En rødruss setter seg bak tastaturet på gutterommet et sted på Sørlandet. 18 år gamle Haagen Poppe er småfull og leter etter ord. De faller på plass.
«I min kjære hjemby Arendal finnes en bro som går over til en stor øy. Broens veibane er 40 meter over vannet, et perfekt sted å ende sitt liv. Etter en svært tung dag for omtrent seks år siden var jeg selv på vei dit, men heldigvis var tolv år gamle Haagen svak og dro hjem».
Det var ikke den talen ungdomspolitiker Haagen Poppe hadde tenkt å holde foran statsminister Erna Solberg, partitopper og rikspresse på Høyres landsmøte i 2014. Han skulle snakket om boplikt på Sørlandet.
I den nyskrevne talen blir tolvårige Haagen dynket i en fontene som guttegjengen på skolen i Arendal hadde tisset i.
Om ikke kroppen brakte gutten til brua, så gjorde tankene hans det.
– Vær så god. Haagen Poppe, erklærer ordfører Robert Cornels Nordli (Ap).
Tar kontrollen
Bystyrets junimøte i 2021 er i gang. Den unge lederen for Arendals kontrollutvalg skritter opp til talerstolen i lys dress. Han folder fingrene og lener seg mot mikrofonen:
– Denne innbyggeren mener han er nødt til å få dekket sine kostnader til advokat. Jeg har sagt til vedkommende at jeg som kontrollutvalgsleder ikke har myndighet til å dele ut penger på den måten. Det ville også vært uriktig om jeg anbefalte bystyret å gjøre det, all den tid kontrollutvalget skal gjøre en uhildet undersøkelse, sier kontrollutvalgslederen.
Han utfordres like etterpå av SV. Dette er David mot Goliat, argumenterer Inger Brokka de Ruiter.
Og der er kontrollutvalgsleder Poppe tilbake bak talerstolen:
Han sprer sine politiske fingertupper og tvinner dem sammen. «Heh», ler han kort.
– Bystyret står selvfølgelig fritt til å bevilge penger til stort sett hva de vil, men kontrollutvalget har selv ingen pott som kan gå til dette.
Politikeren som du her opplevde i sitt naturlige habitat, var den seriøse og nesten pinlig korrekte Haagen Severin Nilson Poppe.
Se på meg. Hør på meg. Jeg skriker Høyre
Noen oppkneppede skjorteknapper unna er showmannen Haagen, han som godlynt parodierer særegenhetene til politiske fjes som ordfører Nordli, Freddy de Ruiter og Ingebjørg Godskesen.
Han er den Haagen som svarer på et utspill fra SV-politiker Oddny Miljeteig med å synge ut sin hjemmeskrevne versjon av «Ja vi elsker»: åtte vers – på nynorsk.
Noen oppkneppede skjorteknapper unna er showmannen Haagen, han som godlynt parodierer særegenhetene til politiske fjes som ordfører Nordli, Freddy de Ruiter og Ingebjørg Godskesen.
Han er den Haagen som svarer på et utspill fra SV-politiker Oddny Miljeteig med å synge ut sin hjemmeskrevne versjon av «Ja vi elsker»: åtte vers – på nynorsk.
PURUNG POPPE: Høsten 2005 omtalte Agderposten en konsert som involverte Idol-deltakerne Thomas Frantzen, David Bakke og Trung Toan Tong, samt to Arendals-korps. Den lille gutten med den store altsaksofonen heter Haagen Poppe.
Ung kropp, gammelt sinn
Blant lokalpolitikerne Agderposten snakker med, går enkelte oppfatninger igjen om den noen-og-tjueårige lederen av kontrollutvalget.
– Ryddig, regelstyrt og seriøs!
– Fin fyr!
– Veldig uredd!
– En gammel mann i en ung kropp.
Den har han hørt før.
Haagen Poppe, som få dager etter dette møtet fyller 26 år, smiler mot Agderposten fra foreldrenes terrasse på Revesand.
Født i feil århundre
En båt passerer i dorgefart. En hvit sommerfugl, en av høstens siste, flagrer langs tomtegrensa til Poppe-familien. Sønnen i huset løfter en hånd mot den lyse luggen, som for å kjenne at den buer seg rett vei.
