Rygenefossen, 1828. Tegning av Thomas Fearnley. Foto: Nasjonalmuseet

Vilt, vakkert – og sublimt! På oppdagelsesferd ved Rygenefossen i 1787

Var Rygenefossen i Øyestad med på å inspirere de britiske romantikerne i deres søken etter «naturens sjel» på slutten av 1700-tallet?

Under et kort opphold i Arendal i 1787, tegnet den britiske kunstneren og forfatteren Charles Fox en rekke skisser av naturen, blant annet fra området ved Rygene. Skissene er dessverre gått tapt, men i samtidige kilder fortelles det at Fox pleide å vise dem fram når han hadde folk på besøk.

Blant Fox’ venner var forfatteren Robert Southey, en av de sentrale skikkelsene i den britiske romantikken, som slo igjennom i kunst og kultur på begynnelsen av 1800-tallet og som fikk stor betydning for holdninger til naturen i tidsrommet etterpå.

Robert Hancock, «Portrait of C. Fox (Persian Scholar)». Foto: Abbott and Holder

Da Southey i 1797 skrev et dikt om norrøn diktning og norsk natur, var Fox’ skisser både inspirasjonskilde og «faktagrunnlag» for den romantiske naturskildringen i diktet.

Merdø

I august 1787 hadde Fox vært passasjer på et britisk skip, som på hjemveien fra Østersjøen måtte søke havn ved Merdø. Broren hans var kaptein på skipet, og Fox var blitt med på reisa for å oppleve fremmede steder og folk. Opprinnelig hadde han hatt en plan om å reise til Madeira og sørlige farvann, men da han var blitt tilbudt å bli med til St. Petersburg, hadde han slått til. Det var altså flere tilfeldigheter som hadde gjort at Fox fikk et opphold i Arendal.

For Fox betydde oppholdet at han fikk muligheten til å supplere det materialet han hadde samlet tidligere på reisa, med nedtegnelser og tegninger fra Norge. Skipet ble bare liggende ei uke i Arendal, men Fox utnyttet tida godt. I den dagboka han førte på hele reisa, utgjør den delen som handler om Arendal brorparten av teksten. Det er denne dagboka, som for en del år siden ble innlemmet i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, som er hovedkilden når det gjelder hva Fox foretok seg mens han var i Arendal.

Manuskriptet til reisedagboka, som befinner seg ved Nasjonalbiblioteket i Oslo. Foto: Kuben

Da skipet gikk til ankers på «fjorden» mellom Tromøya og Merdø, var Fox klar med skisseblokk og skrivepapir. I løpet av det korte oppholdet fikk han sett en stor del av det området som utgjør dagens Arendal kommune. Hver eneste dag foretok han utflukter til byen og omegnen.

Skydebanen og Barbu-elva

Fox opplyser at de hadde med seg introduksjonsbrev til forretningsmenn i kystbyene langs seilingsruta, i tilfelle de trengte hjelp og assistanse underveis. Dermed slapp han å bruke mye tid på å orientere seg på det ukjente stedet. Straks etter ankomsten tok han kontakt med av disse, som både ga informasjon om «folkets seder og skikker» og fortalte han veien til de daglige utfluktsmålene.

Tidlig under oppholdet ble Fox invitert til en «festival» som ble arrangert av byens Fugleskydingsselskab. Det var en eksklusiv klubb, som var stiftet året før og som var et viktig uttrykk for arendalsborgernes «standsbevissthet».

Når det er god vannføring kan det fortsatt ryke fra fossen ved Rygene. Foto: Nils Petter Vigerstøl

Fox var glad for denne gjestfriheten og bruker flere sider i dagboka på å beskrive skytekonkurransen og festlighetene, som foregikk på det stedet som den dag i dag heter Skydebanen. Men det kan virke som han ble lettet da han, midt i programmet, ble invitert til en vandring i Barbudalen. Allerede her, rett utenfor Arendals bygrense, fikk han se «de mest pittoreske scener som tenkes kunne». Både Barbu-elva med sine stryk og fjellskråningene på begge sider, var mer enn nok til å få Fox til å ta de romantiske honnørordene i bruk.

