annonse

«Utebli fra en dugnad, og naboen din blir et monster»

DUGNAD ER FELLESSKAP
DUGNAD ER FELLESSKAP: Dugnad er vårens julebord, skriver Agderpostens kronikør. (Foto: NTB Scanpix)
KRONIKØR
KRONIKØR: CecilieThunem-Saanum. Foredragsholder, forfatter og rådgiver med hele landet som arbeidsplass. Jobber med feltene kommunikasjon og tidsbruk i firmaet CecilieTS.no. (Foto: )

LØRDAGSKRONIKKEN: 18. mai. Så er tonnevis med pølser og is fortært, og såre føtter har fått plasterlapper på etter mange tusen skritt i nye sko.

KRONIKK

De neste dagene kan vi spise rester etter festdagen vår, i påvente av flere dager som skal feires. For, med våren kommer mange fridager og festligheter.

Jeg ser stadig artikler og kommentarer om at ingen har så mye fri som vi som bor i Norge. Vi skal ikke lenger enn til Danmark eller Sverige, før våre naboer rister litt småsmilende på hodet over våre inneklemte dager og innarbeidede tradisjoner.

Et annet fenomen som er særnorsk er dugnad. Våren er dugnadenes høysesong, og mange av oss er allerede i full gang med å gi vårt bidrag. Bor du i Norge, forventes det at du stiller opp og bruker tiden din tid til å yte noe for fellesskapet. Innflyttere fra andre land stusser over vår sterkt innarbeidede dugnadskultur.

Å forsøke å forklare dette fenomenet for en svenske, en franskmann eller er amerikaner er ikke så lett. Vi kan gjøre et forsøk, og beskrive dugnad som «voluntary work». Men så er det ikke helt det det er heller. For, dugnad er på mange måter en plikt. For å fullt ut forstå hva dugnad er og hvordan det fungerer, må det erfares. Jeg mistenker at det humres litt hoderystende blant våre unorske naboer, når de snakker om fenomenet dugnad.

Etter å ha lest flere beskrivelser fra innflyttere til Norge, oppsummerer denne ordlyden dugnadsfenomenet godt: « ... For those of you that are reading this and thinking – you have got to be kidding me – I assure you the dugnad is no joke. There really is no escaping so my advice is to embrace the dugnad.» (Kilde: LifeinNorway.net)

Dugnad er per definisjon frivillig arbeidsinnsats, og spør du en advokat vil du få til svar at ingen kan pålegges å stille på dugnad. Det stemmer, i teorien. Men livet leves ikke i teorien, det leves i praksis.

Idrettslaget trenger at vi baker, samler inn flasker for å få penger i kassen eller stiller som kioskvakt på kamper. Samtidig samler velforeningen seg for en real ryddeøkt i nærmiljøet, mens vi skjønner at vi også burde vært med på den store Strandryddedagen som skjer samme dag.

Avslutningene står også i kø, både på skolen og for dem som er aktive i idrettslag, kor eller diverse hobbyklubber. Det er nesten slik i visse faser av livet, at blir vi ikke bedt med på en dugnad hver vår, kan vi komme til å føle oss utenfor.

Det er ikke lov å gi bot til dem som ikke stiller på dugnad, skrev Nettavisen i 2016. Igjen; det stemmer i teorien, rent rettslig sett. Men i praksis kommer ofte boten, i form av merarbeid for den som ikke var der, eller enda verre; sosial utestengelse.

Dugnad er fellesskap. Dugnad er manuelt. Dugnad er vårens julebord. Festantrekket er oppbrettede ermer, og menyen består av termoser og noe godt til kaffen. Det ryddes og rigges i fellesskap, før en pust i bakken over en god prat.

Tema i samtalene er selvskrevet: Det snakkes om dem som ikke er her. Det er dem som aldri stiller, og så er det dem som alltid stiller. Vi mot dem, dem mot oss. «De skal ikke slippe unna», hørte jeg nylig på et dugnadsmøte.

Agendaen gir seg også selv: Hva kan vi gi dem som ikke er her av ekstraarbeid? For, i innkallingen til dugnad strør vi gavmildt ut med ord som «Alle må bidra», «Det er viktig at alle stiller» og annen bør- og må-sjargong.

Slik sørger vi subtilt for at de som ikke kommer, bør forstå at det betyr mer jobb på dem i neste omgang. Det er en uskreven lov: Om du ikke er der får du de oppgavene ingen andre vil ha. I tillegg kommer den sosiale kostnaden, som kan ha en høy pris over lang tid.

Visst er det stas når alle stiller. Visst synes jeg vi alle skal gjøre vårt. Men vi glemmer av og til en viktig ting. Vi glemmer at vi ser verden med våre briller, fra vårt ståsted. Og så ser vi de andre utenfra, og baserer våre antakelser på det. Dermed dømmer vi dem som ikke dukker opp – på tross av at de har sagt at de ikke kan komme.

Jeg var nylig i Italia, hvor vår norske vert advarte oss vedrørende trafikken: «Gi den vennlige italieneren et ratt mellom hendene, og hun blir til et monster.» Det viste seg å stemme godt.

Kanskje vil en italiener bosatt i Norge si det samme om oss, når vi er i dugnadsmodus og noen glimrer med sitt fravær? «Utebli fra en dugnad, og naboen din blir et monster.»

At voksne, rasjonelle mennesker reduserer seg selv ved å baksnakke andre er et pinlig fenomen. – At dugnadens høydepunkt i noen miljøer er å snakke ned dem som ikke er der. -At vi med skingrende stemme slenger ut spydige kommentarer som stjeler søtsmaken fra syltetøyet mens vi tygger på dugnadsvaflene våre. Er det dette vi vil vedkjenne oss som en del av vår kultur?

Vi har nettopp feiret vår nasjonaldag med stolthet, fest og glede. Vi har selvsagt inkludert våre nye landsmenn i feiringen, vi har sunget nasjonalsangen vår og vi har vært så stolte. Det er sikker flere enn jeg som blunket bort en liten tåre eller to, mens glade barn vrimlet i gatene våre.

La oss ta den versjonen av oss selv med inn i vår dugnadskultur. La oss ta en personlig verdidugnad, og spørre oss selv om hva som er viktigst for hver enkelt av oss. La oss sørge for at hver og en av oss følger våre verdier, fremfor å snakke ned det vi antar at er andres verdisyn. Hva enn årsaken til fravær er: Vi kan ikke endre andre enn oss selv. Bedre å bruke tiden på å stå støtt i egne valg.

Det heter seg at vi bør feie for egen dør. Jeg foreslår at vi gjør det – at vi tar den verdidugnaden, før vi atter bretter opp ermene og møtes til felles innsats og hyggelig prat. Jeg tar med termos. Tar du med vafler?

Cecilie Thunem-Saanum

annonse