Jeg innså at jeg i lang tid kan ha lagt begrensninger på barna for at jeg skal føle meg trygg hjemme mens de er ute på aktiviteter, skriver Cecilie Thunem-Saanum. Illustrasjonsbildet er fra aktiviteter arrangert av Urban Ung i august i fjor. Foto: Frank Johannessen

12-åringens ord da han gikk, traff

«Du må ha et veldig kjedelig liv hvis du skal unngå alt som ikke er helt trygt», sa sønnen min spontant, som respons på mine formaninger.

Vi sto på kjøkkenet, og 12-åringen var på vei ut dørene. Han skulle sykle sammen med noen kamerater til svømmehallen, og jeg følte som vanlig behov for å komme med noen velmente råd om både syklingen og stuping i svømmehallen.

Ordene hans ble hengende igjen hos meg på kjøkkenet mens han syklet lykkelig av sted. De traff meg, og minnet meg på viktigheten av å leve fullt og helt.

Det har gått noen dager siden kjøkkenpraten vår, og fortsatt tenker jeg på den. Jeg tenker på hvor lett det er å kapsle seg inn i trygge vaner, og å velge en vei vi kjenner når vi beveger oss – både fysisk og mentalt – i hverdagen. Jeg innså at jeg i lang tid kan ha lagt begrensninger på barna for at jeg skal føle meg trygg hjemme mens de er ute på aktiviteter.

Jeg synes det er fint med sykkelhjelm og sikkerhet i svømmehallen. Men hva med alle de andre områdene av livet? Lar vi valgene våre være basert på trygghet, eller oppsøker vi de mer utfordrende omveiene ofte nok? Vi voksne tenker og handler mest på vane, både bevisst og ubevisst. Mens barn og ungdom har større evne til å undre og utforske livet, sitter vi med fasiten – de inngrodde vanene – som vi så fint kaller erfaring. Forfatteren James Clear beskriver det godt: «Vanenes egentlige formål er å løse livets problemer med så lite energi og innsats som mulig.»

Vi vet hvordan vi skal leve trygt og i tråd med de normene som er rundt oss. Erfaring er ofte ansett som en viktig verdi, både i jobbsammenheng og ellers. Kan det hende at den også kan være en begrensning? Vi mennesker har et behov for å kategorisere både vår omverden og oss selv. Vi definerer andre mennesker, situasjoner og utfordringer basert på erfaring og preferanser. Det skaper den tryggheten og forutsigbarheten som vi (tror vi) trenger. På samme måte gir vi også oss selv ulike merkelapper på hvem vi er: hvordan vi bor, lever og jobber – og hvilke muligheter vi har, påvirker oss og skaper identiteten vår.

Det er så fort gjort å se til andre, og si at «det er lett for dem», «men jeg er ikke slik». Det er trygt og komfortabelt – og det er en veldig begrensende tankegang. Slik misforstått fornuft snevrer inn handlingsrommet vårt og dermed mulighetene våre. Samtidig mister vi opplevelsen av mestring når vi snevrer inn våre egne rammer.

Mestring er en inderlig undervurdert faktor: Når vi får til noe nytt på et område vokser vi som mennesker og kan ta med mestringsfølelsen over i andre deler av livet vårt. Ryggen blir rakere når vi imponerer oss selv, i stedet for å helgardere hverdagen vår ved å unngå det ukjente. Mestring er læring og egenutvikling, uten å føle på prestasjonsjag.

Å være drevet av prestasjonsmål handler ofte om å være opptatt av hva omgivelsene mener om oss, mer enn hva vi selv er fornøyde med. Det kan bli slitsomt å føle behov for å få bekreftelser fra andre, fremfor å imponere seg selv. Mestringsorientert atferd derimot, handler om å utvikle seg og gjøre en innsats for å få ny kunnskap og erfaring. Da konkurrerer en med seg selv – og om noen vil anerkjenne oss for prestasjonen vår så er det bare en bonus, ikke selve målet.

Når mestringsfølelsen er fraværende over lang tid er det fort gjort å føle at hverdagen blir monoton – selv om andre synes at vi presterer. Mulighetsvinduet vårt snevres sakte og umerkelig inn, mens vi lar dagene går sin vante gang.

Det er komfortabelt – og kjedelig i lengden – å være konstant trygghetssøkende, mens vi skjeler til naboen som stikker seg fram med sine stadig nye sprell. Kanskje sier vi til og med noe lunkent om det tilsynelatende perfekte livet hennes på andre siden av hekken, mens vi innerst inne skulle ønske at vi også kunne gi oss selv en ny giv ved å lære noe nytt eller våge noe som ser litt skummelt ut.

Husk da at vi kan mye mer enn vi tror, alle sammen. Vi har et valg, også etter at stemmeseddelen er avgitt. La dette bli høsten hvor vi tar aktive valg og finner fram våre godt gjemte eller glemte sider slik at vi gir oss selv muligheten for å oppleve mer mestringsfølelse i hverdagen.

Mulighetene er flere enn de fleste av oss aner – om vi bare våger å leve litt mer med filosofien fra en 12-åring: At livet kan bli veldig kjedelig dersom vi skal unngå alt som ikke er helt trygt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ps. Fortsett med refleks og sykkelhjelm – så kan livet være spennende på andre områder i lang tid fremover.

TIPS TIL BEDRE HVERDAGER

Her er noen tips for å utfordre egne hverdagsvaner:

Tenk på hvem du var som ungdom eller ung voksen: Hva drømte du om? Hva våget du da, som du har sluttet med nå? På tide å ta fram igjen den delen av deg?

Vær nysgjerrig på ting du tror at ikke passer for deg. Kanskje du tar feil?

Utfordre etablerte sannheter; våre antakelser om ulike aktiviteter, miljøer eller mennesker kan fort være basert på uvitenhet, eller frykt for det ukjente. Oppsøk steder eller personer som kan utvide ditt perspektiv.

Lag en ny middagsrett hver uke.

Snu på rutinene: Sett klokken på 05:30 hver dag i en uke – kanskje dukker det opp nye perspektiver når døgnrytmen endres? (Bare husk å få nok søvn, samtidig.)

Allier deg med noen slik at dere er flere som kan starte noe nytt sammen; som en ny hobby, eller å lære et nytt språk.

Og selvsagt må det med, når dette skrives av en ivrig vinterbader: Ta et kjølig bad, og forsett badingen utover høsten – jeg lover at det gjør noe med hverdagene dine.

Kronikør Cecilie Thunem-Saanum er foredragsholder, forfatter og rådgiver. Jobber med kommunikasjon og tidsbruk i firmaet CecilieTS.no. Foto: Privat