Det er ikke mye som er venstrevridd med Haagen Poppe. Luggen er det.
– Jeg trives gjerne med mennesker som er eldre enn meg selv. Jeg har blitt beskrevet som en mann født i feil århundre, sier han.
– Hvilket århundre er ditt?
– Hehe, vet du, jeg er til syvende og sist veldig glad for at jeg lever i 2021, selv om vi i 2021 bør ha større aksept for at vi er litt forskjellige. Og akkurat der var 1800-tallet enda verre. Men så klart, noen uker i seilskutetidens Arendal, det hadde vært gøy. Tenk å gå på ball i det gamle rådhuset …
Arendal rådhus ble tegnet i empirestil av Haagens tipptippoldefar, og sto ferdig i 1815. Det står ennå.
POPPE I POLLEN: Han tar heller båt enn bil når han skal fra Revesand til sentrum. – Jeg kan kjøre inn Galtesund og virkelig komme på gråten av hvor vakkert det er, sier Arendals-patrioten Haagen Poppe.
Poppe høyt og lavt
Søk på Haagen Poppe i Agderposten digitale arkiv, og du vil få en treffliste som knapt noen mann i 20-årene kan matche. En av første sakene er om den purunge Ungdommens bystyre-nestlederen som engasjerer seg for å bevare Arendal internasjonale skole.
Han har siden da ment mye i mediene, om utbygging i strandsonen, promillegrenser til sjøs, om byggeskikk og om ikke minst om kanaler i Arendal. For få dager siden poppet Poppe opp i forbindelse med innbyggersaken, den som var oppe i bystyret tidligere i sommer. Sjekk kommentarfeltene til disse sakene. Du finner ham der også.
Selv med møtene, musikken, skrivingen, tegningen og jusstudiene (han er i innspurten med en master) å fylle hverdagen med, er knapt noen Arendals-politiker så til stede i debattene på sosiale medier som Høyres Haagen Poppe.
– Jeg klarer ikke la urettferdige kommentarer stå uimotsagt.
– Hvordan får du tid?
– Jeg bruker ikke så mye tid i kommentarfeltene, insisterer han, – jeg skriver fort.
– Det vil si, det jeg brukte kanskje litt for mye tid på Sørlandsnyhetene. Det gikk helt over styr der. Jeg ble blokkert fra å kommentere mer.
Jeg har blitt beskrevet som en mann født i feil århundre
Det kommer et vindblaff ned Revesandfjorden. Haagen Poppe løfter en hånd mot luggen. Den er fortsatt venstrevridd.
De ønsket ham død på Sørlandsnyhetene, men slikt rister han av seg.
– Jeg har vel blitt litt tøff i trynet av å vokse opp som jeg gjorde.
Den enestående Haagen Poppe
Som barn var ikke Haagen bare veslevoksen. Han var mer enn det.
– Han kunne skrive navnet sitt som treåring, sier moren Hilde fra døråpningen til det hvite huset i Revesandveien.
Nå ser lederen for kontrollutvalget i Arendal litt flau ut på terrassen. Men det stemmer, mens andre lærte seg å gå, strakte han seg etter kunnskap.
Lille Haagen elsket oppslagsverk. Han pløyde fram og tilbake gjennom familiens eksemplar av «På kirkevandring i Aust-Agder» inntil han kunne fylkets kirkebygg på rams. Han er dårlig i matte, tilstår han («godt at revisjonen hjelper kontrollutvalget med utregningene»), men er desto bedre på årstall.
Agderposten setter ham på prøve:
– Hvilket år ble Færvik kirke bygd?
– Attensøtti … Attensøttini, svarer han.
Naturlig konservativ
I hans slekt får annethvert mannlige ledd navnet Haagen, etter farfaren før. Den tradisjonen har 26-årige Haagen Severin Nilson Poppe sporet tilbake til 1500-tallet.
Slektsforskning er én interesse, bygninger en annen.
Hadde arkitektstudier vært lettere å kombinere med alle de andre ballene som multitalentet Haagen sjonglerte med mot slutten av videregående, ville karrierevalget gitt seg selv.
