Mannen i den andre enden rakk ikke svare ytterligere før vi hadde lagt på. Den sursøte blandingen av fryd og skyldfølelse satte såpass spor at jeg husker episoden godt, nesten 50 år etterpå.
– En rampestrek som kom helt uforvarende på herr Rask.
Lureriet kommer ikke like uforvarende når vi i dag ser et ukjent nummer i telefondisplayet. Dukker det opp en fremmed landskode, unnlater vi gjerne å svare, slik jeg gjorde her forleden, før jeg fant ut at det var venner i Hamburg som forsøkte å få tak i oss. «Slik prøver telefonsvindlere å lure deg,» veileder Telenor på sine nettsider, og gir oss tommelfingerregler for hvordan vi kan unngå å bli svindlet. Vi forstår det slik at vi må være smarte for ikke å bli lurt. Mistillit er smart. Tillit er dumt.
Dette er en side ved den digitaliserte verden som er usigelig trist. Ja, ikke bare trist; det er også svært alvorlig. - Man blir utrygg på alt, uttrykte en kvinne nettopp, etter at hun ble oppringt av politiet – tilsynelatende. Men stemmen i den andre enden viste seg å være alt annet en politiets.
Hvordan påvirker det oss? Hvordan endres vi og samfunnet rundt oss? Er det ikke slik at tillit i toppen bygger på og reflekterer tillit i bunnen? Derfor er det svært alvorlig når tilliten i bunnen blir brutt, ned til den personlige henvendelsen som ligger i en telefonoppringning.
– Man blir utrygg på alt.
Hvert år gjennomfører DFØ (Direktoratet for forvaltning og økonomistyring) en omfattende innbyggerundersøkelse om hvordan det er å bo i Norge. Den har som formål å avdekke hvordan vi som innbyggere opplever tjenestetilbudet i våre lokalmiljø, vår mulighet til medbestemmelse, og vår erfaring med enkelttjenester.
Fra 2021 har det dukket et nytt tema opp i undersøkelsen, nemlig tillit. Det spørres om vår sosiale tillit; om vi har tillit til våre medmennesker og føler oss trygge i vårt nærmiljø, og det spørres om vår institusjonelle tillit; tilliten til institusjonene i samfunnet, eksempelvis politiet og domstolene, og til de politiske partiene og media. Tallene fra 2021 viser at vi her til lands har svært høy tillit, både mellommenneskelig og til våre institusjoner. Til tross for det mener så mange som 40 prosent av oss at det i noen eller stor grad forekommer korrupsjon i egen kommune. Hele 54 prosent mener at nepotisme forekommer der de bor. Nepotisme vil si favorisering av egne familiemedlemmer eller venner til viktige stillinger og posisjoner. Uttrykket er avledet av det latinske nepos, og har sin opprinnelse i pavens urettmessige utnevnelse av sine nevøer til viktige embeter i middelalderen.
«Hvorvidt mennesker stoler på hverandre og de som styrer landet er viktig for at et demokrati skal fungere godt,» kommenterer DFØ i avsnittet om tillit. Det er jeg enig i. Det gjelder fra topp til bunn i alle relasjoner: Tillit i toppen reflekterer tillit i bunnen, enten det gjelder middelalderpaver og toppolitikere, naboer og kollegaer, eller ektefeller og tenåringsbarn. For å ta tak i det siste: Jeg opplever at tillit er det viktigste lim i relasjonen mellom ungdommene og oss foreldre. Etter kjærligheten må jeg skyte inn; den er størst av alt, alltid. Like fullt - tillit er den viktigste grunnsituasjonen mellom oss. - Tillit til at vi gjør det vi har lovet. Tillit til at vi snakker sant. Tillit til at vi er der når det trengs. Tillit til at vi ikke fører hverandre bak lyset.
Tillit er ikke bare troen på at alt er i orden og åpent mellom oss. Det er også handlingen. At vi ikke lurer oss vekk og viker unna, men tar vare på hverandre, som hverandres tilfluktssted. Det er noe av de aller mest vesentlige for et trygt liv, at det finnes rom å søke tilflukt i; tilflukt og tillit. I det store og det hele er tillit det som hindrer samfunnet i å bli et anarki. Uten tillitt blir styringsmulighetene i samfunnet revet i stykker.
