Arendal bibliotek: N/A Foto: Eline Storsæter

En skal ikke grave dypt i Agderposten for å finne rasende leserinnlegg mot det dyre biblioteket i 1998. Hvor mange angrer nå?

En annen side av glassheisen.

I løpet av mine år i Arendal har det stormet rundt mange prosjekter og investeringer. Trenger vi egentlig ditt? Har vi råd til datt? Og hva med skoler og syke og eldre, og burde vi ikke brukt pengene helt annerledes? Nå stormer det igjen, denne gangen rundt en viss glassheis, og kritikken er, for å si det mildt, ganske massiv. Og nei, budsjettoverskridelser er aldri bra. Likevel er det noe jeg får lyst til å trekke fram.

Da jeg flyttet hit med mann og to små barn i 1997, var mye annerledes enn nå. Biblioteket var et trangt kott, noe kulturhus fantes ikke, Barbu bukt var en asfaltørken, og skulle vi gå en tur i Pollen med de to små barna våre, måtte vi holde godt tak i dem, for trafikken dundret forbi et par meter fra bryggekanten. Og selv om vi trivdes i den nye hjembyen vår, var det en del vi kunne ønsket annerledes.

Siden da har det skjedd mange forandringer i mitt Arendalsliv. Dette er det jeg kan komme på:

I 1998 kom det nye biblioteket, der jeg låner bøker, deltar på kulturarrangementer eller bare sitter og leser.

I 1998 ble veien lagt utenom Pollen, og det ble mulig å slippe taket i barna på tur og til og med høre hva de sa.

I 2005 kom kulturhuset, der jeg har hatt gleden av å delta i eller se massevis av forestillinger.

I 2005 kom Arendal kunstisbane, der jeg har prøvd ut klappskøytene mine og heiet på Grødum & co.

I 2012 kom Sør Amfi, der jeg spiller tennis på baner i toppklasse (ikke dermed sagt at jeg er i toppklasse!). Og noen går på håndballkamp i nabohallen, hører jeg.

I 2012 kom Vitensenteret, der jeg har prøvd meg på naturvitenskapelige leker.

I 2012 kom en nyoppusset Kanalplass med uteamfi og scene, der jeg har hørt konserter og debatter og annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I 2015 kom Kuben, der jeg har sett spennende utstillinger og deltatt på arrangementer.

I 2016 kom utendørsbassenget i Arendal gjestehavn, der jeg kan gå innom og bade når det er litt for kaldt i sjøen.

I 2017 kom Barbu park, der jeg kan gå innom på vei fra byen, sitte på benker, prate med folk og til og med har vært på partilederdebatt.

I 2018 kom for en kort stund en spennende malt kanal gjennom sentrum, der jeg kunne glede meg over fisk og maneter og fantasere om ordentlige kanaler.

I 2020 kommer det nye kulturbygget, der jeg kan drive med kulturaktiviteter sammen med unge og andre halvgamlinger.

Og ett eller annet år begynte det å komme en fantastisk blomsterprakt i sentrum, som jeg hver sommer går rundt og gleder meg over.

Nå er jo ikke alt dette betalt med offentlige midler, men mye av det er. En skal nok ikke grave så dypt i Agderpostens arkiv for å finne rasende leserinnlegg mot det nye og altfor dyre biblioteket i 1998. Men hvor mange er det som nå går rundt og sier «Fillern at vi bygde bibliotek den gangen, altså!»?

Poenget mitt er at alt dette har gjort livet mitt i Arendal bedre. Det har gjort meg friskere og gladere og hjulpet meg til å ha hobbyer og et sosialt liv. Og det må da i rettferdighetens navn bety noe?

Nå er jeg snart så gammel at jeg er en av dem som skyves fram hver gang det skal argumenteres mot nye investeringer. Og jo, hvis den tid kommer, vil jeg gjerne ha en sykehjemsplass. Men til da tror jeg det vil være godt for min fysiske og psykiske helse å for eksempel gå en tur i Barbu park, ta en dypp i bassenget og en sving på skøytebanen og kanskje til og med prøve en tur med glassheisen.

Bjørg Øygarden

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Bjørg Øygarden. Foto: Privat