«Vi ble konfrontert med en rekke romantiske utsyn da vi fulgte en liten sti som tok av fra hovedveien og førte oss langs breddene av den lille elven …», noterte han i dagboka. Her var Fox på vei fra Barbubukta til Langsæ, den samme strekningen som mange av oss tilbakelegger jevnlig med bil når vi skal til byen. En gang var dette en «romantisk dal», noe det fortsatt går an å forestille seg, hvis vi ser nærmere etter.

Folk og natur

Rygenefossen i andre halvdel av 1800-tallet. Foto: Kuben/Aust-Agder arkiv og museum

For å få mest mulig ut av oppholdet, gjorde Fox avtale med en los fra Rævesand, som tok han med på daglige båtturer i tidsrommet etterpå. Losen hadde som sjømann besøkt Cornwall, hvor Fox på denne tida hadde sitt hjemsted, og veggene i losens hus var dekorert med minner derfra, blant annet «gamle engelske ballader» og reklame for forretninger som Fox kjente hjemmefra. Innførselen i reisedagboka gir et sjeldent blikk inn i huset til en alminnelig sjømann på denne tida.

At Fox er opptatt av hvordan «folk flest» hadde det, er blant de tingene som gjør reisedagboka ekstra verdifull. Bortsett fra i rettsmaterialet er det sjelden at «allmuesfolk» kommer til syne i kilder fra 1700-tallet som handler om lokale forhold.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det andre forholdet som skiller disse opptegnelsene fra andre kilder, er det store antallet naturbeskrivelser. Det er kanskje riktigere å kalle det naturskildringer, for Fox er ikke opptatt av å fortelle om planter og dyr han har observert, men fokuserer i stedet på sin egen opplevelse av naturen.

«Near Arendal». Charles Fox var ikke den eneste som hadde øye for de romantiske trekkene ved naturen rundt Arendal. Fra skissealbumet til John William Edy, som besøkte Norge i 1800. Foto: Norsk Folkemuseum

At dette er resultatet av et bevisst valg, går fram av denne «programerklæringen»: «Ivrig i min jakt på hvert eneste eksempel på natur som ville sette meg i stand til å få en riktig oppfattelse av de villere utsynene i dette romantiske landet … bestemte jeg meg for å gjøre alt som sto i min makt for å oppnå dette målet».

Denne typen utsagn, som det er mange av i dagboka, gjør det naturlig å oppfatte Fox som en tidlig representant for romantikken i Storbritannia. Det var en livsfilosofi og en kunst- og litteratur-sjanger som kom til å slå igjennom for fullt mer enn ti år senere, med diktere som Wordsworth, Shelley og Keats.

Romantikken

Foregangsmenn for romantikken var Rousseau og Goethe, men i britisk sammenheng var Edmund Burkes tanker om «det sublime og det vakre» av stor betydning. Ifølge Burke var det vakre noe som var pent å se på, mens det sublime var det som vekket de sterkeste følelsene. Vilt og vakkert – overveldende – var honnørord i denne sammenhengen og da særlig knyttet til opplevelser i naturen.

Bare ved å se på språkbruken i dagboka, kan vi konstatere at Fox må ha vært påvirket av Burkes ideer. Ord som romantisk, vakkert, sublimt og pittoresk går igjen og flere ganger blir beskrivelsen avbrutt fordi han ikke finner ord som er dekkende (et sikkert tegn på at man befinner seg i nærheten av «det sublime»).

Det som kanskje var den største naturopplevelsen Fox hadde under oppholdet, var synet – og lyden av Rygenefossen, som fortsatt er et flott skue når det er mye vann i Nidelva, men som den gangen må ha vært et drømmemål for en romantisk naturdyrker.

Skjærgården

Den dagen som var avsatt til Rygene-utflukten, ble Fox som vanlig hentet av losen tidlig om morgenen. I første omgang holdt de seg i skjærgården vest for Arendal, Losen hadde fortalt om et utkikkssted som var spesielt egnet, hvis man skulle få inntrykk av skjærgården i all sin prakt og velde.

Og Fox ble ikke skuffet over det han fikk se. «De forskjellige formene i kontrast med hverandre – med havets overflate i sakte bevegelse … skapte mange og ville kombinasjoner.»

