GIR HÅP: Soloppganger og solnedganger gir også håp og tid til refleksjon for mange, mener dagens kronikør. Foto: Stein Larsen Foto: diverse

Gjør mer av det du tror på i 2020

«Så, hva er den største feilen dere har gjort mot barna deres?»

Nytt år, nytt håp for mange. Vi møter hverdagen med ny giv, og ivrer etter å fargelegge våre blanke ark. Men, kanskje skal ikke alle arkene være helt blanke.

Det kan være lurt å ta med noen ark fra fjoråret også. Hva lærte vi i året som gikk, hva kan vi bygge videre på? Noen tankevekkende ord fra en fremmed har blitt med meg inn i det nye året – i håp om at de kan hjelpe meg med å gjøre kloke valg.

Kanskje kan min opplevelse fra en tirsdagskveld i september være nyttig for flere?

Jeg satt og jobbet i en hotellobby i Oslo, da jeg fanget opp bruddstykker av samtalen på nabobordet. Det var fire britiske par som satt der. Diskusjonen gikk livlig over stearinlysene, mens de nippet til te og portvin. De var godt voksne pensjonister, milde i de modne ansiktene sine og elegant kledd på britisk vis.

Ordene som falt har svevet i tankene mine som en motiverende varmluftballong helt siden jeg hørte dem.

«Så, hva er den største feilen dere har gjort mot barna deres . . .?» spurte hun. Det ble helt stille rundt bordet som hittil har sydet av latter og liv. Ordene hang i luften. Så legger hun til, i stillheten: «. . .jeg mener, når vi nå kan se oss tilbake . . .? Ettertenksomme, lune ansikter fortsatte lavmælt å utveksle sin livserfaring, mens jeg fikk noe å tenke på.

For, det spørsmålet må være et av de største, viktigste spørsmålene jeg har hørt. Å få sitte tett på, og likevel langt borte, fra dem som har gått veien før oss – og se hvordan de reagerte? Det var sterkt, og det var så inderlig bevisstgjørende.

Der rundt bordet satt livserfaring. Der satt det noen elegante, skjønne mennesker som helt sikkert har gjort sitt aller beste for sine håpefulle. Likevel har de garantert gjort noen store feil mot mennesker som står dem nær. Feil gjort, til og med i beste mening.

Vi feiler i våre relasjoner, alle sammen. Ofte vet vi ikke om det før etterpå – og noen feiltrinn forblir feiltrinn, uten at vi noen gang får vite om det.

Hun ga meg en fordel, damen på nabobordet: Hun plantet en bevissthet hos meg som jeg har hatt med meg hele høsten. Hun minnet meg på at jeg en dag skal se meg tilbake. Når den dagen kommer vil jeg være stolt, mens jeg innser hvilke feil jeg har gjort mot mine nære og kjære.

Glem feilfri – det går ikke. Men bevisstheten er gull verd: Hvilken feil vil jeg unngå å gjøre?

Hva håper jeg at jeg har gitt barna mine, familien min og mine andre nære relasjoner når de ser seg tilbake?

Hva vi tror på, hva vi håper på – og hvem vi vil være for oss selv og andre er i stor grad opp til oss. Håpet vårt styrer ofte handlingene våre.

Året er ungt, og håpet henger høyt for mange av oss i disse dager. Håpet om et godt år – for oss selv, for våre nærmeste og for verden. Noen håper på bedre tid, andre vil ha ny jobb, ny livsstil eller ny kjæreste. Men det vi alle kanskje håper aller mest på, det er noe så lite – og samtidig så stort, som å ha det godt i hverdagen.

I sin nyttårstale sa kongen vår så klokt at «Vi må bevare håpet». Bare husk da at håpet ditt må gjøre godt, også for deg. Det er så fort gjort å vikle seg inn i hverdagen, bli fanget av alle gjøremål og dermed miste de mest grunnleggende verdiene våre av syne.

Selv var jeg som ung leder stadig på vei mot mer ansvar, nye roller, finere tittel. Det var først da jeg fikk tilbud om det jeg så lenge hadde håpet på – en topplederjobb – at jeg innså at jeg hadde jaget etter feil håp.

Et eller annet sted på hverdagsveien hadde jeg sluttet å gjøre det jeg hadde tro på. Jeg hadde i stedet begynt å gjøre det andre, i beste mening, mente at var riktig for meg. Slik ble andres håp for meg til min misforståtte drøm.

Jeg hadde høy fart i mange år. Så fort hastet jeg av gårde, at de viktigste verdiene mine ble liggende igjen bak meg, som vissent løv på en vei. Så kom altså toppleder-tilbudet. Men lykken over å ha nådd målet uteble. I stedet kom tomheten, og følelsen av å ha stein i skoen.

Det var da jeg innså at jeg hadde bommet på hvilket håp jeg hadde valgt. Det var da jeg erstattet en trygg kontrakt med en usikker jobb helt uten fin tittel og helt uten ansvar for andre enn meg selv. Den nye kontrakten hadde bare to setninger:

Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør.

Det høres så lett ut, men det krever mye: Å stå opp for seg selv, være tro mot hvem vi er. Men det er verdt det – for først da klarer vi å unngå å gjøre de største feilene mot dem som står oss nær. Skal vi være gode for noen, må vi våge å være mindre bra for noen andre. Vi kommer ikke til å klare å gjøre alle rundt oss fornøyde med våre valg.

La oss i 2020 velge våre feil. La oss tåle at noen ikke liker valgene våre. La håpet vårt vært basert på hvem vi er og hva vi tror på.

Jeg har ingen fasit, men disse rettesnorene hjelper meg:

Vær trygg på hva dine viktigste verdier er.

Ha enkle, tydelige prioriteringer.

Våg å velge bort.

Tilbake til september:

Jeg glemmer aldri stemningen rundt det bordet den tirsdagskvelden. Jeg glemmer aldri de ansiktene. Jeg glemmer aldri at det er for sent å angre, etterpå. Vi gjør alle så godt vi kan for dem som står oss nær. Godta feilene dine, så lenge du lar være å løpe så fort at verdiene dine blir liggende igjen på veien bak deg.

Gjør mer av det du tror på, og tro mer på det du gjør i 2020. Godt nytt år.