LANGDISTANSE: Vi vet ikke når «etter» er, eller hva det kommer til å bety for hverdagen vår. Det er ikke bare du og jeg som bestemmer, selv om hver og en av oss legger ned en god innsats, skriver Cecilie Thunem-Saanum i denne lørdagskronikken. Foto: Jenny Marie Sundsvold

Hvordan skal vi lede oss selv i en krisetid?

Ledelse og selvledelse i krisetid: Syv tips for vinterens motbakkeløp

Det var første juledag. Solen var på vei ned. Solen – som vi har sett så lite til i det siste. En strålende dag var det. Den kom med løfter om lysere, lettere tider. Vi hadde gjort det vi pleier å gjøre hvert år, på den dagen; hatt en lang, lat brunsj, gått en tur, vært sammen vi som kan, i en ellers så merkelig tid.

Så skjedde det noe uvanlig, som jeg kommer til å huske lenge. Idet solnedgangen farget himmelen rosa, gikk jeg ut på terrassen for å ta bilde av det. Synet som møtte meg var uventet, og det gir meg fortsatt gåsehud.

Det fikk meg til å stoppe helt opp og bare stå og se. For der, høyt oppe på himmelen, så jeg tre flystriper. Tre flystriper. Samtidig. Når så du det sist, om du ikke var ved en flyplass?

De fløy høyt, de flyene. Skulle langt. Hvorfor gjorde de så stort inntrykk på meg? Det handler om hva vi har vennet oss til; den nye normalen. For, det som var et helt dagligdags syn for mindre enn ti måneder siden, er blitt til noe ekstraordinært.

Det sies at vi klarer bare å oppleve en krise som en krise i en fase, et visst tidsrom. Deretter blir krisen en tilstand, den blir normalen vår. Året vi legger bak oss har vært litt av et motbakkeløp for de fleste av oss. Bakken har vært lang og seig, og innimellom har det vært riktig så bratt. Noen av oss har vært heldige å få dele økten inn i intervaller, mens andre har måttet tåle denne tiden helt uten pauser.

«Jeg gleder meg til vi er tilbake til normalen.» Den frasen hørte jeg ofte, våren og sommeren 2020. Nå kommer de ordene sjeldnere og sjeldnere. Og når jeg hører noen håpefullt holde fast på uttrykk som «tilbake til normalen» eller «bli som før»? Da tenker jeg i mitt (hittil) stille sinn; vi kommer ikke dit. Det blir en ny normal etter dette.

Hvordan hverdagen ser ut, og om vi klemmer hverandre som før i fremtiden – det vet jeg ikke. Men jeg vet at vi akkurat nå befinner oss i en boble. Et slags fritt fall, uten at vi vet når vi lander, mens vi venter på en ny form for vanlig hverdag.

Det er snart ti måneder siden 11. mars. Den siste dagen i det som var normalen i hverdagen vår. Den 12. mars husker vi alle: Dagen da vi stengte ned. Dagen som for alltid markerer før og etter.

HVA GJØR USIKKERHETEN MED OSS: Hvordan lede seg selv og andre gjennom denne usikre, vedvarende tiden? Foto: NTB Foto: Gorm Kallestad

Ti måneder. Det er mer enn varigheten på et vanlig svangerskap. Det finnes en termin, en dato å forholde seg til, når et barn skal bli født. Vi vet at ingenting blir som før når det kommer et barn til verden. Men vordende foreldre har oftest gode forventninger, og en idé om hvordan de vil forme det nye livet. Et svangerskap og en fødsel, de ni månedene med ventetid, markerer et tydelig og evig «før og etter».

Når det gjelder ventetiden vi er inne i nå, har vi ingen utløpsdato. Vi vet ikke når «etter» er, eller hva det kommer til å bety for hverdagen vår. Det er ikke bare du og jeg som bestemmer, selv om hver og en av oss legger ned en god innsats.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi har gått langt, taklet mange bratte bakker, og vært handlekraftige. Nå begynner mange av oss å bli slitne.

Når kan vi reise og besøke våre kjære igjen? Kommer det en ny pandemi? Når kan vi klemme igjen? Hva om det er jeg som tar smitte inn på jobben, i butikken eller i omsorgsboligen? Spørsmålene er mange, og vi mangler svar.

Hvordan lede seg selv og andre gjennom denne usikre, vedvarende tiden?

Jeg bakte ikke syv slag til jul, men her har du syv tips du kan ta med deg gjennom vinteren – som leder, familiemedlem eller venn.

Gjør som med kakefatet; ta til deg de slagene du liker best, og la resten av tipsene være igjen på fatet.

Se etter kjøttmeis – og vær en kjøttmeis for dem du leder:

Det henger en fuglekasse i hagen vår, i de gamle frukttrærne.

Det er rett utenfor kontorvinduet mitt. Når jeg ser opp fra skjermen, ser jeg ofte de to kjøttmeisene som bor der. De flyr ut og inn, sanker mat, bygger rede. Det gir meg alltid en stor ro, å sitte og se på dem. For, de er normalen i alt det absurde. Kjøttmeisen fortsetter som før. Den merker ikke koronaen.

Fortsatt kommer snøen på fjellet, som den alltid gjør. Fortsatt tenner vi lys og lykter, slik vi gjør hvert år når mørket faller på. Fortsatt får vi nydelige soloppganger og solnedganger over vinterhimmelen – slik det alltid har vært.