– Vi politikere bør bry oss mer om arkitektur og estetikk, erklærte han overfor Agderposten i mai i år.
Det illustrerte den unge politikeren med sine egne sirlig detaljerte tegninger av hvordan Friergangen og Kirkegaten i Arendal burde sett ut.
Denne mannen, han de sier er i utakt med tiden, kunne knapt endt opp som annet enn konservativ.
– Se på meg. Hør på meg. Jeg skriker Høyre, sier han.
Ikke at foreldrene Hilde og William la noen føringer på sønnens partivalg. Han ser seg over skulderen på terrassen.
– Hva ville dere sagt hvis jeg ble en sånn blitzer-anarkist-kommunist?
De drar på det. William og Hilde Poppe er ikke så politiske av seg, svarer de. De har latt Haagen og søsteren velge sine egne veier, i politikken, i studier og i livet.
Sønnen utbryter, med glimt i blå øyne:
– Dere kunne presset meg mer!
– Vi presset deg da du spilte cello, kontrer mor Hilde.
Lov til å lykkes
Haagen var 12 år gammel da han selv valgte å melde seg inn i Unge Høyre.
– Det som appellerte til meg var «lov å lykkes»-parolen. Jeg følte ikke at jeg ble sett ordentlig på skolen. Jeg var ganske skoleflink, må jeg vel si.
Sagt med en annens ord:
Haagen gikk ut av videregående med noe nær strake seksere, opplyser hans nære venn Ina Roland. Selv ville hun inn på medisinstudiet, og sprengleste våren i avgangsåret. Det trengte ikke Haagen.
– Han satt stort sett bak pc-en og lagde musikk.
Haagen, sier jevnaldrende Ina, var en du la merke til.
– Han gikk mot strømmen i en alder der du helst skal «passe inn» for å bli akseptert. Det var kult av ham.
Det er ikke Høyre-politikeren hun er nær venn med. Det er den boblende kreative Haagen, forteller den 26-årige medisinstudenten fra Arendal. De snakker om alt annet enn politikk når de er sammen.
Glimtet i øyet
– Jeg er seriøs og regelstyrt når jeg må, kommenterer Haagen Poppe.
Men aller helst vil han ha det glimtet i øyet. Til og med i den ellers så regelbundne klassiske musikken:
– Musikerne jeg konkurrerte mot i Ung Klassisk, de var så seriøse. De skulle opp og fram, de sto opp klokken 5 før skolen for å øve. Fordi de følte de måtte.
Det kunne aldri Haagen gjort. Kanskje var det trassen i ham:
– Jeg ble ikke perfekt teknisk, men dommerne så jeg koste meg på scenen.
Den unge altsaksofonisten fra Arendal vant sin klasse.
Saksofonist er han fortsatt. Hver jul synger han som ung voksen «O helga natt» i Tromøy kirke fordi det er gøy. Det er derfor han skriver sine klassiske opus og har selvkomponerte korpsmarsjer i skrivebordsskuffen.
– Jeg klarer ikke tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke vil. Hvis det butter imot, setter jeg meg på heller på terrassen med en bloody mary. Det gjør jeg ofte, og jeg får ikke dårlig samvittighet av den grunn.
Han ler den lyse Haagen-latteren: Hehehe.
Det store fallet
Hans tidlige barndom var lykkelig. Faren, kapteinen, var ofte til sjøs, men Hilde Poppe var desto mer til stede for Haagen og lillesøsteren.
Om Haagens liv skal strekes opp som en kurve, kommer det første store fallet omkring 6. klasse på barneskolen. Da når han et dyp som han skal bruke årevis på å komme opp fra.
Jeg ble et lett bytte. De kalte meg homo, men jeg var ikke det
Det gikk fort. Kompisene han hadde hatt gjennom det meste av barneskolen kuttet kontakten med ham.
– De andre guttene vokste, de ble større og sterkere. Det gjorde ikke jeg. De spilte kun fotball på fritiden. Og jeg holdt på med mitt, skildrer han.
I en alder av 11–12 fant Haagen Poppe seg nesten helt alene.
