Agderposten

Meninger

Debatt: Vindbaronene vil bli avslørt som de klimaprofitørene de er

Debatt: Vindbaronene vil bli avslørt som de klimaprofitørene de er

Vindkraft på land og rasering av urørt natur er i ferd med å bli et sentralt tema i høstens valgkamp. Det er bra, fordi det vil avsløre vindbaronene som de klimaprofitørene de er!

Statssekretær Liv Lønnum (Frp) har gjort det klart at OED ikke vil la Stortinget behandle «Nasjonal ramme for vindkraft». I 1909 var det nettopp Stortinget som gjennom konsesjonslovene tok kontrollen over energipolitikken her i landet. Den gangen var vannkraften tema. Så hva har skjedd i de 110 årene som er gått? Dessverre er den nyere energihistorien et beklagelig eksempel på at sentrale samfunnsverdier blir unndratt politisk kontroll, og i stadig økende grad styres av en allianse mellom embetsverk/byråkrati og kommersielle interesser.

Vannkraften ga «lys i husan», og ble samtidig utviklet til et konkurransefortrinn for norsk industri, spesielt etter andre verdenskrig. Nå avvikles konkurransefordelen. Hvorfor skjer det, hvem vil dette, og hva blir konsekvensene?

Det tok akkurat 100 år fra det første vannkraftverket i Norge ble bygd (Laugestol Brug i Skien 1885), til vi fikk forslaget om en egen energilov i 1985. I de hundre årene ble vannkraften grunnlaget for utviklingen av det norske industrisamfunnet og det moderne Norge. Framsynte politikere, med venstremannen Gunnar Knudsen i spissen, sikret det offentlige eierskapet til vannkraften gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten. Men konkurransefordelen fra vannkraften er nå på vei til å bli skuslet bort. Ansvaret for dette ligger på alle regjeringer fra og med regjeringen Jan P. Syse (1989/90).

Elektrisiteten ble fram til 1990 sett på som vår fjerde infrastruktur, i tillegg til vei, vann og avløp. Prinsippet var at vannkraften skulle bygges ut i takt med økende behov, og til lavest mulige pris. Dette var ingeniørenes periode i ledelsen av kraftverkene i Norge. Etter at energiloven så ble vedtatt, i 1990, ble ingeniørene nokså raskt utmanøvrert av økonomene, fordi det nye mantraet for kraftbransjen ble dette: Tjen mest mulig penger! Årsaken til at dette skjedde var enkel. Syse-regjeringen som kom da Gro tapte valget i 1989, skrotet den proposisjonen til energilov som lå klar. I den var det lagt opp til at et konglomerat av kraftselskaper skulle samles i tjue fylkeskommunale kraftverk, offentlig eid. Dette ble det ikke noe av.

Bakgrunnen var liberaliseringsbølgen som hadde nådd Norge på 1980-tallet, ikke minst fremmet her i landet av Willoch-regjeringen 1981–86. Etter at energiloven kom i 1990 skulle strøm ikke lenger ses på som infrastruktur, men som et hvilket som helst kommersielt produkt, på linje med pizza, poteter, biler og sydenturer. Dette har alle regjeringer siden dessverre akseptert.

I 1993 kom et annet og mindre påaktet veiskille i norske energipolitikk. Det var da den tredje sjøkabelen til Danmark ble tatt i bruk. Med den kabelen kom vi opp i en utvekslingskapasitet mot utlandet som ga oss full forsyningssikkerhet, også i tørrår, og samtidig mulighet til å eksportere alt tenkelig kraftoverskudd i våte år.

Utenlandsforbindelser utjevner variasjonene i nedbør, og den første kraftlinjen til Sverige kom i 1960. Det er interessant at Finn Lied, trolig vår viktigste industripolitiker, var imot å bygge slike forbindelser. Han sa dette: «Vi eksporterer kraft, og importerer høyere priser.»

Fordelen med utenlandsforbindelser er at vi ikke trenger å «overinvestere» i vannkraftkapasitet for å sikre oss i tørrår, og at vi kan eksportere overskudd i våte år. Ulempen med utenlandsforbindelser, som Finn Lied så riktig så, er at de importerer utlandenes høyere strømpriser. Derfor er det viktig at kapasiteten mot utlandet begrenses til det høyst nødvendige.

Den optimale kapasiteten nådde vi altså i 1993. Dessverre har alle regjeringer etter 1993 likevel fortsatt å bygge nye utenlandsforbindelser. Dette har skjedd etter kontinuerlig påtrykk fra kraftbransjen, og med Statnett som villig bygger av bransjens ønskede prosjekter. Konsekvensen er unødig høye strømpriser til husholdningene, samtidig som næringslivet har fått svekket konkurransekraft mot utlandet. Spesielt kan de høye strømprisene komme til å bety slutten for den energiforedlende industrien her i landet. Det vil i så fall være svært negativt for klimasaken,- norsk metallindustri produserer metall med ned til 1/8 av CO2-utslippet sammenlignet med produksjon basert på fossil energi.

I dag ser vi så at de høyere strømprisene utenlandsforbindelsene gir, har åpnet for den voldsomme satsingen på vindkraft på land.