Grip det normale. Grip øyeblikkene, vi trenger dem nå – det normale, midt i alt det absurde.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og, om du er leder, eller omsorgsperson; vær normalen for dine medarbeidere, eller for dine barn. Gi dem forutsigbarhet, i den grad du kan. Gi dem gode øyeblikk. Vi trenger noe godt og normalt nå, i alt det unormale.

Vi trenger kjøttmeisen.

Praktiser kommunikasjon som virker

Bytt ut «beklager» med «takk»

Ordet «takk» er undervurdert, og «beklager» er ofte misbrukt i kommunikasjonen vår. Bytt ut ordet «beklager» med ordet «takk» så ofte som mulig. For, det er ikke din feil om dere har fått flere tidkrevende og kanskje tungvinte rutiner i denne tiden. Det er retningslinjer som alle i skolen, i pleie- og omsorg eller på butikken må følge. Det er ikke noe å beklage, når det er utenfor din kontroll.

Så i stedet for et «Beklager at vi må pålegge dere dette», gi et «Takk for at dere er så tilpasningsdyktige.»

Vi kan beklage at vi kommer for sent, dersom det er vår egen feil at det skjedde. Men er vi for sene grunnet trafikkuhell og stengte veier, trenger vi ikke beklage. Da er et «takk for at du ventet» bedre.

Bruk «vi» og «fordi»

Pass også på å bruke vi-sjargong med teamet ditt: «Vi klarer dette sammen», fremfor «jeg» og «du». Unngå «Det er bare sånn». Vær den som uoppfordret forklarer (ikke forsvarer) årsaken bak en rutine eller et nytt tiltak på jobben.

Hold kontakten, slipp kontrollen

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tillit er ekstra viktig i denne tiden. Flere store studier viser at mange ledere får behov for større kontroll og detaljstyring enn før, i krisetid. Unngå å være en av dem. Gi dine ansatte tillit, vis dem at du stoler på at de gjør jobben sin.

Din viktigste oppgave som leder nå er å være der, veilede når medarbeiderne har behov for det, og vise at du bryr deg ved å støtte og anerkjenne hver enkelt.

Vis varme: Vær mer av den du er

Visste du at du sannsynligvis undervurderer din egen rolle, og den påvirkningen du har på dem rundt deg?

Du er langt viktigere enn du tror, for langt flere enn du aner. Det betyr noe at du deler ut smil til dem du møter. Det betyr mer enn du tror at du våger å vise følelser, være menneskelig. Det kan gjøre dagen og uken så inderlig mye bedre for dem rundt deg.

Vi holder fysisk avstand, men la oss ha mellommenneskelig nærhet. Vi kan dele mye varme via gode blikk – også om vi må bruke maske. Gode blikk mellom mennesker skaper nærhet i en tid med avstand. De smitter, men bare på den positive måten.

Gode blikk skal ikke reguleres, så pøs på. La dine lune øyne bli andres hverdagsvarme gjennom vinteren. På jobben, på luftetur og hjemme.

Spør deg selv, hver dag: Hva vil jeg være god på, og hvem vil jeg være god for? Husk verdiene dine, og inkluder deg selv, i det svaret.

Husk at mange strever – langt flere enn du tror

Vi er mennesker, ikke maskiner. Alle er på en eller annen måte påvirket av denne unntakstilstanden. Noen mer enn andre. Men langt flere enn vi tror strever med noe bak den fine fasaden. Det er lov å være motløs og lei, og det er lov å vise det.

Dropp frasen «Er alt vel?», selv om det er godt ment, når du snakker med dine ansatte, med pårørende eller med naboen din. Jeg kjenner få som kan svare ja på det spørsmålet – også før korona. At alt er vel.

Et hyggelig «Hvordan har du det» kan også bli for generelt, selv om det er godt ment. Det er en standardisert frase, som lett kan prelle av den du spør.

Noen pleiere ved Sørlandet sykehus sier det så fint. De viser stor tilstedeværelse når de spør: Hvordan er dagen din?

Det spørsmålet viser at du bryr deg, og det får mennesker til å føle seg sett. Det fungerer i de aller fleste roller – om det er som leder, som slektning eller som venn.

Husk å ta ekstra godt vare på deg selv også, i denne tiden. For, skal du klare å være god for andre, må du være god mot deg selv. Gi deg tid til noe du liker å gjøre, hver dag. Sett deg mål, hver dag: Hva, helt konkret, skal du gjøre denne dagen – for deg?

Vær mild, modig og målrettet

Gjeldende regler og restriksjoner må følges, også om de kan oppleves som strenge, men vi trenger ikke å være strenge mens vi overholder anbefalinger og bestemmelser. Er det noe vi trenger nå, så er det mildhet og myke verdier.

Det koster mot å våge å smile til en fremmed, eller til og med å gi et kompliment til en ansatt. Våg å gjøre det. Vær modig. Vær den som ofte sier takk, og som ser dem rundt deg.

Løft blikket ofte nok. Se mot horisonten.

Hvilke minner fra denne tiden vil du gi deg selv og dem rundt deg?

Hva ønsker du at dere skal huske fra denne vinteren?

Vær den versjonen av deg som du ønsker å tenke tilbake på – som leder, som familiemedlem, som venn.

Løft blikket ofte nok, se mot horisonten – for det kommer en tid etter dette.

Godt nyttår, og lykke til med resten av bakken vår, gjennom vinteren. Måtte vi straks være over kneika nå. Måtte vi få silkeføre i sikte, på så mange vis.