• Denne saken er del av reportasjeserien Arendal.NÅ – 24 glimt fra et døgn i november. Alt starter her.

Tekst og foto: Tarald Reinholt Aas

Sluddende snø, opplyst av gatelyktene, flimrer gjennom nattelufta i sentrum. Fra 40 biler på dagtid, er det nå bare fire taxier i trafikk.

Disse bilene tar opp de siste etternølerne fra utelivet. Dem er det alltid noen av – og ikke bare folk.

Nå er det Agderposten som sitter på. Oddruns prat går i ett. En gang var hun sjenert, men det er lenge siden.

Det kom en katt innom taxibua. Den kom tilbake, og tilbake. Av halsbåndet kunne sjåførene lese at den tilhørte en av byens dyrleger.

Da pus til slutt fikk skyss hjem i baksetet på Oddruns taxi, smatt den fornøyd inn katteluka, uten verken å takke eller betale for seg.

– Det var helt greit, sier 55-åringen.

Matfar er, så vidt hun vet, fortsatt helt uvitende om hvordan katten kom hjem etter sitt flere døgn lange eventyr i sentrum.

Men det er selvsagt mennesker Oddrun Gjeruldsen oftest befatter seg med – fra taxisjåfører som trenger opplæring, til Arendals mest utslitte natteranglere.

55-åringen anslår at hun gjennom sine 34 år bak taxirattet har ristet liv i minst 15 personer som har falt i søvn utendørs – sommer og vinter, under veltede sykler og nedi grøftekanter.

Noen har kunnet betale for seg, mens andre var som dyrlegens katt. Hun kjørte dem hjem likevel.

Det er lenge siden Oddrun så Taxi Driver, men dette vet hun:

Hun er ikke som Travis Bickle.

Oddrun strekker seg langt etter at både kolleger og kunder skal ha det bra. – Det ligger mye omsorg i å være til stede i byen gjennom en natt.

Taxisjåfør Jan snubler inn i bua fra snøværet utenfor. I et lite sekund er han overrasket over å se andre enn Oddrun der, men tar seg raskt inn.

Jan betrakter sin kollega:

– Det er vanskelig å forklare hva det er med Oddrun.

Men han prøver:

– Hun viser alltid positivitet. Kommer du inn her med lyn i øynene, går det fire sekunder før Oddrun gir deg ro. Hun er en utrolig viktig person for oss som kjører drosje i byen.

Så, før Agderposten rekker å notere etternavn og langt mindre ta bilde, må Jan ut igjen til en kunde som brått har dukket opp.

Oddrun sitter stille tilbake ved kaffetrakteren i bua.

– Jeg blir litt sånn … Oi. Betyr det så mye?

Hun har fylt parafin for eldre kvinner. Hun har pakket piknikkurver, hentet post og lagt ved i ovner. Kjører hun en beruset person hjem, ser hun til at han, eller hun kommer seg helt inn.

– Gjør alle kollegene dine dette?

– Jeg er kanskje litt annerledes, svarer 55-åringen.

Visst har hun hatt ubehagelige opplevelser. Ta passasjeren som verken ville gå, eller betale, som holdt henne nede og til slutt fikk Oddrun til å utløse alarmen. Politiet kom og la mannen i jern.

Oddrun tror ikke han ville henne vondt. Ikke egentlig:

– Han var så full at han ikke visste hva han holdt på med.

Men dette er flere år siden, påpeker Oddrun. Det var et annet Arendal.

– Før var dette banke-du-byen, et sted der folk dro opp skjorta og skulle slåss. Gudene vet hva det var. Sjalusi? Konkurranselyst?

Noe har skjedd med byen på et tiår, eller to.

– Det er mer kjærlighet nå. Mindre avstand mellom mennesker. Vi tør å kjenne oss selv igjen i andre. Arendal har fått et lys på seg

Oddrun Gjeruldsen (55)

Hun tror det kommer av Arendalsuka:

– Den har gitt oss en arena større enn oss selv. Nå er det masse mennesker som vil noe med byen. Det smitter over på oss andre. Det gjør noe med oss, det å gjøre noe sammen.

En skikkelse skimtes i kulda utenfor. Kim Robin, heter han. Visst kan Oddrun kjøre ham.

Bilen glir mykt over fartshumpene inn mot et av Arendals boligområder.

Praten går. Kim Robins mor har også kjørt drosje, får Oddrun vite. Og joda, hun kjenner da henne.

De snakker om hvordan det er å være taxisjåfør.

Opp bakken og til venstre der.

Etter at 21-åringen har trukket kortet og forlatt bilen, venter Oddrun Gjeruldsen med å sette Skodaen i «drive».

Hun speider gjennom sidevinduet og vil vite at Kim Robin er på rett sted. Jo, der låser han seg inn i varmen.

Vil du videre i døgnet? Gå til klokken 03.