FAMILIER: Antall barn per kvinne i Norge synker, og dermed skjerpes kommunenes kamp om barnefamiliene. (Illustrasjonsfoto) Foto: Frank May

Bør Kommune-Norge konkurrere om barnefamiliene?

LØRDAGSKRONIKKEN: På slutten av 90-tallet hadde Ulsteinvik kommune kampanjen «Sunnmøring kom heim!» De som flyttet til hjembygda, fikk gratis hustomt og dobbeltseng av kommunen. Artikkelforfatteren advarer mot den type konkurranse og peker på en annen løsning.

Tallet på barnefødsler er på vei nedover i Norge. I 2019 ble det født i gjennomsnitt 1,53 barn per kvinne i Norge, mens den såkalte reproduksjonsraten, antallet barn som må fødes per kvinne for å opprettholde et konstant folketall, ligger på 2.1. Der har vi ikke vært siden begynnelsen av 70-tallet. Når befolkningen likevel øker, skyldes det netto innvandring og økende levealder.

Nedgangen skyldes i hovedsak at mange kvinner i 20-årene utsetter den første barnefødselen til de er over 30 og deretter stopper ved to barn. Denne trenden er forankret i sterke sosiale og kulturelle føringer. For det første tar stadig flere kvinner høyere utdanning og ønsker å være vel forankret i en karriere før de føder det første barnet. Fallet i fruktbarheten er imidlertid overraskende likt i ulike grupper av kvinner, og relativt uavhengig av utdanningsnivå.

Det sterkeste moralske idealet som i dag formidles av media og marked er imidlertid et frihetsideal som setter individets selvrealisering høyere enn alt annet. Stadig flere, både kvinner og menn, prøver å realisere seg selv i toppen av Maslows behovspyramide.

Det er langt mer fristende for dem å nyte singellivet i byene enn å være husmor eller håndverker på landsbygda. Familieliv oppfattes som et kjedelig A4 liv, og foreldrerollen som en krevende 24/7 jobb som varer minst 18 år per barn. I alle disse «prosjekt-meg-selv» livene blir det få barn – og sannsynligvis enda færre i fremtiden.

Den nyeste trenden er imidlertid at flere og flere unge mennesker avstår fra å få barn av hensyn til klimaet. Argumentet er at det mest effektive man kan gjøre for å redde kloden, er å unnlate å få barn. Om dette er et vikarierende argument for å unnskylde nytelsessyke (hedonisme) og uhemmet selvrealisering, er det p.t. ikke mulig å vite.

Dersom trenden med synkende eller lave antall barnefødsler fortsetter, vil innbyggertallet i Norge etter hvert gå tilbake. Fremdeles har vi et fødselsoverskudd, dvs. at det hvert år blir født flere enn det dør, men dette er nå nede i ca. 14.000 per år og synkende. Store europeiske land som Tyskland, Italia, Spania og Polen hadde i 2019 et fødselsunderskudd, og i Italia sank befolkningen med over 200 000. Befolkningen synker også i nesten alle landene i Øst-Europa som siden utvidelsen av EU i 2004 har forsynt Norge og Vest-Europa med arbeidskraft og nye innbyggere.

Befolkningen eldes imidlertid ikke bare i Europa. Gruppen over 60 år er den raskest voksende befolkningsgruppen i verden som helhet. Fertiliteten er på vei ned i alle verdensdeler. Mer enn 70 land har i dag en fødselsrate under 2,1 per kvinne (professor Øverbye, Oslo Met).

Konklusjonen må bli at vi på sikt må regne med at folketallet i landet går tilbake og at befolkningen blir eldre. Det vil bli liten eller ingen hjelp fra innvandring. Første halvår i 2019 var det vekst i folketallet i 208 kommuner i landet og reduksjon i 201. Utkantkommunene og kommuner i Nord-Norge var overrepresentert blant kommunene med tilbakegang i befolkningen.

I Arendal sank befolkningen fra 2019 til 2020 i aldersgruppene 0-49 år med 209 personer. Veksten kom i aldersgruppene 50-89 år slik at det ble en total vekst i folketallet på 214 personer.

Kommune-Norge har for lengst oppfattet situasjonen og stadig flere kommuner melder seg på i konkurransen om småbarnsfamiliene. For eksempel kjørte Ulsteinvik kommune på slutten av 90-tallet en kampanje for å få unge folk fra stedet til å flytte tilbake: «Sunnmøring kom heim!» De som vendte hjem, fikk gratis hustomt og dobbeltseng av kommunen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På rådhuset i Arendal hører man stadig at «vi må legge bedre til rette for å tiltrekke oss småbarnsfamiliene». Det innebærer boligbygging og en høy standard på barnehager, skoler, idrettsanlegg, helsevesen og kulturtilbud. Selvsagt medfører dette også betydelige kostnader. Spørsmålet blir hvor lenge vi har råd til å delta i en slik konkurranse, som vil bli dyrere og delta i, dess færre småbarnsfamilier det blir. Den vil over tid skape stadig flere tapere og stadig færre vinnere.

KRONIKKFORFATTER: Thore Kristian Karlsen, her fotografert på Hove.

Ifølge Distriktssenteret fungerer ikke denne typen kampanjer og lokkemidler uten at det finnes tilstrekkelig med arbeidsplasser i kommunen. Det viser på den ene siden forskjellen i befolkningsutvikling mellom Arendal og Grimstad. På den andre siden klarer heller ikke rike kraftkommuner som Bykle, som ifølge Unicef bruker flest penger på barn og unge, å lokke mange småbarnsfamilier. Beliggenheten er feil, og de attraktive arbeidsplassene mangler.

I den situasjonen vi befinner oss i, har vi ikke noe annet valg enn å forsone oss med utviklingen og lage en strategi for hvordan velferdsstaten skal tilpasses en aldrende og krympende befolkning.

Vi kan også prøve å bekjempe utviklingen, men det krever at vi tar et oppgjør med dagens selvrealiseringsideal. Og det er et hundreårsprosjekt.

Thore K. Karlsen