POPPES PÅ PLASS: – Strengt tatt heter den Christian Poppes plass, påpeker Haagen, sittende på plassen de fleste av oss omtaler ved etternavn.
Gjengen med storvokste gutter trengte ikke lang tid på å peile ham ut. Der var lille Haagen som hang med jentene.
– Jeg ble et lett bytte. De kalte meg homo, men jeg var ikke det, sier han til Agderposten.
Flere ganger fikk Haagen bank på vei hjem fra skolen. Én gang dynket de ham i skolefontenen mens «halve skolen» så på. Fontenen hadde de tisset i på forhånd.
Det blir ikke mer fornedrende enn det, sa Haagen til Agderposten i 2014. Nå sier han det slik:
– Det var noen år fra sjette klasse og ut i ungdomsskolen hvor jeg var veldig langt nede. Jeg var tidvis suicidal, gråt meg i søvn og kjente meg desperat. Jeg våget heller ikke helt si ifra. Mamma visste nok mye, men det var mange som ikke visste noe som helst. Den talen i 2014 kom nok som et sjokk for mange.
– De så det ikke
Dagen etter Høyres landsmøte møtte han rektor og lærere på sin gamle skole for å snakke ut. Det ble tårevått, minnes Haagen.
– De skulle ønske jeg hadde gitt skolen beskjed på forhånd. De visste jeg hadde hatt det vanskelig, men de visste ikke hvor ille det hadde vært.
I flere intervjuer har den unge arendalitten presisert at han ikke klandrer skolen for det han ble utsatt for. Han unngår å nevne den ved navn. For hva kunne de gjort?
– Mobbing kan være så usynlig. Å innrømme for andre at du har det vondt, det kan være nesten like vanskelig som å ha det vondt. Jeg blamer ingen. Jeg vet at jeg skjulte det, med vilje, sier Haagen Poppe i dag.
Hans redning ble for det første at flere i guttegjengen byttet skole og forsvant ut av livet hans, en gang for alle.
– De slet med sitt, de også. Det vet jeg, sier Haagen Poppe.
Det andre som reddet ham var at han fant arenaer å opptre på: Ungdommens bystyre, Unge Høyre og ikke minst musikken. Der kunne Haagen vise hva han var god for. Han vant talentkonkurranser og fikk solistoppdrag. Han spilte med voksne musikere.
– Han var en ener, bevitner hans gamle saksofonlærer Siri Jørgensen.
Den ensomme naboen
Haagen Poppe føler seg ikke som noe mobbeoffer. Det er så mange som har fått det verre enn ham i ettertid, sier 26-åringen. Bærer han noe med seg, så er det ubehaget han kan kjenne i møtet med det han kaller «gutte-gutter», lik de som gikk løs på ham.
Ikke overraskende er psykisk helse for barn og unge en av Haagens hjertesaker:
– Vi kan legge til rette for mer psykisk helsepersonell på skolene. Vi kan drøfte selvmordsforebyggende tiltak på Tromøybrua, men det viktigste er det vi politikere ikke kan gjøre noe med: medmenneskeligheten. Vi trenger et samfunn der vi inviterer naboen vi ser er alene. Det kan ingen politiker pålegge noen, sier han til Agderposten.
Han er evig takknemlig for fellesskapet han fant i politikken og i Høyre.
– Jeg vet at ungdomspolitikken har reddet mange. Den reddet meg, sier Haagen Poppe.
Han ble politiker i lysten på å påvirke, og for å gjøre Arendal og verden til et bedre sted. Så enkelt. Makt?
Det også, sier Haagen Poppe.
ENGASJERT: Haagen Poppe mellom bygningene på Tyholmen.
Høyres gruppeleder i bystyret, Geir Fredrik Sissener, roser Haagen Poppes mot, og ikke bare i mobbesaken. Han ser lysende, politisk talent i den yngre partifellen.
– Han er en berikelse for Arendals-debatten. Han har åpenbare politiske ambisjoner. Haagen kan nå langt, sier Sissener.
Nå er det Agderposten som spør 26-åringen: Hvor langt?
