Agderposten

Meninger

– Godhet er som gourmetvarer eller fint undertøy: Vi sparer på det til rette anledning

– Godhet er som gourmetvarer eller fint undertøy: Vi sparer på det til rette anledning

LØRDAGSKRONIKK: Så inderlig trist og kjedelig det er, at vi forsøker å være så like.

«Gi meg hånden din, så skal jeg varme deg», sa hun. Så tok hun sykepleierens iskalde hender i sine, og la dem under dynen, på magen sin. Det var en på så mange måter lun julinatt. Hennes aller siste natt, før hennes aller siste dag. Og hun visste det.

Der, i sine siste timer, viste en vakker sjel uforbeholden omsorg til en annen omsorgsperson. Slik ufiltrert omtanke som vi alle ønsker å oppleve, og slik omsorg som vi i teorien også ønsker å gi.

Jeg lærte mye, i de julidagene rundt den natten. Jeg lærte mer om hvor lett det er å nå inn til hverandre, om vi bare våger å være oss selv. Så altfor ofte lar vi det bli med tanken, når vi har sjansen til å hjelpe, gi noen en støttende hånd eller bare noen gode, men så avgjørende ord. Små, inkluderende gester kan bety så inderlig mye, på en helt vanlig mandag.

Det er bare det at i hverdagen gjør vi ikke slikt. I hverdagen smiler vi altfor sjelden til en fremmed. I hverdagen våger vi bare å vise en liten flik av hvem vi er. For, i hverdagen bruker mange av oss så altfor mye energi på å forsøke å passe inn, moderere oss, oppføre oss slik vi tror det er forventet at vi gjør: Forutsigbart, og innenfor normene.

Så glemmer vi den viktige, vesentlige detaljen: At det er slik vi bidrar til å lage normene, sette standard. – Ved å være som alle de andre, i stedet for å være oss selv.

Vi lager oss en mal på hva som er innenfor, hva som er akseptert, hva andre forventer at vi sier, gjør og er. Så inderlig trist og kjedelig det er, at vi forsøker å være så like.

Kan vi snart ta tak, innse at livet er kort og sette i gang med det livet vi virkelig vil leve? Kan flere av oss være mer av den vi egentlig er, tro mer på det vi gjør, vise mer av det vi står for – uten å moderere oss selv? Mitt håp er at både min familie, mine venner og ikke minst jeg selv våger å vise mer av den hver og en av oss er. Stolte, og filterfrie.

Det lyder lett, i teorien. Men så våger vi ikke, likevel. Vi modererer oss hele gjengen, i stedet for å være så gode som vi egentlig er. For det er det vi snyter hverandre for, som oftest: En hel masse godhet går til spille, fordi vi sparer den til noe alvorlig skjer, til vi er nær ved å miste noen nære, til våre timer nesten er talte. D a først, våger vi. Når det nesten er for sent. Godhet er som gourmetvarer eller fint undertøy: Vi sparer på det til rette anledning.

Så går både gourmetmaten og vi (les: undertøyet) til spille, uten å bli verdsatt. For vi ventet på det rette øyeblikket, så altfor lenge. Slike øyeblikk skjer på film, eller når vi minst venter dem.

Vi våger så mye mer, når det skjer noe alvorlig. Når sykdom, terror, tap av noen som står oss nær – eller andre store utfordringer – rammer oss eller våre nærmeste. Da er det hjerter på Facebook, da viser vi nærhet, da kan vi komme med store ord og vise sårbarhet. Først da.

Må det virkelig være slik? Må mot, omsorg og takknemlighet vente til vi opplever at det er vår siste sjanse? Kan vi leve litt mer nå med en gang, mens vi lever i vår beste livsfase?

Den omsorgsfulle, eldre damen gjorde det hun alltid har gjort, da hun rakte ut en hånd i sine siste timer. Hun var en slik en, en av de få. En som gikk uredd gjennom livet. Hun våget å vise mot, også når hun visste at hun fikk stor motstand. Og hun våget å vise omsorg, være uselvisk, helt på ekte. Hver dag, fra første stund. Og helt til det siste.

Slik vil jeg leve, resten av mitt liv.

Vi leser side opp og side ned om hvordan vi skal leve livene våre. Hvordan bli lykkelig, hvordan velge rett, hvordan få til det vi drømmer om. Så enkelt, så vanskelig.

Jeg tror mange av oss er for kravstore til livet. Visst skal vi ha store drømmer, visst er det fint med ambisiøse mål. Men hva med hverdagen? Hva med livet underveis, mens vi lever det? Hvor blir det av de små drømmene våre?

Drømmen om å mestre de små tingene: En push up mer enn i går, på dagens treningsøkt. Et godt måltid på en tirsdag. Eller en nydelig, personlig samtale med en nær og kjær. En vakker soloppgang, når vi normalt sover. En ny og uventet venn, eller et fint møte med en gammel venn.

Drømmene våre svever der oppe. Plukk noen av dem ned, del dem opp i fine, mentale kakestykker. Nyt dem, litt og litt, i stedet for å vente på at det store skal skje.

Selv har jeg sølvtøy fra barnas dåp, fra min manns dåp, fra min dåp. Urørt, i skuffen. Det innså jeg først for et par dager siden. Nå tas det sølvtøyet endelig i bruk. Det finnes herved midt i kveldsmatens syltetøyskål, midt i hverdagen.

Sølvtøy og syltetøy. Slik hun som varmet hender og viste omsorg til det siste, alltid gjorde det. Hun brukte sølvtøyet i syltetøyskålen. Alltid. Hun, som var det mest jordnære mennesket jeg noensinne har møtt. Når livet brått nærmet seg slutten hadde hun ikke tid til tårer. Hun ville fortsette å nyte livet, nyte tiden, ta til seg av solskinn og sine kjære. Og varme andres hender, helt til siste slutt.

Hun ville rett og slett være den hun var. Ingen forestillinger, ingen store gester eller store ord. Hun hadde noe som var større: De små tingene, de nære relasjonene – og en helt unik evne til å nyte nuet. Og så hadde hun drømmene sine, også de små. «Ingen kan ta fra meg det jeg drømmer om», sa hun helt til sin aller siste dag.

Den skjønne damen ga meg mot

Dette året blir året hvor jeg dyrker de tre bokstavene MOT.

Jeg vil være modig, omsorgsfull og takknemlig. Dette er året hvor jeg endelig klarer å gi enda mer blaffen i hva andre synes, så lenge mine handlinger og ytringer gagner minst en, og ikke skader eller sårer noen.

Dette er noe av det jeg lærte av den omsorgsfulle damen som varmet sykepleierens hender, i sin siste natt. En lekse for livet, fra min mamma.

Cecilie Thunem-Saanum