Trefoldighetskirken i Arendal.

Drive-in-messe og drop-in-dåp

Da jeg skrev min forrige kronikk til Agderposten, hadde vi akkurat stengt ned samfunn og kirke. «Covid-19 har kommet mellom oss, og vi har fått beskjed om å holde distanse,» skrev jeg da. Som et uhåndgripelig hinder har viruset holdt oss fra hverandre og borte fra steder vi gjerne skulle vært.

Endelig er vi der at vi kan åpne igjen! Gode smittevernregler og retningslinjer tillater oss å finne sammen på ny, om enn i mindre grupper og med noe avstand. Så også i kirken; i morgen åpnes det for gudstjenestefeiring i hele Agder og Telemark bispedømme.

Det har vært intenst og sterkt å leve midt i alt som har skjedd med oss gjennom disse ukene, ikke minst i den institusjonen jeg selv tilhører. På kort tid har vi blitt vant til andaktssnutter på nett og drive-in gudstjenester på parkeringsplassen. Jeg ser det som tegn på at fellesskapets krefter er sterke og finner nye veier der noen er stengt!

Jeg tenker også at dette er covid-19s hardeste slag mot oss, at vi hindres i det som er fundamentalt for oss. Å vise kjærlighet. Å gå på arbeid. Å tjene til livets opphold. Å motta andres omsorg. Derfor drive-in messe. Derfor også drop-in dåp!

Det var Agderposten som på lederplass den 25.01.2020 tok opp tråden om drop-in dåp etter at vi både her i Arendal og flere andre steder har gitt tilbud om at man kan komme innom kirken utenom vanlig gudstjenestetid for å bli døpt. Det sprang ut av et ønske om å åpne opp for alle som har tenkt at de skulle ha døpt barnet sitt, eller at de selv skulle vært døpt, men ikke funnet en god anledning.

«Ved å tilby dåpshandlingen med samme markedsføringsstrategi som en hvilken som helst frisørsalong er vi redd kirken undergraver sin relevans, snarere enn å øke den,» skrev leder, og videre: «Hvis ikke kirken sender ut budskapet om at dåpen er ment å være en høytidelig handling basert på refleksjon og et genuint ønske om å tilhøre kirkesamfunnet, hvem skal da gjøre det?»

Jeg er glad for spørsmålet og må også si at det er betimelig å problematisere begrepet «drop-in.» Jeg er enig i at det kan gi feil assosiasjon til den betydningen dåpen har. For ikke å si varigheten – det holder å bli døpt én gang. Man stikker ikke innom og får seg en dåp, slik man dropper inn og får seg en klipp. Men mitt inntrykk er at gruppen som søker drop-in er svært bevisste på at de faktisk ønsker dåp. Det handler ikke om et innfall der og da, det handler heller om at ulike typer hindringer har gjort at det aldri ble noe av. Jeg tror også at det er en gruppe som ved dette tilbudet føler seg sett av kirken, og det virker ikke som den enkle rammen er til hinder verken for den religiøse opplevelsen eller opplevelsen av høytidelighet.

Det er likevel mulig at vi bør finne bedre begrep. For det vi ønsker med en slik dåpsmulighet, er jo ikke å ta noe bort fra dåpen! Vi ønsker derimot å forsikre oss om at det ikke er praktiske forhold eller ytre ting som hindrer folk i å komme til dåp.

«Er det noe til hinder?» Spørsmålet tilhører en etiopisk hoffmann som apostelen Filip møtte ute på en øde strekning mellom Jerusalem og Gaza. Apostlenes gjerninger forteller at Fillip forklarte betydningen av et skriftord og «forkynte evangeliet om Jesus for ham» (Apg. 8,35). Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Her er vann. Er det noe til hinder for at jeg blir døpt?» Midt i ødemarken bød det seg plutselig en anledning. Jeg tror vi kanskje har å gjøre med den aller første drop-in dåp.