Alt som skjer rundt oss i disse tider, av økonomiske utfordringer, klimatiske endringer, sikkerhet på internasjonalt nivå og trygghet i bydeler og lokalsamfunn, roper etter tillit. Det roper etter tilfluktssted; trygge rom vi kan stole på er der, i alle situasjoner. Egentlig skulle alle institusjoner ha karakter av tilfluktsrom, med vern som et hovedanliggende. Nav er et eksempel på et slik sted. Det er en vei å gå før man kan si at Nav er et tilfluktsrom.
Skolen må være et sted alle barn kan ha kjenne tillit og vern. Når vi ser i media at så ikke er tilfelle, finnes det sikkert noen sider ved saken vi ikke har innsyn i. Likevel forteller det innsyn vi har at tilliten er brutt og at skolen på ingen måte er et tilfluktssted for alle. Det er svært alvorlig – når barn blir utrygge på alt.
Dette kommer på dagsorden når TV-aksjonen gjennomføres søndag 22. oktober. I år er det Redd Barna som er mottaker, og aksjonen har fått tittelen «La barn leve i fred». Pengene hjelper 100 000 barn i seks land til å leve et mer normalisert liv, på tross av krise. Mottakerlandene er Syria, Bangladesh og Sør-Sudan, ved siden av Den demokratiske republikken Kongo, der Redd Barna arbeider for å hjelpe barnesoldater tilbake til landsbyene og familiene sine. I Norge bidrar pengene til å gi barn mulighet til å være med på fritidsaktiviteter og kunne delta som andre barn på det som skjer. I Ukraina skal pengene gjøre tilfluktsrom om til «pusterom», der man kan leke og lære og leve som barn.
For noen få år siden ble Trefoldighetskirken et tilfluktsrom for en ung flyktning som i helt konkret forstand benyttet seg av institusjonen som kalles kirkeasyl. Vi håper og tror at han fikk tillit, og ble møtt med den likedan, og at han fant tilflukt der til han kunne ta steget videre.
Det er et konkret eksempel på en tillit som alltid skal være i kirkerommet. I kristentroen er Gud er det ultimate tillitssted. (-Slik man for eksempel kan lese om det i den bibelske salme 91, en av de såkalte tillitssalmer.) Derfor må kirken tale tilfluktens og tillitens sak i samfunnet. Det betyr ikke at kirken alltid har vært tillit verdig. På ingen måte kan kirker og trossamfunn heve seg over å ha begått tillitsbrudd og overgrep, og bidratt til utenforskap og stigmatisering. – Tillit brutt helt på bunnen.
Kirkerådet lanserte for noen år siden begrepet «trygge rom», sammen med en gjennomtenkning av hvordan vi etablerer gode rammer i våre sammenhenger, slik at krenkelser og overgrep ikke skjer. Håpet er at det kan bygge tillit over tid, helt til toppen.
Det håper jeg også gjelder våre samfunnsinstitusjoner for øvrig. De siste årene har det vært ganske mange eksempler på at våre viktige samfunnsinstitusjoner har brutt vår tillit. Tryggheten på at vi ikke blir lurt på en eller annen måte er svekket. Vissheten om at jeg blir tatt vare på når jeg virkelig trenger det er ikke slik den var. Derfor: Når det i så sterk grad som vi ser i dag, ropes etter tillit, må våre ledere se det som sin aller største oppgave å gå foran med sitt eksempel, og legge grunnlaget for tillit på ny. Man kan ikke komme diltende etter, og forsøke på småreparasjoner der tillitsbrudd er dype og brede.
Tillit er jo ikke noe man bare etablerer der og da. Det er noe som vokser med tid og ansvar; det er noe som viser seg når man legger flere elementer til; plikter og oppgaver, myndighet og regnskap. Etter hvert kan vi kjenner om det er hold i det som blir sagt og gjort. Utviklingen fra tillitten i bunnen til tilliten på topp til de som styrer land og institutt, er rett og slett en lang prosess.
Dersom det er sant at tillit er en indikasjon på hvor godt et demokrati fungerer; hvor står vi nå? Man blir utrygg på alt. Derfor må den tilliten gjenbygges, som betyr at det finnes rom for oss når det røyner på; tilfluktsrom; tillitsrom.
Mange ganger har jeg ønsket å kunne ringe til herr Rask og be om unnskyldning for vår frekke oppringning. Men den muligheten får jeg ikke; jeg aner ikke hvem han er, eller om han lever ennå. Hvorfor ønsker jeg det, egentlig. Jo, det er fordi tillit på toppen reflekterer tillit på bunnen. Skulle gjerne hatt hans tillit.