Sublimt? Ikke langt unna …

De fleste som leser den begeistrede skjærgårdsskildringen i dag, vil ikke oppfatte den som særlig oppsiktsvekkende. Men faktum er at Fox var «forut for sin tid» når det gjaldt å sette pris på de elementene som vi forbinder med «Sol, sommer, Sørland».

Forfatterinna Mary Wollstonecraft, som beskrev skjærgården mellom Kragerø og Risør i ei bok som ble utgitt ni år senere, opplevde for eksempel dette landskapet som goldt og ugjestmildt.

Rygene

Etter denne «oppvarmingen» var Fox klar for nye – og enda sterkere opplevelser. Nå skulle han til fossen, som i dagboka kalles «Kricksoefors», noe som sannsynligvis henger sammen med «Kvikshaug», som er navnet på en gård i nærheten. At Fox gikk litt surr i de lokale stedsnavnene er vel egentlig ikke overraskende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Navnet Rygene, som er et gammelt navn på fossen, kommer av det gammelnorske ordet for «rykende» og forteller om at fossen bestandig har vært oppfattet som spektakulær. Hvis man først skulle se en foss i dette strøket, var Rygenefossen utvilsomt det rette målet.

Fox ble nå satt i land ved Haugerø («Howry»), like i nærheten av Vrengen, der hvor Nidelva deler seg i de to løpene som renner ut i havet. Losen var for skrøpelig til å kunne følge med på den videre ferden, men Fox fikk med seg en lokal «vedhugger» som kjentmann.

Underveis kunne han glede seg over mange slags «romantiske scener», både med og uten mennesker. Ved en av gårdene de kom forbi, var man i ferd med å feire at høyonna var vel overstått – her var det festligheter med sang og dans, akkompagnert av stedets felespiller. For «en naturelsker» var det en spesiell opplevelse å se arbeidsfolkenes glede komme til uttrykk på denne måten, noterte Fox i dagboka.

De gjorde en rast ved et vertshus, hvor Fox kom i prat med en sjøkaptein som snakket engelsk sånn noenlunde bra. Med kapteinen som tolk fikk Fox gitt «vedhuggeren», som ikke kunne engelsk, beskjed om hvordan han ønsket å fortsette ferden.

Fossevellet

Turen gikk videre gjennom et landskap som var preget av kornåkere og engmark. De var kommet til jordbruksområdet i nærheten av Øyestad kirke. Og nå begynte de å høre lyder, som Fox, etter å ha kommunisert med guiden ved hjelp av tegnspråk, kunne konstatere at kom fra fossen, selv om de fortsatt var godt over en kilometer unna.

Da de kom enda nærmere ble lyden «så høy at det var vanskelig å høre den kraftigste mannsstemme».

Så kom fossen til syne … i all sin «majestetiske storhet». Ingen tvil om at Fox syntes det var et flott syn, selv om disse to ordene er det eneste han klarer å finne fram for å beskrive førsteinntrykket. Samtidig hadde han ikke glemt at han også var kommet for å lage skisser, for å ta med seg hjem. Etter «en del vanskelig og farefull klatring blant store løsrevne steinmasser» fant han fram til et perfekt sted for dette formålet.

Nå ble det også lettere å finne de rette ordene. Elva styrtet seg over steinblokkene med voldsom kraft. Lyden var ti ganger sterkere enn lyden av torden. Elvespruten dannet et disig slør og solstrålene laget et regnbueaktig fargespill. Noen trær som hang over fossekanten og et hus som lå i nærheten, bidro til å framheve fossens storhet («vast magnitude»).

Til slutt kom han til et sted hvor «det sublime» var så sterkt at det ikke var mulig å gjengi, verken i ord eller tegninger. Den fullstendige opplevelsen kunne man bare få på stedet – «i naturens umiddelbare nærhet».

Ærlig finner

Til slutt måtte Fox rive seg løs fra de «romantiske scenene» og begi seg tilbake til skipet. Det hadde vært en særdeles begivenhetsrik dag. Men «skjebnen» hadde enda en opplevelse på lager. Denne gangen var det ikke naturen som var i fokus, men den lokale folkekarakteren.

På tilbakeveien ble han stoppet av «en bonde og hans to barn» og bonden «sa noe på norsk med en høyst alvorlig mine».