– Ordfører? Statsråd? Statsminister?
Han tenker seg om et sekund. Ja, hvorfor ikke? Eller, det vil si:
– Jeg kunne aldri blitt statsminister. Jeg ville vært en løs kanon. Kanskje kulturminister med ansvar for arkitektur? Det kunne jeg blitt.
Mer enn jus og politikk
Planen var å ta jusstudiet i Oslo, men da koronaen kom, flyttet Haagen tilbake. En retrett? Jo visst, men han elsker Arendal.
Masteroppgaven om strandsoneproblematikk leverer han i høst, på overtid og fra gutterommet. Snart skal han på boligjakt i i hjembyen.
– Vil du bli advokat?
– Kanskje. Jeg lukker ingen dører.
Men akkurat nå er det politikk mye av livet hans handler om. Og innimellom sniker tvilen seg inn.
– Du spør deg selv om du valgte rett vei?
– Ja, hver eneste dag. Jeg er mye mer enn politikk.
Det kan hende, sier Haagen Poppe, at han en dag går hodestups inn i en brutal 40-årskrise, der han som mislykket politiker konfronterer seg selv med at han verken ble utøvende arkitekt eller yrkesmusiker.
Men det lå en fornuft bak da han valgte det bort, kommenterer han.
– Jeg ville jo ikke gå lei av det jeg holder kjærest i livet.
Det er overskuddet av pur livslyst som gjør at han spiller, komponerer, er politiker og humorist om hverandre.
Dame, barn og hvit Tesla
Visst grubler han, på tanker som noen ganger holder ham våken om natta. Men der er han ikke så ulik andre noen-og-tjueåringer, tror Haagen Poppe.
– Ta min venn Erik i politikken, han har fått seg villa, dame, barn og hvit Tesla …
På ny veier han for og imot:
– Det hadde kanskje vært enklere å peile ut den retningen. Men så har jeg i stedet valgmulighetene foran meg.
Det har rent mye vann gjennom Galtesund siden de årene på barne- og ungdomsskolen. 2021-utgaven av Haagen Poppe er i det store og hele fornøyd med den han er, bedyrer han.
Jeg vet at ungdomspolitikken har reddet mange. Den reddet meg
Han har mange nære venner nå, boende i Oslo, i Trondheim, i utlandet. Men med det sagt, skulle han gjerne hatt dem i Arendal, så kunne be dem på hagefest på Revesand. Eller til noen øl på Langbryggen.
– De er spredt for alle vinder, sier han.
– De sier alle de er glade i Sørlandet, men de vil ikke flytte hjem. I hvert fall ikke ennå.
Det skjønner han ikke, sier Haagen Poppe.
Det glimter i de blå øynene. Arendal er et fantastisk sted å bo. Flere burde gjort som ham, og vendt tilbake i ung alder. Ikke når de er 50, uttaler han.
Sju år har gått siden Haagen (18) holdt talen om mobbingen som en gang kunne tatt livet av ham.
– Hvor er du om sju nye år?
– Helt ærlig? Da sitter jeg på Stortinget.
– Med familie?
– Jeg har hatt én ordentlig kjæreste. Jeg savner å ha noen i livet mitt på den måten. Så, ja. Helst.
Poppe på Poppes
Dagen etter fortøyer Haagen Poppe skjærgårdsjeepen i Pollen, punktlig til avtalen. Med en lys genser med v-hals over skjorta tar han Agderposten med på en byvandring til Tyholmen.
Poppes plass virker som et naturlig stoppested.
– Christian Poppes plass, retter Haagen.
Christian, «Tyholmens bevarer» var hans grandonkel.
Haagen Poppe, politikeren som noen mener er en gammel mann i en ung kropp, forteller med varm stemme om tilknytningen han kjenner, til Arendal og til alle dem som har jobbet for å ta vare på disse byrommene før ham.
Helt til slutt må vi spørre, for sikkerhets skyld:
– Angrer du på noe du har sagt i løpet av intervjuet?
– Ja, på én ting. Jeg sa at Færvik kirke var bygd i 1879. Jeg tenkte på Stokken kirke. Færvik kirke sto ferdig i 1884.