At kraftbransjen vil ha stadig flere utenlandskabler er lett å forstå, prisvirkningen tatt i betraktning. Bransjen har drevet et ekstremt effektivt lobbyarbeid, og to nye kabler er under bygging/prosjektering. De skal gå til Tyskland og England, og vil øke kapasiteten ut av landet med ca 45 %. For tiden er både vannkraftbransjen og vindkraftbransjen svært opptatt av at kabelprosjektet NorthConnect også skal få konsesjon. Saksbehandlingen i NVE er åpenbart ferdig, men statsråd Freiberg har utsatt saken til etter valget. Det forteller nok sitt om hva konklusjonen ligger an til å bli. At bransjeorganisasjonene vil ha kontakt med det britiske markedet er ikke rart, dette markedet har historisk hatt de høyeste strømprisene i Europa. Med NorthConnect vil de nye kablene øke kapasiteten ut/inn av landet med ca 70 %.

De nye kablene koster 15–18 milliarder kroner pr. stk. Hvordan skal de finansieres? Det blir ikke mer strøm å eksportere av å bygge flere kabler, og eksportkapasitet har vi mer enn nok av fra før. Svaret er flaskehalsinntekter. Det er inntekter som kabeleieren, Statnett, kan hente inn gjennom å handle toveis i kablene. Strømprisene i EU varierer kontinuerlig, og er gjennomgående lavest om natten. Fordi vi kan styre vannkraften, kan Statnett importere om natten og eksportere om dagen. Dette finansierer kablene, men noe overskudd å snakke om av denne handelen blir det ikke. Det er da heller ikke det viktigste for kraftselskapene. Deres interesse ligger i at stadig nye kabler driver strømprisen videre opp i Norge. Og det er her i landet kraftselskapene selger strømmen de produserer.

Kraftselskapene vil helst ikke ha oppmerksomhet om at hensikten med nye kabler primært er å drive strømprisene opp her i landet. Derfor prøver de å gi kablene er «klimastempel» ved å hevde at vi med flere kabler kan bli «Europas batteri». Med det menes at vi kan «balansere» varierende vind- og solkraft i EU med vår regulerbare vannkraft. Dette er i teorien riktig, men i praksis har det nesten ingen betydning. Til det er vår mulighet for å være «batteri for Europa» for liten. Så liten faktisk at tidligere direktør i NVE, Per Sanderud, allerede høsten 2015 sa dette: «- – vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg for en stund siden».

Gjennom såkalte «grønne» sertifikater må alle husholdningene helt fram til 2035 bidra med flere titalls milliarder kroner til subsidiering av vindkraft. Sammen med stigende strømpriser fra kablene og redusert produksjonskost fra stadig høyere turbiner, nå opp mot 250 meter høye, har subsidiene gjort vindkraft til god butikk for «vindbaronene». Dette er entreprenører som utvikler prosjekter, og som så selger dem til utenlandske interesser, gjerne før de er realisert. Til nå er i snitt 90 % av vindkraftverkene solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg på strømprisen. Det er interessant at NVE har lagt ned forbud mot at strømleverandørene kan fortsette å spesifisere på din og min strømregning hva vi bidrar med i subsidier.

Vi har ikke bruk for vindkraft her i landet. Vi har fra før et betydelig overskudd av vannkraft, og har de siste 10 år eksportert i snitt ca 10 TWh pr. år. Vi kan fullelektrifisere Norge gjennom oppgradering av vannkraftverk og energieffektivisering.

Stadig flere ser at satsingen på vindkraft på land i Norge utelukkende er økonomisk motivert. Nå blir det også stadig klarere for folk flest at vindkraft på land medfører enorme skader i inngrepsfri natur. Også vindkraftbransjen prøver derfor å gi vindkraft på land i Norge et positivt «klimastempel». Fordi vi har kraftoverskudd fra før, fører all ny vindkraft til økt krafteksport. Denne økte eksporten hevder så bransjen gir tilsvarende reduksjon i produksjon av fossil energi i EU. Men dette har ingen klart å dokumentere, heller ikke NVE!

Ellen Hambro, direktør i Miljødirektoratet, fikk spørsmål om hvorvidt økt eksport av fornybar energi fra Norge vil gi reduserte CO2-utslipp i utlandet. Svaret var dette, via Hambros rådgiver: «Spørsmålet ditt kan ikke besvares enkelt og meg bekjent har ingen i eller utenfor Norge gjort grundige vurderinger av problemstillingene du reiser.» Professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft, har omtalt klimaeffekten av økt krafteksport som «neglisjerbar». Ifølge Skonhoft nøytraliseres også økt eksport klimamessig fordi vi er tilknyttet EUs klimakvotesystem ETS.

Se dette bildet i full størrelse
 -

I sum er vindkraft på land i Norge et energipolitisk feilgrep. Vi trenger ikke kraften, og vindturbiner gir enorme skader i urørt natur. De som tjener på dette er vindkraftentreprenører som blir rike på å utvikle vindkraftverk. Tjene på dette gjør også utenlandske kapitalinteresser, som melker utbyttet av at norske husholdninger må betale milliarder i subsidier helt fram til 2035.

Første oktober er det høringsfrist for NVEs «Nasjonal ramme for vindkraft». Kanskje blir det ingen «ramme» i det hele tatt? Det folkelige opprøret mot vindkraft på land har nå nådd valgkampen, og Erna Solberg har åpnet for å skrote hele rammen!

Forhåpentligvis vil politikerne våre etter hvert også se at «roten til ondet» er utenlandskabler som vi så absolutt ikke trenger flere av.

Hogne Hongset, energiinteressert

(Hongset har vært 20 år i oljebransjen, og var i 10 år spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi. Han er nå aktiv i flere naturvernorganisasjoner. Han har skrevet to spenningsromaner med handling fra kraftbransjen, «MAFIELA» (2016) og «VINDBARONER» (2019).)