«Verken jeg eller min guide kunne forstå han. Men han gjorde seg forstått selv ved å trekke fram min lommebok … for å overbevise ham om at jeg var eieren, behøvde jeg bare … å skrive mitt navn – som også fantes inne i lommeboken».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det viste seg at Fox hadde mistet lommeboka under vandringen til fossen. Bonden hadde funnet den og skjønt hvem som eide den, da han spurte folkene i vertshuset om hvem som kunne ha mistet den. Siden hadde han ventet på at Fox skulle dukke opp igjen. Bonden ville selv ikke ta imot noen finnerlønn, men lot seg til slutt overtale til at barna kunne få noen penger.

Senere forsikret losen han om at «slik er den ærlige holdningen blant folk her i dette landet».

Hjem igjen

Episoden med «lommeboka» og utflukten til Rygene var blant de mange inntrykkene Fox tok med seg, da han forlot Arendal få dager senere. Han kom aldri mer tilbake til nordlige farvann, men han tok godt vare på både skissene og reisedagboka, som ble solgt på auksjon etter hans død.

I ettertid er Fox først og fremst blitt husket som oversetter og formidler av «persisk poesi» og som en som kjente noen av romantikerne. Men ved hans død i 1809, ble både dagboka og skissene trukket fram som eksempel på hans mangfoldige kulturinnsats. «Mange i Fox’ bekjentskapskrets vil huske hvor stor glede de hadde av å se de vakre blyanttegningene og høre ham lese fra reisedagboka», sto det i et minneord.

Og i denne bekjentskapskretsen var altså forfatteren Robert Southey.

Robert Hancock, «Portrait in chalk and pencil of Robert Southey», 1796. Foto: Wikipedia Commons

I 1797 ble det utgitt en samling oversatte Edda-dikt, som var et pionerarbeid når det gjaldt å gjøre norrøn diktning kjent i Storbritannia. Som introduksjon til temaet var det i boka et dikt av Southey, som inneholdt noen heftige naturskildringer fra Norge.

Norske landskaper

Southey, som selv aldri hadde satt sine ben på norsk jord, hadde utstyrt diktet med fotnoter, hvor det ble informert om hvem som hadde inspirert han når det gjaldt skildringen av den norske naturen. Den ene var Mary Wollstonecraft, som hadde skildret Sarpefossen i boka «Min nordiske reise». Det er denne referansen som er blitt lagt merke til, naturlig nok, siden Wollstonecraft er blitt en «historisk kjendis».

Men både i diktet og i en egen fotnote blir Fox trukket fram som en like viktig inspirasjonskilde. Etter å ha skildret det landskapet som de norrøne skaldene hørte hjemme i – i detalj og all sin villhet – forteller Southey at sånne landskapsbilder har han opplevd – «nesten som levende foran meg» – når han har sett skissene til Fox. Og i fotnoten står det: «Henspiller på noen landskapsbilder fra Norge, som er laget av Charles Fox».

Litteraturhistorien må neppe skrives om igjen på grunn av dette «funnet», men det er moro å kunne konstatere at den «milde» og «moderate» arendalsnaturen har bidratt til «romantiske naturopplevelser» på denne måten.

Når romantikken slo igjennom for alvor, var det andre «norske landskaper» som tiltrakk seg utenlandske kunstnere og turister – Vestlandet, Nord-Norge, høye fjell og dype daler. Men på 1780- og 1790-tallet var naturbildene fra Arendal «mer enn bra nok», når det gjaldt å gjengi det ville og vakre i naturen – i noen tilfeller kanskje til og med «det sublime».

Av

Gunnar Molden. Historiker, Tromøy.

I ET HISTORISK LYS

Under denne vignetten skriver historikere på Agder om saker de brenner for. Spalten er et samarbeid mellom Aust-Agder museum og arkiv, HIFO Agder og Agderposten. Har du tips og ideer kontakt oss på e-post: kristoffer.vadum@aama.no

Kilder:

Charles Fox, «Travels in Denmark, Norway, Sweden & Russia, 1787», håndskrevet manus, Nasjonalbiblioteket, Oslo. «Vakkert og overveldende», en «romantiker» på Arendals-besøk i 1787» i SÅNN VAR DET (årbok for Arendal Historielag), 1995.

Artikkelforfatter Gunnar Molden, historiker, Tromøy. Foto: Kuben