsagt vil jeg også oppfordre til en fortsatt systematisk og langsiktig investering i et rikt og levende kulturliv.

Kulturen har et potensial til å samle oss, utfordre oss og stimulere oss. Kunsten og kulturen gir oss et fellesskap på tvers av samfunnsgrenser, og inspirerer hver og en av oss til å utfordre oss selv.

Men kulturen er også mer enn hva den oppleves som av den enkelte. Min påstand er at en investering i et rikt kulturliv er en investering i lokaldemokratiet. Kulturelle uttrykk er en forutsetning for en opplyst offentlighet for kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft.

Kulturen har på alle vis beriket mitt liv og jeg har Arendal og mine kjære ildsjeler å takke for at denne retningen ble satt på mitt liv. Måtte kulturutviklingen fortsette de neste 300 årene!

Kristin Danielsen, direktør i Norsk Kulturråd