• Denne saken er del av reportasjeserien Arendal.NÅ – 24 glimt fra et døgn i november. Alt starter her.

Tekst og foto: Irene Hegge Guttormsen

Dersom mamma Live ikke hadde forelsket seg i en arendalitt for en del år siden, hadde Einar Høystad (25) kanskje bodd i hjembygda Ringebu fremdeles.

Men i stedet står det altså en ung kar – med en god del gudbrandsdalsdialekt intakt – i et digert fjøs i Austre Moland.

Einar ønsker velkommen til gards, i en stor, flislagt gang der fylkesmannen i 2006 – Hjalmar I. Sunde – åpnet det som ble kalt «teknofjøset».

Vi går noen trinn opp til kontrollrommet. Her kan du se på de breie dataskjermene, som er fylt med informasjon om gårdens 191 dyr. Eller du kan de ut gjennom vinduene, på melkekuer, kalver, kviger og okser.

En chip og et kamera er den godtesyke kuas venn, eller uvenn. For hvis roboten oppdager at kua ikke trenger å melkes, blir hun – sikkert litt snurt – geleidet utenom – og rett forbi alle godbitene og tilbake til kulandskapet.

– Det jeg liker med kuer, er at de er sosiale dyr. Du får et personlig forhold til dem. Kuene er også snille og greie – og nysgjerrige, sier Einar Høystad.

Ei ku blir vasket på spenene, og så melket i roboten. Hun rauter når hun tømmes for dagens hvite gull.

Neste ku venter litt utålmodig rett bak. En tredje dytter på bak henne igjen. For disse damene vil gjerne komme fort frem til godsakene i roboten. Møø det virkelig ta så lang tid?

Han langer over to svære støvler. Klar for å gi en guidet tur over møkkete gulv.

Svære dyrehoder borer seg ut gjennom sprinklene. De snuser, slikker, hilser. Og det kiler herlig når kalvene vil suge på fingrene.

Fjøset ble opprinnelig bygget som samdriftsfjøs for flere gårder.

Da bøndene ble eldre, og ønsket å trekke seg tilbake, ville ingen av de 12 barna deres å overta. Men Lars Woies stesønn, Einar Høystad, var ivrig og lysten.

Etter å ha bodd på på gården siden han var ti år gammel, etter landbruksskole og bachelorgrad i agronomi, to år i forsøksfjøset ved Norges miljø og biovitenskapelige universitet på Ås, og et år som lærer.

Han var godt forberedt og er klar for fortsettelsen.

Den svarte kua kommer løpende mot porten for å hilse på oss.

Einar Høystad spar møkk – men i midtgangen kommer det en elektrisk drager som tar med seg alt videre ut.

Morgenstellet i fjøset starter i seks-sjutiden.

Klokka blir fort ti før han er ferdig. Etter litt mat, setter han så i gang med forefallende oppgaver – og arbeid ute på jordene.

Lars Woie jobber også fortsatt mye på gården, mens en av de tidligere samdriftsbøndene gjerne kjører møkk sommerstid.

Mamma Live Høystad tar seg av kalvene når hun kommer hjem fra jobb, og så – når klokka drar seg mot fire, skal Einar ut og gjøre ettermiddagsstellet.

Noe særlig bonderomantikk blir det ikke tid til for den unge mannen.

– Nei, det blir det ikke. Nå har jeg tatt dette valget, og da går jeg all in her!

– Hva er det som er så bra med bondeyrket?

– Nei, det er fryktelig interessant. Jeg er min egen sjef, jeg trives med dyr og det å se resultater etter min innsats. Det er også spennende å prøve nye ting – se om det funker, eller ikke, sier Einar, forklarer:

– Det handler for eksempel om å slå gresset tidligere, for å se om det kan gi utslag i produksjonen. Kan klare oss med mindre kraftfôr hvis kuene får mer grovfôr og proteiner? Jeg mener vi bør prøve å lage mest mulig fôr selv, sier Høystad.

Han har 450 mål med gress. Målet er å slå det fire ganger på en sommer.

Midt i fjøset står den eldste kua, Siri. Ifølge dataskjermen i kontrollrommet har hun levert 56.618 liter melk og åtte kalver gjennom sitt 10 år lange liv

Roboten sjekker nok ei ku, men chipen forteller at hun ikke er klar for verken å melkes, eller for å få mat.

Hva gjør kua da? Jo, hun kommer ut og slipper en diger kuruke.

Takk skal du ha!

Vil du videre i døgnet? Gå til klokken 17.