Er det noe til hinder? Ja, så absolutt! «Dåpen er ment å være en høytidelig handling basert på refleksjon,» sier lederen. Men høytidelighet er ikke noe sakrament. Snarere kan det være et høyt hinder for mange, at det oppleves for høytidelig å være kirken – høytidelig i betydning stivt, oppdresset og pompøst, vel å merke. Det betyr ikke at ikke også dette har sin plass; det er flott at dåpsdagen er så viktig for folk at man ønsker å markere den som en festdag i livet. Men dette handler om ytre rammer, og må ikke forveksles med det som er dåpens sak og mening.

Les også
Kirkene åpner igjen

Og det kan også være en barriere for å delta. Man skal gå opp midtgangen, med alles øyne på seg. Andre skal se hvordan du har kledd deg for anledningen. – Og hvem som går sammen med deg. For ikke å snakke om forventninger om dåpsselskap og oppdekning. Økonomi er et av de hinder ikke skal ligge i veien for dåp!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«For kirken burde det være viktigere å få de riktige «kundene», snarere enn å få flest mulig «kunder», sier lederen. Jeg tenker ikke slik. For egen del må jeg si at de aller mest høytidelige øyeblikk i kirken har vært møtet med den som kom uten. Uten bunad. Uten en venn. Med bare seg selv.

Dåpen er ikke en «høytidelig handling basert på refleksjon.» Barnedåpen er jo nettopp tegnet på det: Det er ikke barnets tro – det kan jo ennå ikke reflektere særlig mye – og heller ikke foreldrenes tro som er grunnlag for dåpen. Det betyr ikke at troen eller refleksjonen ikke har relevans. Refleksjonen og tro er jo det som gir mulighet for at dåpen blir en bevisst hendelse i den enkeltes liv. Men i den lutherske tradisjon trenger man bare to ting for å døpe: Man trenger Gudsord og vann. Eventuelt radiatorvann.

Les også
Det er kirken vi snakker om, ikke en frisørsalong

Jeg husker fra en diskusjon med min far, som også er prest, en gang i ungdommen. Det gjaldt betydningen av dåpen; jeg husker ikke lenger mitt eget argument, men jeg husker svært godt at han sa: «Hadde vi strandet på en øde vei, og det var fare på ferde og du var liten og ennå ikke døpt, da hadde jeg tappet vann av radiatoren og døpt deg.» Så viktig var det. Jeg tror det ville vært et høytidelig øyeblikk.

Er det noe til hinder? Det skulle det ikke være! Kirkens terskel skal være lav, ikke høy. Våre ord skal snakke sant og ærlig og rett, ikke oppstyltret høytidelig. Kirkegang skal ikke ha noe med kleskode å gjøre, heller ikke legning eller etnisk tilhørighet, eller noe annet som vil skille oss fra hverandre. Dersom kirken skal være et sted som rommer alles liv, må vi jobbe med hindre. I forsøket på å formidle dette kom vi opp med «drop-in» dåp. Muligens er begrepet så knyttet opp mot salg og marked at også det er blitt til hinder for at noen velger dåp.

Les også
Uvanlig påskemorgen like ved historisk karantene-plass: – Veldig spesielt

Agderpostens leder er betenkt på at kirken møter fallende dåpsoppslutning med «lavterskeltilbud». Jeg takker for introduksjonen av begrepet! For er det noe som virkelig er et lavterskeltilbud, så er det dåpen. Vi må sørge for at de tegn vi ser til fallende oppslutning i hvert fall ikke handler om konvensjoner og praktiske forhold. «Lavterskeldåp» kan absolutt være et brukbart ord.

Og det er et begrep å ta med seg inn i mange andre sammenhenger! For over en lav terskel oppstår nye fellesskap. Over en lav terskel kan de aller største møter skje! Over en lav terskel hører alle med.

Prost: Jorunn Raddum Foto: Privat