LEDET BONDEOPPRØRET: Nils Dacke ledet det store bondeopprøret i Småland i 1542-1543. Statue i Virserum i Småland. Foto: Kjell-Olav Masdalen

Er agderbøndene like vrangvillige, halsstarrige og opprørske nå?

Presten og humanisten Peder Claussøn Friis anklaga bøndene på Agder for å være vrangvillige, halsstarrige og opprørske. Historiker og politiker Halvdan Koht skreiv følgende i sitt klassiske verk Norsk Bondereising: «Det var eit stridigt folkeslag på denne kanten». For nesten 50 år sia spurte statsviter, og tidligere rektor ved universitetet i Oslo, Frede Castberg meg om egdene fortsatt var like opprørske. Sia har spørsmålet forfulgt meg.

I de siste fire åra har jeg jobba med et forskningsprosjekt der hovedspørsmålet er: Var egdene et opprørsk folkeferd? For å svare på det har jeg gått gjennom nesten alt som finnes av relevant kildemateriale fra slutten av 1400-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Resultatet av forskningsprosjektet er presentert i boka Bondesamfunn og bondeopposisjon på Agder i overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig nytid ca. 1480 – 1615 (Cappelen Damm Akademisk, 2021). I denne korte artikkelen er det sjølsagt bare plass til ei kort skisse som kan antyde noen av svara på hovedspørsmålet.

SANKT OLAVS LOV: Bøndene kalte Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274 for Sankt Olavs lov, han som var Norges evige konge og en garantist for at loven fortsatt gjaldt. Her ser vi Sankt Olav på et kalkmaleri fra ca. 1400 i Skamstrup kirke på Sjælland.

I tida etter svartedauden blei neste 60 % av gårdsbruka i landet lagt øde. Folketallet sank omtrent tilsvarende. Det førte til at prisene på jord sank dramatisk og at inntektene av skatter, landskyld og avgifter falt sterkt. For bøndene var dette gunstig. For samfunnsklasser som baserte økonomisk og politisk makt på landskyldinntekter og andre skatter og avgifter, det vil si kongen, adelen og kirka, var det svært alvorlig. Bøndene kunne lettere mestre et kaldere klima og mindre tilgang på arbeidskraft, mens den norske statens sjølstendige maktbasis i vesentlig grad blei undergravd og adelen blei sterkt desimert og for en del assimilert opp i bondesamfunnet.

Bøndenes sjølforvaltingssystem (bondekommunalismen) blei styrka. De kunne i større grad råde seg sjøl. Samtidig blei det gamle rettsgrunnlaget samfunnsordninga var basert på, Magnus Lagabøtes Landslov fra 1274, gjennom sedvane i større grad tilpassa bondesamfunnets behov. Sammen med lavere skatter og avgifter etablerte dette en ny «normaltilstanden», som bøndene i ettertid henviste til (fra gammelt av, fra arilds tid) når de seinere blei stilt over for nye krav og høgere skatter og avgifter.

I løpet av 1500-tallet endra dette seg. Kongemakta blei sterkere og krevde stadig mer i form av skatter, avgifter og andre ytelser. Særlig etter Kristian IIIs statskupp i 1536, da det norske riksrådet blei avskaffa og Norge opphørte å eksistere som en sjølstendig stat, hadde kongemakta i realiteten full kontroll. Dessuten blei reformasjonen i 1537 innført i landet uten noen form for forberedelse. Den gamle norske kulturforma, som gjennom 500 år var blitt tett vevd sammen med den katolske trusforma, blei kasta på båten.

I løpet av andre halvdel av århundret, og særlig på 1600-tallet, blei det satt i verk hardhendte disiplineringstiltak ved hjelp av mosaisk lovgivning (øye for øye, tann for tann) og et strengere og straffende rettssystem som var fremmed for den bondekommunalistiske rettsforståelsen basert på balanse og erstatning. På 1500-tallet kan det knapt påvises eksekvering av dødsdommer på Agder, mens de florerte på 1600-tallet, samtidig som hekser blei brent på bålet.

Hvordan reagerte så bøndene på Agder på dette? For å kunne svare på det har det vært nødvendig å kategorisere motstanden. For Agder er det hensiktsmessig å dele motstanden inn i fire hovedkategorier: Latent motstand, manifest motstand, opprør og flukt. Det kunne naturligvis forekomme overgangsformer mellom disse kategoriene.

Latent motstand, også kalt hverdagsmotstand, var nesten allestedsnærværende. Den ytra seg i form av brudd på dommer, motstand mot samfunnsplikter, skatte- og avgiftsnekt, skyss- og arbeidsnekt, økonomiske lovbrudd og oppstanasighet mot øvrighetspersoner. Det vil si unndragelse, trenering, sabotasje og avvisning av samarbeid, for å bruke andre begrep. Den amerikanske statsviter og antropolog James C. Scott har pekt på «everyday forms of resistance» som erketypisk for bondesamfunn.

