«»Som menighetsprest er hverdagen svært så forandret«, skriver sokneprest i Barbu, Rannveig Aas Olsbu i denne kronikken. Illustrasjonsfoto:Gorm Kallestad / NTB scanpix Foto: Gorm Kallestad

Hva slags påske skal vi feire i år?

Vi trenger hverandre nå. Selv om vi ikke kan være sammen. Felles for oss alle, er at handlingsrommet er begrenset. Stillheten har senket seg, lenge før «den stille uke» har startet. Også i kirka. Det viktigste denne påska, er å forkynne håpet. Håpet om at det som nå skjer rundt oss, en dag skal ta slutt.

Karantenepåske.

For noen blir det karantenepåske, med lite rom for besøk og sosialt fellesskap. For andre blir det nok å pusle litt i hagen, stelle og pusse båt, gå litt turer, rusle rundt i byens tomme gater etc. Felles for oss alle er at det definitivt blir hjemmepåske. Det er jo i seg selv et interessant eksperiment. Hadde det bare ikke vært for koronaviruset som gjør alt så annerledes. Hva skal vi gjøre i dag, spør vi? Ja, si det, omtrent som i går og dagen før det, og før det igjen. Og litt ekstra til ettermiddagskaffen.

Alene sammen.

I den fransk oversatte romanen «Saman er ein mindre aleine» (Anna Gavalda, 2005) blir vi kjent med fire svært forskjellige personligheter. Disse personene utvikler på utrolig vis, et positivt avhengighetsforhold til hverandre. Til tross for deres nokså traurige liv, så finner de sammen. Med andre ord, sammen er de mindre aleine. I all sin forskjellighet opplever de at de trenger hverandre. Jeg tror at den tida vi opplever nå får oss til å strekke oss, gjør oss litt mer tolerante. Vi setter rett og slett mer pris på hverandre. Vi smiler litt mer når vi møter folk, sier oftere hei til mennesker vi ikke kjenner. Det er slett ikke lite.

Sorg og savn er sterkt til stede.

Som menighetsprest er hverdagen svært så forandret. Det er mye vi ikke skal gjøre, og så er det noe vi må gjøre. Til det siste hører begravelser. Det er i seg selv tungt å ta avskjed med sine kjære. Nå må det skje bare med nær familie til stede. Ikke noe klemming, ingen fysiske kondolanser. Vi som er prester må være oppmerksomme på at sorg og savn er like sterkt til stede, selv om andre kompliserende faktorer lett kan overskygge en verdig og god avskjed. Men det skjer mye fint også. Mange setter pris på at kirka tar kontakt. Enten det er en prat på telefon, en sms, litt info på Facebook. Barnehagen legger ut flotte samlingsstunder. Felles for oss alle er at vi gjør en del ting vi ikke har gjort før.

Fravær av fellesskap.

I disse koronatider kjenner svært mange på fraværet av sosialt fellesskap. At vi ikke kan være sammen, bortsett fra alle som gjennom sitt arbeid hjelper mennesker, med alle nødvendige forholdsregler. Det være seg leger og helsepersonell på sykehus, de som har omsorg for psykisk syke, mennesker med funksjonsnedsettelse, rusavhengige, osv. Vi ser det så tydelig; vi trenger hverandre, i all vår forskjellighet. Vi er alle sårbare, og noen er mer utsatt enn andre. Per Arne Dal sier om sårbarheten at det går ikke an å leve uten den, men det går an å leve et langt liv uten å erkjenne sin sårbarhet (Sårbarhetens kraft, 2019). Nå utfordres mange på det. Derfor må vi å minne hverandre på å være obs på mennesker som trenger hjelp, og selv ta imot hjelp når vi trenger det. Vi er ikke aleine, selv om vi ikke er sammen.

Påske i kirka.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det blir ingen normal kirkepåske. Alle gudstjenester er avlyst. Mange av oss vil savne å synge kirkens kjente og kjære påskesalmer. Som felles handling i kirkerommet vil salmesangen forstumme som en følge av unntakstilstanden. En mulig erstatning er å finne fram til NRKs «Salmeboka minutt for minutt», med 60 timers korsang fra salmebokas 899 salmer. Der kan du finne salmer for hver dag i påskeuka. Og på www.bibel.no ligger bibeltekstene, med en kort refleksjon til hver enkelt dag. Det sendes også mye på nett. Lokalt i Arendal har vi lagt ut en kort andakt hver dag, med musikk og et visuelt møte med kirkerommet. Mange har satt pris på det. Det blir gudstjenester i påskeuka, men med tomme kirker. Det kjennes rart og ikke skulle forkynne påskas budskap fra kirkene våre. Påskebudskapet treffer oss på mange ulike måter. Det er noe med kontrastene mellom mørke – døden, og lyset – livet, som vi møter i det store påskedramaet. Palmesøndagens hyllest og hosianna rop, skjærtorsdagens avskjed, svik og ensomhet, langfredagens rop om korsfest, korsfest og så den jublende gleden påskedags morgen. Helt fra urkirkens tid har påskedagens proklamasjon av «Kristus er oppstanden», blitt ropt ut. Og menigheten har kommet med sitt tilsvar: – Ja, han er sannelig oppstanden.

Kilder til håp.

Selv om vi tenker og tror ulikt om kirkens påskebudskap, så kjenner vi alle på livets kontraster, mellom lys og mørke. Vi trenger kilder til håp. Kilder som gir oss evnen til å reise oss opp igjen etter at livet har stanset opp. Det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig med et klapp på skuldra og en hilsen om at «det går nok bra», når det slett ikke kjennes slik. Mange frykter for fremtiden. Hvordan skal det gå med meg? Med jobben? Med alle rundt oss? Med verden? Likevel, en liten oppmuntring kan gjøre en forskjell. Det tror jeg på.

Håpet om endring.

Påskens budskap er guddommelig, men også dypt menneskelig. For meg er begge deler viktig. Påskebudskapet lodder dypt. Den kristne tros grunnelementer; tro, håp og kjærlighet favner vidt. Det viktigste i denne påska, tenker jeg, er å forkynne håpet. Håpet om at det som nå skjer rundt oss, ikke varer, men en dag skal ta slutt. Selv om det kan ta tid. Fraværet av fellesskap skal være over. Det skal bli bra! Mørket som henger så tungt over oss, skal bli til lys. Lys og glede. Barna skal få være sammen med sine besteforeldre. De gamle skal få besøk av sine barn. Ungdommer skal igjen møtes til lek og fysisk nærvær. Alt det vi denne påska må kjenne på av fravær skal en dag ta slutt. Og så vil noe være annerledes. Jeg tror at både som enkelt personer og som nasjon vil vi tillate oss å kjenne på en større sårbarhet. At vi tilhører den samme moder jord, uansett hvor på kloden vi bor. Så lenge vi ikke kan møtes «face to face», betyr det mye at vi tar en telefon, sender en sms, husker på at det å være aleine i lengden kan bli ensomt. Det kan være det viktigste å gjøre denne påska. Så ikke nøl med å ta den telefonpraten med den eller de du tenker på.

Ha en fin påske!

Må din vei komme deg i møte, vinden alltid være bak din rygg, solens lys leke på ditt kinn regnet falle vennlig mot din jord. Og må Guds gode hånd verne om deg til vi møtes igjen.

(Keltisk velsignelse)

Sogneprest Rannveig Aas Olsbu i Barbu menighet.

Rannveig Aas Olsbu

Sogneprest Barbu

Artikkelen fortsetter under annonsen.