Den mest vanlige hverdagsmostanden på Agder var utvilsomt avgiftsnekt, som helst arte seg i form av tollsvik (smugling) og unndragelse av tiende til kirka, i mindre grad skatteunndragelse. Typisk for denne motstandsforma er at den var defensiv og helst foregikk i det skjulte. Bare når den blei avdekka nedfelte den seg i kildene. Høgst sannsynlig var hverdagsmotstanden langt mer omfattende enn det kildene kan fortelle om. Trulig var det denne motstandsforma bøndene tjente mest på – særlig smugling av trelast.

HUNEHÆREN: Setesdølene tok klubba på nakken for å slå i hjel fogder og andre plageånder. Foto: Olav Bjørgum

Den manifeste motstanden var lovlig, aktiv og mer målretta. Den tok sikte på å løse konflikter ved hjelp av klageferder og supplikker til kongen og anna høg øvrighet, ved å bringe saker inn for rettsapparatet og ved at det blei oppretta undersøkelseskommisjoner. Særlig i andre halvdel av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet har en mange eksempler på at bøndene på Agder brukt den manifeste motstandsforma for å oppnå lettelser i påbud og forbud som var knytta til trelasthandelen. Men bønneskriva til kongen omfatta også klager på hvordan lensherrene, ikke minst Erik Munk, for fram på Agder. Her brukte bøndene iblant også rettsapparatet. Kongen hadde behov for å kontrollere ombudsmennene sine, så tidvis kunne kongens og bøndenes interesser falle sammen og bøndene nå fram med klagesakene sine. I løpet av 1600-tallet blei supplikkinstituttet legalisert og en del av styringsapparatet.

Væpna opprør tok sikte på å omstøte de rådende maktforhold. Denne motstandsforma forekom (nesten) ikke på Agder. Setesdølenes drap på fogden i Nedenes i 1540/41, og målsettinga om å «reise menig man och gaa al werden offuer», kan tolkes som de hadde til hensikt å gjøre revolusjon. Men det var helst et frustrasjonsutbrudd knytta til nye tyngsler og innføringa av reformasjonen, kanskje tilskynda av opprøret i Telemark året før.

Atskillig nærmere kategorien opprør kommer vi da bøndene i Setesdal plent nekta å stille opp med bondesoldater og knektepenger under Kalmarkrigen 1611 – 1613. Bondesoldater fra Vest-Agder deserterte fra feltleirene på svenskegrensa. Denne motstandsforma kalles flukt, det vil si at folk unndro seg øvrighetas autoritet og rett til maktutøvelse. Konsekvensene kunne ha blitt svært alvorlige om bøndene ikke hadde gjort avbikt. I Setesdal måtte bøndene bøte 8000 riksdaler, tilsvarende verdien av 3000 kyr. Alternativet hadde vært fredlaushet.

FANDEN OG FUTEN: Bøndene smugla trelast og snøt på skatter og avgift og så gjerne at fanden tok futen. Foto: Teodor Kittelsen

Samla kan en si at bøndene på Agder aldri gikk så langt at de gikk til direkte opprør mot statsmakta. De var for kloke til det. De forsto at de ville tape i en direkte konfrontasjon med kongemakta og søkte derfor mer sofistikerte motstandsformer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvordan har samtid og ettertid forsøkt å forklare bondeopposisjonen på 1500-tallet? Kristian III uttrykte i 1537 at han heller ville ha et øde land enn et ulydig folk. Omkring 1600 anklaga presten og humanisten Peder Claussøn Friis bøndene for å være vrangvillige og opprørske. Derfor måtte de tuktes og disiplineres for å bli kongens lydige undersåtter.

Bildet av den stivnakka og opprørske bonden som opponerte mot danskestyret passa godt som modell og ideal for 1800-tallets nasjonsbyggere. Det var bøndene som bar Norges odel og arv gjennom Ibsens firehundreårsnatt. Seinere blei bondeopposisjonen sett på som en del av den marxistiske klassekampen.

I dag meiner nok de fleste historikere at bondeopposisjon var en reaksjon mot den sterke kongemaktas økende behov for å kontrollere bøndene og stadig hente større ressurser ut av bondesamfunna. For egdene sjøl var opposisjonen helst et redskap for å bevare det samfunnet de var vant til fra gammelt av. Motstanden var i stor grad basert på Landsloven og sedvaneretten. Så bøndene på Agder var ikke spesielt opprørske, opposisjonen var først og fremst legalistisk og hensiktsmessig – om enn ikke alltid.

Faktaboks og forskningsprosjektet

Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Aust-Agder museum og arkiv og artikkelforfatteren Kjell-Olav Masdalen.

Professor emeritus ved UiO, Øystein Rian, har fungert som mentor underveis i arbeidet. Resultatet av prosjektet er boka Bondesamfunn og bondeopposisjon på Agder i overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig nytid ca. 1480–1615. Boka ble i all hovedsak skrevet mens Kjell-Olav var seniorforsker på Kuben.

Kjell-Olav Masdalen: N/A Foto: Ukjent